.

LuckyMom

LuckyMom

Venn av forumet
 
det som skjærer meg mest i øynene er at du skriver at det å få et barn vil styrke deg psykisk..

da spør jeg meg om du skal bruke et barn for å bli frisk...
 
Jeg har to barn.Der ett av dem har spesielle behov.DU er like gammel som meg og alt jeg har å si er : vent  med barn.Du har mange år forran deg.OG  det å ha barn styrker deg ikke psykisk.Ja du får noe å leve for men fy søren så knalltøft det er.Og  om du får barn er det bare å drite i å være sliten.Ja det er lov å være sliten.MEN  du får ikke en pause å sette deg ned i sofan eller å legge deg under dyna en hel dag for verden butter imot. bare det at du tror at det vil styrke deg psykisk sier at du ikke vet hva du går til.Og har du f.eks enn depresjon så er et barn det siste du vil ha inn i bildet. Og ang jobbene deres som ikke er 100% stabile så ville jeg venta.Jeg hadde ikke noe klart da jeg fikk barn nr.1 og hadde jeg kunne gjort opp igjen  så hadde jeg venta.
 
Nei, det er ikke det som er planen. Da har jeg formulert meg feil, selvfølgelig vil jeg ikke bruke et barn til egne fordeler. Jeg tenker at et barn er en lykke og velsignelse i livet. Jeg har hatt med barn å gjøre siden jeg var 10 år, og er du sammen med dem får du enda større glede og selvtillit fordi du stadig har noen som trenger den kjærligheten og nærheten du har å gi. Slik kan det være bra å bli mor. Jeg har et stort behov for å gi fra meg kjærlighet, og ingenting er bedre enn å fylle det behovet med et eget barn. Barnet gir meg glede, kjærlighet og trygghet, og jeg gir det samme tilbake. Slik utfyller vi hverandre.. også som en familie på 3 eller flere.
 
Jeg kan ikke noe for det, jeg håper du tuller. Men så tror jeg egentlig ikke det, og da håper jeg noen som har bedre tid og bedre formuleringsevne enn meg snakker ordentlig med deg om dette.
 
Bare hengte meg opp i en liten ting her. Hvorfor er du redd barnevernet da ?[8|]
 
ORIGINAL: KristineBirgitte

Jeg kan ikke noe for det, jeg håper du tuller. Men så tror jeg egentlig ikke det, og da håper jeg noen som har bedre tid og bedre formuleringsevne enn meg snakker ordentlig med deg om dette.


+ at jeg signerer denne
 
Takk "målebånd", for godt råd. Jeg forstår hva du mener, men er vanskelig når jeg ikke kan sette meg inn i mødres situasjon å forstå hva det egentlig innebærer.. Skal prøve å vente så godt vi kan :)






Er det andre som vil dele erfaring eller råd med meg?
 
ORIGINAL: Viola92

Bare hengte meg opp i en liten ting her. Hvorfor er du redd barnevernet da ?[8|]


Min søster har vært uheldig på veldig urettferdig vis med barnevernet, derfor har jeg fått dem opp i halsen. Føler de kan blande seg opp i de aller minste ting og bare ta barna fra folk uten ordentlig grunn.. de vrir og vrenger på alt, går imot sine egne lover mange ganger osv.. men selvfølgelig kan de gjøre godt også for en del familier.
Men pga det familien min har opplevd med dem har jeg blitt litt overnervøs, selv om jeg stadig får fortalt at jeg ikke har noen grunn for det.
 
ser du skriver: Jeg går i terapi og kombinerer det med et medikament for å holde meg emosjonelt stabil en periode.

hvor heldig er det å gå på sånne medikamenter hvis man blir gravid? og hva skjer hvis du ikke går på disse medikamentene. et svangerskap og fødsel kan være litt av en "berg og dalbane" følelsesmessig.
 
ORIGINAL: turboquattro

ser du skriver: Jeg går i terapi og kombinerer det med et medikament for å holde meg emosjonelt stabil en periode.

hvor heldig er det å gå på sånne medikamenter hvis man blir gravid? og hva skjer hvis du ikke går på disse medikamentene. et svangerskap og fødsel kan være litt av en "berg og dalbane" følelsesmessig.


Jeg er ikke så dårlig som det kanskje høres ut. Hvis jeg skulle bli gravid hadde jeg sluttet på medisinen med en gang, og jeg hadde klart meg uten. De er bare en bitte liten støtte, men ikke et stort behov egentlig. Håper uansett at jeg allerede har sluttet med det før jeg blir gravid. Jeg vet det kan ha innvirkning på fosteret, og det vil jeg jo ikke.
 
Jeg syns, og håper virkelig, at dere skal vente, uten at eg har ork til å utdype det noe mer på det nåværende tidspunkt (klokken er NATT nå)..
Kan skrive mer i morgen når jeg klarer å uttrykke meg, for akkurat nå sliter jeg med å formulere et svar som ikke vil oppleves krast og negativt...
 
ORIGINAL: turboquattro

ser du skriver: Jeg går i terapi og kombinerer det med et medikament for å holde meg emosjonelt stabil en periode.

hvor heldig er det å gå på sånne medikamenter hvis man blir gravid? og hva skjer hvis du ikke går på disse medikamentene. et svangerskap og fødsel kan være litt av en "berg og dalbane" følelsesmessig.


Det er jo en jævlig berg og dalbane for å sei det mildt så sign på den.
Men et råd eg vil gi er at det ikke er lett vis du er psykisk ustabil selv om det er litten grad, for å ha en baby kan knekke selv den mest stabile tenker da på at man kan få fødsels depresjon, eller vis man får en baby med kolikk for da ska du ha en god psyke for å komme gjennom det som vil virke som endeløse netter med barne grått osv. Selv blei jeg alene far når eg var 18, for moren til min sønn var litt psykisk syke når hun fikk vår sønn og hun åg trode at å få en baby sko gjør at hun fikk en mening med livet, men hun knakk sammen og når barnevernet kom inn i bilde for å fjerne han fra hu blei det for mye for hu, så hu såg ingen utvei. Så mit råd vent til live er mer roligt å du har 100% kontroll på alt. For du bør bli den beste moren du kan bli og da er det verd å vente[:)]
 
jeg ville nok ha ventet litt, ikke pga studiene, for det kan man jo ta igjen senre,
men siden det hørtes ut som at dere var oppi en trasig livsituasjon, med hennhold til deres begge studier, økonomi, og helse. fda er kansje ikke en planlagt graviditet det man trenger på toppen. men heller noe man kan ha som motivasjon til og få ting på rett kjør først
 
Vent. Vent til du har livet litt mer på plass, psyken er i orden og jobb er i orden. Min mening er at barn fortjener de aller beste forutsetninger så sant det lar seg planlegge. Å sette et barn inn i et liv med mye turbulens, uviss økonomi og med en mor som har problemer med psyken er absolutt ikke optimalt. I mine øyne. 
 
ORIGINAL: Labambie

Vent. Vent til du har livet litt mer på plass, psyken er i orden og jobb er i orden. Min mening er at barn fortjener de aller beste forutsetninger så sant det lar seg planlegge. Å sette et barn inn i et liv med mye turbulens, uviss økonomi og med en mor som har problemer med psyken er absolutt ikke optimalt. I mine øyne. 


Sign!

Tenk deg scenarioet at du får et kolikkbarn som ikke sover på 3 mnd eller mer. Og som ikke tillater at mor sover. Eller at du får et barn med spesielle behov. Eller at du får fødselsdepresjon. Jeg mener ikke å være negativ, men syns at du burde være psykisk klar for å møte slike eventualiteter. Og det høres ikke ut som om du er klar ennå. Så jeg ville ventet.
 
ville ventet med barn til psyken og økonomien var stabil! er Mye jobb med et barn. er ingen garanti for at barnet du får er friskt heller, kan du tåle det?! eller nattevåke? kollikk?! man vet aldri!
 
Æ kjenne æ bli fryktelig skeptisk te holdninga te barnevernet æ da... for barnevernet i Norge idag fungere desverre meir som ett foreldrevern einn ett barnevern... det e UTRULI my som ska te for å ta ett barn ut av hjemmet sitt (aillt for my) så når man oppriktig talt meine barnevernet går inn å tar folk uten grunn så bli æ skeptisk..
 
Kan ikke annet enn å signere de andre her.. Å få et barn er det største og mest fantastiske man kan oppleve, men det er også det tøffeste og mest livsomveltende man kan oppleve.. Det er absolutt IKKE en dans på roser og både svangerskap, fødsel og barseltid kan slite ut den sterkeste og man vet aldri hvordan det vil bli før man står i det.. Hormoner som raser, et barn som skriker og ikke er fornøyd, mangel på mat og drikke (for barnet skal jo ammes og ha all oppmerksomhet den første tiden så man glemmer seg selv), et enormt ansvar, sliten og usikker pappa - alle disse tingene er noe som de fleste opplever i større eller mindre grad og det er jo helt klart at man er bedre i stand til å takle alt dette med en god psyke.. I tillegg har dere økonomiske bekymringer i og med at det knapt går rundt nå - hvordan skal det da bli med en baby i hus som krever sitt???

Gi dere selv noen år eller den tiden det tar å få ting på plass både psykisk og økonomisk. Det tjener både dere og barnet på...
 
ORIGINAL: Labambie

Vent. Vent til du har livet litt mer på plass, psyken er i orden og jobb er i orden. Min mening er at barn fortjener de aller beste forutsetninger så sant det lar seg planlegge. Å sette et barn inn i et liv med mye turbulens, uviss økonomi og med en mor som har problemer med psyken er absolutt ikke optimalt. I mine øyne. 
vil bare si at det kommer selvfølgelig veldig ann på! jeg var 19 år når jeg fikk snuppa,hadde ikke jobb og ikke utdanning(har jeg ikke enda,men jobber med saken..er 23 år nå) sambo var lærling,og skulle ta fagprøven (det gikk bra,anyway)...jeg har sliti med angst mer eller mindre siden jeg var 13 år,og det går opp og ned,men jeg funker greit altså! så akkurat den biten må du se ann selv,du sier du kan klare deg uten medisiner(det gjør jeg også nå) og det er jo bra! er mange grader av "psykiske lidelser"..man trenger ikke være gal i hodet eller kjempe syk som bare ligger på sofaen og er redd forde! jeg gjør ikke det!

følte bare jeg måtte forsvare litt,for ble litt for svart\hvitt! alle har plager av noe slag,og så lenge man er klar over det og jobber med det er man mer enn voksen!
det passer aldri å få barn vettu[;)]
MEN når det er sagt,så vil jeg allikevel si vent litt til..siden mye er så usikkert,med jobb ol. for dere begge! av etterpåklokskap vil jeg si vent til du\dere er ferdige med utdannelse(noe som ikke er så veldig lenge til virker det som uasnett)..
dette med at man føler seg litt deppa i perioder og har litt angst,er noe som kan gå over etter kort tid,eller kanskje aldri! det vet man ikke! derfor syntes jeg ikke man skal la være å sette barn til verden "bare" for den grunn,for da kan det en dag bli for sent hvis du blir "frisk"(setter i gåsetegn,for liker egentlig ikke ordet...alle har sitt,og hva er normalt?)
...men det er såklart dersom man er såpass "frisk" at man kan gi barnet det den trenger da,av omsorg,kjærlighet og mat på bordet og tak over hodet! Gjør man sitt beste,er det somregel bra nok,finnes ingen prakteksemplar av en mamma uansett,selv om mange liker å tro de er det(særlig her inne,men sikter ikke til deg labambie, i like you[:D][:D][:)])

ble kanskje langt å kronglete dette(tidlig enda for oss,og sent i går[8D]) men håper di skjønner hvor jeg vil hen![:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp