.

[munter]

Jeg så den og er helt enig med deg at det er viktig å høre barna ferdig før man fatter en slutning!!![;)] Som sagt en ganske herlig historie egentlig!!![:D][:D]

 
Takk[:)]

 

[Dollface]

ORIGINAL: munter


Det var ikke sarkastisk ment (helt ærlig), men ment aom at fint for deg som vet så mye,
for dette er min første datter..
Men tolk det som du vil,
hele poenget med denne tråden er totalt missforstått så jeg kommer til å få den slettet.

Jeg har min første sønn jeg også. Ingen fler.
Jeg mistet pappa i sommer. Rent instinktivt tok jeg T med hele veien. Jeg ante ikke om det var riktig av meg å involvere han så mye, lære han så mye og fortelle han så mye som jeg gjorde - men jeg gjorde det.
Nå fordyper jeg meg i temaet, og jeg ser at all litteratur sier at mitt instinkt var riktig.
Poenget MITT er at et barn som får et naturlig forhold til liv og død, vil ha det litt enklere når det står oppe i en liv og død-situasjon selv.
Å skjule ting for barn, å unngå sannheten for barn vil aldri føre godt med seg. Man skal fortelle dem - tilpasset deres nivå og evne til forståelse.
jeg sier ikke at man skal tvinge informasjon på barnet, men ta det opp der det føles naturlig. Og for meg - om jeg hadde vært i din situasjon i dag, ville det vært naturlig å snakket videre om døden og hva det faktisk er.
T kom også hjem fra bhg i dag og fortalte om jesus og påsken, "For Jesus mamma, han var en KONGE!! Men han er død da..  Det er morfar også."
Så snakker vi litt om det, og våre situasjoner er på ingen måte like, men poenget er at man kan snakke med barna om det meste - og de vil faktisk forstå. Forstår de ikke, så spør de - hvis de erfarer at den de snakker med er åpen og ærlig.

 

[munter]

ORIGINAL: Dollface

ORIGINAL: munter


Det var ikke sarkastisk ment (helt ærlig), men ment aom at fint for deg som vet så mye,
for dette er min første datter..
Men tolk det som du vil,
hele poenget med denne tråden er totalt missforstått så jeg kommer til å få den slettet.

Jeg har min første sønn jeg også. Ingen fler.
Jeg mistet pappa i sommer. Rent instinktivt tok jeg T med hele veien. Jeg ante ikke om det var riktig av meg å involvere han så mye, lære han så mye og fortelle han så mye som jeg gjorde - men jeg gjorde det.
Nå fordyper jeg meg i temaet, og jeg ser at all litteratur sier at mitt instinkt var riktig.
Poenget MITT er at et barn som får et naturlig forhold til liv og død, vil ha det litt enklere når det står oppe i en liv og død-situasjon selv.
Å skjule ting for barn, å unngå sannheten for barn vil aldri føre godt med seg. Man skal fortelle dem - tilpasset deres nivå og evne til forståelse.
jeg sier ikke at man skal tvinge informasjon på barnet, men ta det opp der det føles naturlig. Og for meg - om jeg hadde vært i din situasjon i dag, ville det vært naturlig å snakket videre om døden og hva det faktisk er.
T kom også hjem fra bhg i dag og fortalte om jesus og påsken, "For Jesus mamma, han var en KONGE!! Men han er død da..  Det er morfar også."
Så snakker vi litt om det, og våre situasjoner er på ingen måte like, men poenget er at man kan snakke med barna om det meste - og de vil faktisk forstå. Forstår de ikke, så spør de - hvis de erfarer at den de snakker med er åpen og ærlig.

 
 
Gidder ikke å diskutetere dette mer, trist å høre om pappan din. klem.