Herregud, får helt vondt av deg![&o]
MEN: du MÅ si det! Om ikke for din egen del så gjør det for Neo-Aleksander sin skyld. For nå er du på vei ned i en møøørk tunnel. Lyset i enden er å snakke med noen om det! Og jo tidligere jo bedre. Skjønner MEGET godt at du syns det er vanskelig og si til helsesøster eller jordmor, men kan du ikke skrive en mail om det? Eller brev? Jeg har gjort det med jordmoren min og syns d var mye lettere å få ting sagt på den måten, når man heller kan gjemme seg litt bak skjermen å gråte en skvett eller 200 enn å måtte sitte der face to face.
Folk kan være meget heldige med fødslene sine og få en såkalt "lett" fødsel. Men det er mye mer enn bare det fysiske som er vanskelig ved en fødsel. Man blir utsatt for et enormt press og stress og alt er egentlig en sjokk opplevelse, det synes ihvertfall jeg, spesielt med førstemann..[8|] Jeg gikk lenge og skulle være supermamma og bite i meg smertene og late som alt var helt harmonisk, men slik var det ikke og jeg gikk på en smell tilslutt der jeg var fysisk og psykisk kaputt. Tilslutt innså jeg at jeg måtte slutte å late som å drite i om folk fikk vite at jeg var dausliten på den ene og den andre måten. Og folk tok heldigvis imot meg med åpne armer, mest sambo og familie da, fortalte d ikke til kassadamen på Rimi lissom..[8D]
Å skrive fødselshistorien ned kan være god terapi også. Jeg har en "mammadagbok" hvor jeg skriver usensurert hvordan jeg har det. Bruker den enda. Det er en liten svart bok med masse sorte "hemmeligheter"..[8D] Uansett, poenget var; det er godt å bare få det ned en plass. Men om du føler det er vanskelig å snakke om eller skrive om det nå så kan du gi deg selv litt til å på en måte la sjokket gå innover deg. Det er lov å grine, du er ikke en dårlig mamma fordiom. Å vise at man er lei seg, trøtt og sliten er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på at du har vert sterk for lenge![:)] Og alle mammaer vil nok kjenne seg igjen i det. For småbarnstiden er tøff! Ingenting å legge skjul på det. Og barseltiden enda mer krevende.
Du får gjøre så godt du kan, ingen som krever noe mer enn det [:)] Og ikke ha så store krav til deg selv [:)]
Og jeg LOVER deg, at alt blir bedre med tiden! Jeg trodde seriøst jeg skulle dø den første uken hjemme med eldstemann, alt var så tungt og vanskelig og ingen hadde fortalt meg om dette på forhånd. Men ta en dag av gangen og ikke bekymre deg for framtiden eller klesvasken eller hvordan hårsveisen er. Det viktigste er at junior OG MAMMAEN får det de trenger![:)]
Å ha barnevernet hengende over seg er en stor stressfaktor men det er som du sier selv: hadde de ville tatt han fra deg (sorry for harde ord, ikke meningen å være stygg altså) så hadde de nok gjort det for lenge siden. Du må bare forsette så godt du kan. Så lenge du gjør så godt du greier og Neo-Aleksander så kan de faktisk ikke pirke på noe, fordi du gjør det de passer på at du gjør; gjør så godt du kan for barnet ditt.
Ingen mamma er perfekt. Det er bare det at det er lettere å snakke om de hyggelige tingene ved å ha unge enn de tyngre, så da virker kansje "alle andre" perfekte, men skal love deg det at ALLE mammaer er sliten å lei iblandt! [;)]
Tror du hadde hatt mer enn godt nok av litt avlastning, du får ikke moren din eller en venninne til å se til Neo litt da? Gå en tur eller noe? Eller noen kan passe han mens du trener eller går på kino med venninner eller noe?
En liten time-out for mammsen er gull verdt [:)]
Masse, MASSE lykke til! Bare stå på videre så godt du kan å gjør ditt beste, ingen kan forlange noe mer![:)]