.
- Trådstarter *Air*
- Opprettet
trolltjora
Elsker forumet
her er min historie:
De tre første månedene gikk greit, men så ble det gradvis verre. Jeg ville helst ikke være alene med dattera mi, fordi jeg kjedet meg med henne. Jeg så fram til hver sovetid hun hadde, for da fikk jeg "fred". Jeg hadde ikke tålmodighet til å leke med henne mer enn 5 minutt av gangen. Var sambo fem minutt for seint hjem fra jobb så ringte jeg og lurte på hvor han var. Istedetfor å stoppe på butikken på vei hjem så måtte han komme hjem, hente henne og ta henne med på butikken slik at jeg fikk fri siden jeg hadde hatt henne hele dagen.
Jeg så rett og slett på dattera mi som en jobb.. og da hun ble 11 mnd gammel og begynte å vise vilje og nektet å sitte i vognen over lengre distanser så ble ting ti ganger verre. Jeg følte meg isolert fordi jeg ikke kunne trille ned til byen, og jeg fikk store problemer med å sette igang enkle ting som å kle på oss for å gå ut og leke. Det ble til at vi var inne hele dagene fordi jeg ikke maktet å sette igang enkle ting. Enda så var sovetidene min prisgitte tid, og nektet hun å sove til de rette tidene så ble det en maktkamp mot et lite barn som jeg SKULLE vinne fordi jeg ville ha MIN fred.
Jeg tenkte tilslutt på å stikke av fra hele familiesituasjonen. Jeg hadde ingen plan, utenom å stikke av til en europeisk storby og bare gå gatelangs der. Tonje og sambo hadde det bedre uten meg, det var jeg sikker på! Jeg la aldri konkrete planer, men tanken var der dag ut og dag inn. Jeg ønsker så sinnsykt å forsvinne! Jeg sa ifra til sambo, men han forstod ikke alvoret. Jeg sa ifra til ei venninne, hun sa bare "kan jeg få være med?" hun heller forstod ikke at jeg faktisk ønsket dette og tenkte på dette dag ut og dag inn.
Jeg begynte å miste kontakten med venner. Jeg ble paranoid, tenkte at de fikk ta kontakt med meg, for jeg hadde tatt kontakt med dem så mange ganger før. Sannheten var at jeg hadde ikke tatt mer kontakt enn de hadde, jeg hadde bare gått inn i en egen depressiv boble der jeg ikke orket å ta kontakt med venner, også skyldte jeg på dem. Det var deres feil at jeg ikke var sammen med dem lenger.. jeg så på dem som dårlig venner, og slike venner kunne jeg klare meg uten! de gangene vi traff hverandre så tok jeg meg fort nær av ting de sa eller gjorde, så brynte jeg på dette i evigheter.
Tislutt så freste jeg til sambo at han fikk faen meg gjøre noe med situasjonen, for jeg klarte ikke det. Jeg var i en apatisk boble hvor jeg ikke satt igang noensomhelst tiltak, så da tok han endelig å ringte legen. Vi møtte opp hele familien, da var tonje bare noen måneder fra å fylle to år, og boblen sprakk.
håper dne hjelper litt, jeg ser jo noe av det samme i deg som jeg hadde. Bare ikke vent for lenge med å skaffe hjelp.
De tre første månedene gikk greit, men så ble det gradvis verre. Jeg ville helst ikke være alene med dattera mi, fordi jeg kjedet meg med henne. Jeg så fram til hver sovetid hun hadde, for da fikk jeg "fred". Jeg hadde ikke tålmodighet til å leke med henne mer enn 5 minutt av gangen. Var sambo fem minutt for seint hjem fra jobb så ringte jeg og lurte på hvor han var. Istedetfor å stoppe på butikken på vei hjem så måtte han komme hjem, hente henne og ta henne med på butikken slik at jeg fikk fri siden jeg hadde hatt henne hele dagen.
Jeg så rett og slett på dattera mi som en jobb.. og da hun ble 11 mnd gammel og begynte å vise vilje og nektet å sitte i vognen over lengre distanser så ble ting ti ganger verre. Jeg følte meg isolert fordi jeg ikke kunne trille ned til byen, og jeg fikk store problemer med å sette igang enkle ting som å kle på oss for å gå ut og leke. Det ble til at vi var inne hele dagene fordi jeg ikke maktet å sette igang enkle ting. Enda så var sovetidene min prisgitte tid, og nektet hun å sove til de rette tidene så ble det en maktkamp mot et lite barn som jeg SKULLE vinne fordi jeg ville ha MIN fred.
Jeg tenkte tilslutt på å stikke av fra hele familiesituasjonen. Jeg hadde ingen plan, utenom å stikke av til en europeisk storby og bare gå gatelangs der. Tonje og sambo hadde det bedre uten meg, det var jeg sikker på! Jeg la aldri konkrete planer, men tanken var der dag ut og dag inn. Jeg ønsker så sinnsykt å forsvinne! Jeg sa ifra til sambo, men han forstod ikke alvoret. Jeg sa ifra til ei venninne, hun sa bare "kan jeg få være med?" hun heller forstod ikke at jeg faktisk ønsket dette og tenkte på dette dag ut og dag inn.
Jeg begynte å miste kontakten med venner. Jeg ble paranoid, tenkte at de fikk ta kontakt med meg, for jeg hadde tatt kontakt med dem så mange ganger før. Sannheten var at jeg hadde ikke tatt mer kontakt enn de hadde, jeg hadde bare gått inn i en egen depressiv boble der jeg ikke orket å ta kontakt med venner, også skyldte jeg på dem. Det var deres feil at jeg ikke var sammen med dem lenger.. jeg så på dem som dårlig venner, og slike venner kunne jeg klare meg uten! de gangene vi traff hverandre så tok jeg meg fort nær av ting de sa eller gjorde, så brynte jeg på dette i evigheter.
Tislutt så freste jeg til sambo at han fikk faen meg gjøre noe med situasjonen, for jeg klarte ikke det. Jeg var i en apatisk boble hvor jeg ikke satt igang noensomhelst tiltak, så da tok han endelig å ringte legen. Vi møtte opp hele familien, da var tonje bare noen måneder fra å fylle to år, og boblen sprakk.
håper dne hjelper litt, jeg ser jo noe av det samme i deg som jeg hadde. Bare ikke vent for lenge med å skaffe hjelp.