.

Åh, det høres tøft ut ❤️
Jeg tror ikke jeg har masse gode råd heller, men håper dere kommer inn i en bedre periode snart!

Ellers så hadde vi veldig god erfaring med parterapitimer hos familievernkontoret for noen år siden. Vi kan fortsatt bruke de verktøyene vi fikk der når det skurrer.
Sender en klem jeg :)
 
Au da. Hvor lenge har det pågått at han ikke snakker til deg???

Jeg må være ærlig og si at dette heller ikke er bagateller. Kjøkkenskuffene, bilen - det er bagateller. Men jeg synes ikke det er en bagateller at du skriver om at det er silent treatment på gang, og at det har skjedd flere ganger. En ting er å få seg litt space en kveld,men leser det slik at dette pågår over tid? Det er ikke greit. Det blir, selv om jeg er ganske sikker på at samboeren din ut fra resten du skriver ikke mener det slik, en form for psykisk terror. For han reagerer så sterkt på konflikter mellom dere at han stenger deg ute, og du når ikke inn uansett hva du prøver. Dermed ender det med han som sitter og har "makta," i mangel av bedre ord, og du som er redd for å trå feil.

Jeg er av den typen som blir sint selv når noen forsøker noe slikt. Så det jeg gjør hvis samboeren prøver seg med dette, er å umiddelbart si at dette her aksepterer jeg ikke og at han må skjerpe seg. Så går det seg nå til. Han får være litt sur, jeg det samme, men så snakker vi likevel.

Jeg tenker at du må sette ned foten for din egen del. Kanskje er det slik han håndterer konflikter, men for å være ærlig må han da lære seg en annen og mer konstruktiv måte. Kanskje trenger dere samlivsterapi ?

Jeg synes ikke det er rart at du føler samlivet henger i en tynn tråd. Når han ikke snakker med deg og ikke oppholder seg i samme rom uten at barnet er der, avviser han hele deg. Det å være to sammen om alt, også vanskeligheter, blir det jo ikke da. Din tanke om å være to, dele alt og også de tunge tidene, følelsene at han alltid er der uansett - det falmer. Du opplever at han stikker unna, ikke er en partner, når dere er uenige. Kanskje flåsete sagt, men jeg tror man må krangle med respekt for hverandre.
 
takk for klem og tips.

utfordringen er at han er ikke typen til å åpne seg å snakke om følelser noe særlig og er litt «gammeldags» i tankegang på endel ting å jeg har lite tro på at jeg vil klare å få han med på en slik samtale, i alle fall ikke så lenge han er i slikt humør som han er i nå:-/

Ja, det skjønner jeg! Jeg opplevde at de som jobbet på fvk klarte å «lure» oss sånn at det ikke opplevdes som at man snakka om følelsene sine sånn direkte :p . Men altså, det var jo bare de som jobber akkurat her da, og det er jo noe med bare å komme seg inn i det rommet som innebærer at man må ønske å dele av seg selv med noen fremmede. Men de klarte hvertfall å snakke med oss sånn at de belyste begges ståsted og ikke var mer på noens side, og det hjalp meg å se samboers side av problemene våre.
Jeg synes hvertfall langsinthet er noe drit så jeg skjønner godt at det er kjipt.
 
Sammenbrudd kan alle ha, men å lukke deg helt ute er vel ikke løsningen for noen. Det høres fælt ut. Jeg takler virkelig ikke om noen år sånn med meg.

Han jeg bor med kan minne litt om din. Kan fort bli hissig over småting og bruker mye energi på idiotiske ting som ikke har noe å si. Kan komme hjem fra jobb feks og bare klage over hva som feks ikke er gjort hjemme. Enda vi gjør veldig mye begge to, og det vet han.

Det lager så dårlig stemning atte hjelp. Det er liksom den ene tingen der som ødelegger så mye! Det eneste som hjelper her er å sette foten ned. Jeg sier rett ut at han må skjerpe seg og dette gidder jeg ikke. Ender som regel i en diskusjon der han mener han har rett, men etter hvert kommer på bedre tanker :joyful: han er heldigvis ikke sur lenge her da. Eneste som hjelper er rett og slett å jekke han ned å be han oppføre seg.

Har du prøvd å bare være brutalt ærlig med han?
 
Han har alltid vært slik i temperament å har liksom bare sin helt egne måte å shutte down på om jeg kan si det slik, å jeg har forsøkt å «møte» han på flere måter når han kommer i en slik periode.

av erfaring igjennom årene så har jeg lært at å begynne å kjefte eller stille krav til han når han er inne i en slik periode funker dårlig, så med årene har jeg funnet ut at beste løsning er å bare kjøre hverdagen på «business as usual» dvs jeg lar meg ikke påvirke av han, jeg snakker med (til) han med vanlig hverdags stemme og ignorerer at jeg blir ignorert om det gir mening, han har da ofte perioder hvor han ikke snakker med meg annet enn når det er helt nødvendig over gjerne flere dager så går det som regel over, enten med en samtale eller liten krangel når han endelig blir i humør til det. Eller at det rett og slett bare går over. Så man kan vell si at den biten der er jeg blitt vant til over årene at det er bare litt slik han er som person å han må bare møtes der han er i sinnsstemning, hjelper ikke pushe på. Når det er sagt er det ikke så ofte vi har n slik periode, en gang i året/annethvert år vil jeg estimere i hyppighet. Utover det så har konfliktløsning nok vært mest dialog i hverdagen. Så det er ikke slik hver gang det blir konflikt, men han er n type som gnager veldig på ting, og har nok vanskelig for å legge de fra seg selv om jeg føler vi er ferdig med det, så det virker som endel av bagatellene bygger seg opp over tid for han.

Han har en tendens til å bli litt vinterdeppa og det er ganske typisk på vinteren disse periodene er verst.

denne perioden har nå vart i en ukes tid, men det er først de siste to dagene at det har eskalert til at han ikke oppbevarer seg i samme rom som meg så den var ny, tidligere har det bare vært isfront. Men jeg tolker det slik at han har behov for mer space. Så vi får se.

kan legge til at han har hatt det tøft på jobbfronten før denne isfronten startet, å jeg tror det kan ha en større innvirkning her også. han snakket med meg om frustrasjoner rundt dette før den isfronten kom mellom oss, men har nå helt sluttet å snakke med meg om det så jeg vet ikke hva som eventuelt påvirker han nå på jobbfronten. For 9 år siden hadde han også «jobb utfordringer» sammen med en slik episode å det minner jo mye om hvordan ting va den gangen.

opplever ikke helt selv at dette er noe «makt» posisjon han prøver å oppta mer et lite sammenbrudd for han på enkelte måter.
Men synes du det er greit? Det har jo mange sider, det ene er hvordan forholdet mellom dere utvikler seg og det at det ikke finnes noen løsning på problemer så lenge en oppfører seg slik. Det er samtidig mange andre ting: hvor mye og hvordan oppfatter barnet situasjonen, hva med andre rundt dere? Endrer du din atferd for at han skal "være blid"?

Det er bra at det ikke skjer så ofte, men du skriver samtidig at dette har eskalert, for denne gangen vil han ikke en gang være i rom med deg. Beklager han noen gang for sin oppførsel etterpå eller forsøker å forklare hvordan han tenker når han oppfører seg slik?

Jeg tenker fortsatt at denne oppførselen ikke er en bagatell, men noe han og dere bør jobbe med. Du kan også bli så lei og frustrert at du til slutt ikke makter mer av det. Slike ting kan bli slutten på forholdet ganske brått når den ene ikke tåler det mer.
 
Han har alltid vært slik i temperament å har liksom bare sin helt egne måte å shutte down på om jeg kan si det slik, å jeg har forsøkt å «møte» han på flere måter når han kommer i en slik periode.

av erfaring igjennom årene så har jeg lært at å begynne å kjefte eller stille krav til han når han er inne i en slik periode funker dårlig, så med årene har jeg funnet ut at beste løsning er å bare kjøre hverdagen på «business as usual» dvs jeg lar meg ikke påvirke av han, jeg snakker med (til) han med vanlig hverdags stemme og ignorerer at jeg blir ignorert om det gir mening, han har da ofte perioder hvor han ikke snakker med meg annet enn når det er helt nødvendig over gjerne flere dager så går det som regel over, enten med en samtale eller liten krangel når han endelig blir i humør til det. Eller at det rett og slett bare går over. Så man kan vell si at den biten der er jeg blitt vant til over årene at det er bare litt slik han er som person å han må bare møtes der han er i sinnsstemning, hjelper ikke pushe på. Når det er sagt er det ikke så ofte vi har n slik periode, en gang i året/annethvert år vil jeg estimere i hyppighet. Utover det så har konfliktløsning nok vært mest dialog i hverdagen. Så det er ikke slik hver gang det blir konflikt, men han er n type som gnager veldig på ting, og har nok vanskelig for å legge de fra seg selv om jeg føler vi er ferdig med det, så det virker som endel av bagatellene bygger seg opp over tid for han.

Han har en tendens til å bli litt vinterdeppa og det er ganske typisk på vinteren disse periodene er verst.

denne perioden har nå vart i en ukes tid, men det er først de siste to dagene at det har eskalert til at han ikke oppbevarer seg i samme rom som meg så den var ny, tidligere har det bare vært isfront. Men jeg tolker det slik at han har behov for mer space. Så vi får se.

kan legge til at han har hatt det tøft på jobbfronten før denne isfronten startet, å jeg tror det kan ha en større innvirkning her også. han snakket med meg om frustrasjoner rundt dette før den isfronten kom mellom oss, men har nå helt sluttet å snakke med meg om det så jeg vet ikke hva som eventuelt påvirker han nå på jobbfronten. For 9 år siden hadde han også «jobb utfordringer» sammen med en slik episode å det minner jo mye om hvordan ting va den gangen.

opplever ikke helt selv at dette er noe «makt» posisjon han prøver å oppta mer et lite sammenbrudd for han på enkelte måter.
Her hadde jeg ikke «lata som ingenting». Det hjelper jo tydelig vis ingen. Du har erfart at det hjelper å la det gå sin gang å oppføre seg normalt, men om du hadde satte foten ned for mange år siden og ikke akseptert å bli behandla på denne måten så måtte han jo ha endra seg, eller funnet seg selv alene. Dette er en helt på tryne måte å oppføre seg på som voksen, og unger merker slik isfront, så det er ikke kun deg dette går ut over.
Min mann kan være potte sur på meg eller nærmeste familie for små filleting, uten å innse at det faktisk er noe heeeeelt annet som egentlig plager han, da m vi rundt oss sette foten ned å si at- nå blir du sur og ødelegger dagene for meg/oss, for noe som ikke er vår skyld. Du må prøve å skille hvem/hva du egentlig er sur på/for.
Da kan han gi i seg selv å begynne å tenke litt mer i dybden av problemet.

å la noen holde på sånn, fordi det er «slik han er» eller at det «er det beste å bare la deg gå over» er bare å gjemme seg fra konflikten.
 
Utfra det jeg leser så er du veldig flink til å analyser og forstå ham, hvorfor han gjør det han gjør. Men går det tilbake?
Jeg må så at min helt ærlige mening er at dersom den andre parten bli lei seg av ens oppførsel så må man endre noe, samme om det er ens natur å være langsint eller ei :)
Videre er jo samliv sammensatt så kanskje han går og gnager på noen ting han ikke får sagt som er viktige for han, som kommer til uttrykk som at han klikker over en bil parkert for nærme snøfreseren.
Jeg håper uansett dere kan få ordnet opp i måten dere kommuniserer konflikter på, for det virker som det er her kjernen i problemene ligger.
Håper du har det litt bedre i dag :)
 
Jeg føler med deg :Heartred jeg er også gift med en person som er langsint over bagateller, og ikke sier fra før det renner over, blir sint over misforståelser osv. han er helt fantastisk på mange områder, blir blir lett sint og kan være sint lenge. Her hjelper det stort sett å ta en pause, om det er en time eller en dag, og så snakke om det senere. Han er veldig opptatt av at noen har rett, og andre tar feil, mens jeg ikke kunne brydd meg mindre det meste av tiden :p håper dere finner ut av det :Heartred
 
Nå som det virker å gå litt over (og om litt tid igjen), kan det være en idé å prate om denne siste episoden? Si hvordan du føler det når dette kommer, hvilke tanker du får, og kanskje også si du synes det er kjempe leit at du faktisk kommer til punktet at du vurderer å bryte med han pga reaksjonsmønsteret hans - men så kjipt et det faktisk for deg. Om det et noen måte du kan "minne" han på neste gang det evt kommer, at nå er det "sånn igjen". "husker du når vi pratet om.." så kanskje han klarer å velge litt andre måter å reagere på? Bare ment som tips, så kanskje dere kan få det enda bedre, for tror dere har det veldig fint i mellom :love2
 
Ja, det er jo et veldig drastisk og egentlig dysfunksjonelt valg han tar. For det er jo viktig å huske (kanskje spesielt for han), at han faktisk kan velge hvordan han reagerer. Men da må han først bli klar over hva han gjør. Og kanskje til dels hvorfor.. Jeg merker det med min egen mann, at visse ting vipper han av pinnen, og sender han ned en vei, og den veien følger det spesielle tanker følelser og reaksjoner. Vi har en veldig godt utviklet kommunikasjon nå er tjue år, og vi prater mye om akkurat det. For han merker ikke at de brillene kommer på, og han drar den veien. Men etter at han ble bevisst på det (etter at vi har pratet om det), så har han blitt mye flinkere å forstå, og bare det å kunne ta et fugleperspektiv på ting "ok, nå er det sov igjen, jeg føler Xx, og tankene er sånn og sånn. Jeg blir irritert av alt, og trekker meg unna Xx, når det et sånn bruker det og det å ha skjedd (jobb greier f.eks), og jeg bruker å reagere yy".

Veldig godt at det føles bedre ikke lett å være deg oppi det :love2
 
Back
Topp