12 uker og abort

Først og fremst; stakkars deg!! Dette er ingen god situasjon!
For det andre; jeg er enig i det som blir skrevet ovenfor her at dette lille barnet skal jo ikke måtte bøte med livet fordi HAN skal bestemme det?
Tenk hvor godt dere kan få det, dere to og din familie!
Jeg kjenner flere alenemødre, blant annet noen som overhode ikke har kontakt med barnefar.. Og de klarer seg jo kjempefint! De er inneforstått med at de ikke har noen pappa, men en gang i fremtiden når moren får kjæreste blir jo dette en reservepappa for barnet!

Jeg syns du skal gå for det DU vil.. Det er din kropp, ditt svangerskap og ditt barn! (ja, det er også hans, men hvis han velger å frike ut skal ikke både du og barnet få svi for det, da får HAN ta konsekvensene av sine handlinger, stå for at han har gjort deg gravid og være en MANN!
 

eLLe*meLLe skrev:
Så grusomt å lese hvordan du har det.
Håper du klarer å bryte med han, for han er virkelig ikke bra for deg. Han burde jo ha hjelp!

Lykke til med valget du har i vente.

Signerer denne jeg..
 

lykkeliten12 skrev:
Først og fremst; stakkars deg!! Dette er ingen god situasjon!
For det andre; jeg er enig i det som blir skrevet ovenfor her at dette lille barnet skal jo ikke måtte bøte med livet fordi HAN skal bestemme det?
Tenk hvor godt dere kan få det, dere to og din familie!
Jeg kjenner flere alenemødre, blant annet noen som overhode ikke har kontakt med barnefar.. Og de klarer seg jo kjempefint! De er inneforstått med at de ikke har noen pappa, men en gang i fremtiden når moren får kjæreste blir jo dette en reservepappa for barnet!

Jeg syns du skal gå for det DU vil.. Det er din kropp, ditt svangerskap og ditt barn! (ja, det er også hans, men hvis han velger å frike ut skal ikke både du og barnet få svi for det, da får HAN ta konsekvensene av sine handlinger, stå for at han har gjort deg gravid og være en MANN!
Jeg er nok enig i de som skriver dette. Jeg turte bare ikke si det.
Det er ikke for å gjøre valget ditt vanskeligere. Men jeg er redd du er litt "blind", og ser bare alt det negative.

Du kommer til å tenke "hva om?" resten av livet. Uansett hva du velger, men spesielt hvis du velger abort. Særlig hvis livet ditt blir flott etter hvert. Med en kjærlig og fornuftig mann, og mange ressurser.

Jeg vet av barn som er adoptert, jeg vet av barn som aldri møtte faren sin, jeg vet av barn som mistet mor eller far tidlig. Felles for dem alle, er at de elsker livet sitt. 
Barn kommer med samme utgangspunkt. De aner ikke hva normene er. De bryr seg ikke om de vokser opp med en mor og en far, eller bare en far eller mor, eller to fedre eller bare bestemor. De bryr seg bare om at de blir elsket.
Og så lever vi i et fantastisk land, hva gjelder lover og regler. Med nettverk og hjelp i massevis. 

Jeg ber deg om å snakke med en profesjonell før du tar avgjørelsen. Ikke bare ta i mot råd og støtte fra oss her inne.

 

~Damen~~ skrev:

lykkeliten12 skrev:
Først og fremst; stakkars deg!! Dette er ingen god situasjon!
For det andre; jeg er enig i det som blir skrevet ovenfor her at dette lille barnet skal jo ikke måtte bøte med livet fordi HAN skal bestemme det?
Tenk hvor godt dere kan få det, dere to og din familie!
Jeg kjenner flere alenemødre, blant annet noen som overhode ikke har kontakt med barnefar.. Og de klarer seg jo kjempefint! De er inneforstått med at de ikke har noen pappa, men en gang i fremtiden når moren får kjæreste blir jo dette en reservepappa for barnet!

Jeg syns du skal gå for det DU vil.. Det er din kropp, ditt svangerskap og ditt barn! (ja, det er også hans, men hvis han velger å frike ut skal ikke både du og barnet få svi for det, da får HAN ta konsekvensene av sine handlinger, stå for at han har gjort deg gravid og være en MANN!
Jeg er nok enig i de som skriver dette. Jeg turte bare ikke si det.
Det er ikke for å gjøre valget ditt vanskeligere. Men jeg er redd du er litt "blind", og ser bare alt det negative.

Du kommer til å tenke "hva om?" resten av livet. Uansett hva du velger, men spesielt hvis du velger abort. Særlig hvis livet ditt blir flott etter hvert. Med en kjærlig og fornuftig mann, og mange ressurser.

Jeg vet av barn som er adoptert, jeg vet av barn som aldri møtte faren sin, jeg vet av barn som mistet mor eller far tidlig. Felles for dem alle, er at de elsker livet sitt. 
Barn kommer med samme utgangspunkt. De aner ikke hva normene er. De bryr seg ikke om de vokser opp med en mor og en far, eller bare en far eller mor, eller to fedre eller bare bestemor. De bryr seg bare om at de blir elsket.
Og så lever vi i et fantastisk land, hva gjelder lover og regler. Med nettverk og hjelp i massevis. 

Jeg ber deg om å snakke med en profesjonell før du tar avgjørelsen. Ikke bare ta i mot råd og støtte fra oss her inne.


Veldig bra skrevet!! Og jeg er VELDIG enig!! Kjenner ei på litt over 50 som har angret hele livet på aborten hun tok som ung. Hun hadde ingen pålitelig farsfigur til barnet der og da, ble da usikker, og tok abort. Men en stund etterpå fant hun hun en bra mann, som hun fikk ei datter med. Han kunne vært en fin pappa til det barnet hun valgte bort.. Derfor angret/angrer hun enda mer.. Og gråter over det enda....

I utgangspunktet VILLE du jo ha dette barnet - det fantastiske underet som ikke er alle forunt. Det har vært ønsket. Det har sikkert vært noe du har gledet deg over, og noe du har villet få til. Jeg er så redd for at du kommer til å angre resten av livet du også hvis du fjerner den lille...
MEN!! Samtidig så skjønner jeg deg fryktelig godt.. Må være ubeskrivelig vondt å ha det sånn.... Og bare det å høre den man elsker si at han ikke vil ha barnet, i tillegg til alt det andre grusomme han har sagt og gjort mot deg, det må være fælt... Syns forferdelig synd på deg...... :(

Skjønner godt at du ser svart på ting.. 

Men den lille kan bli et fantastisk lyspunkt i livet ditt. :) Det å få bli mamma er stort. Og barnet opptar alt av tanker, energi og tid - spesielt i begynnelsen, så da rekker man ikke tenke på noe annet omtrent. Og det er egentlig litt godt! :) 

Håper du tenker over alle de positive tingene også.. Selv om det sikkert er utrolig vanskelig.

Ingen her kan si hva du SKAL gjøre. Men siden du skriver her, regner jeg med du vil høre andres tanker og meninger og råd. Jeg tror jeg har de andre her inne med meg, når jeg sier at vi mener alle godt, og håper det beste for deg. Vi bryr oss!!!!!! Vi er bare redd for at du skal velge feil... Kanskje vil det være feil for deg å faktisk ta abort, men det kan jo også bli feil for deg å beholde det, det kan ingen her vite. Men jeg bare håper inderlig at du tar med alle de positive sidene ved det å bringe fram dette barnet også.. Ikke tenk bare på alt det negative - som jo er mye!.... 

Håper du oppdaterer oss fort om hvordan det går med deg!!!!!!

Lykke til....
 
Hei alle sammen.

Jeg vet ikke om dere lurer på hvordan det går med meg, men jeg skriver likevel.
Mitt etterlengtede barn(foster) ble født 24.november litt over klokken 03, bare 10 uker gammelt. Jeg var alene på toalettet da fosteret kom. Det var perfekt. Hadde to hender med fingre, to føtter med tær, to øyne, ja alt var som det skulle være. Perfekt.

Jeg har vært inn og ut av sykehuset utallige ganger etter det. 20.desember, 30.desember, 6.januar, 9.januar og 10.januar. Jeg hadde vinkveld med noen venninner hjemme hos meg den 6.januar, og jeg drakk kanskje 4 glass rødvin før jeg plutselig satt i en blodpøl i sofaen. Jeg løp på toalettet men hånden for skrittet. Det rant av meg. Da jeg kom til toalettet var hånden min full av blod, og det haglet blodkaker ut av meg. Venninnene mine ble skikkelig forferdet og ringte legevakta. Jeg kom inn dit og fikk påvist rester. Det som mest trolig hadde skjedd var at jeg ikke hadde holdt meg unna sex lenge nok etter aborten. Jeg tror jeg hadde ubeskyttet sex 10 dager etter aborten (kanskje i håp om å bli gravid igjen, da jeg sliter med sorg). Så de antok at jeg hadde hatt en spontanabort like etter den medikamentelle aborten, og at det var derfor de nå fant rester.
Så jeg fikk beskjed om at jeg måtte møte på sykehuset den 9.januar rundt klokken 07. for utskrapning, fastende.

Jeg ankom sykehuset 06:45 og fikk en seng 08:30. Fikk tabletter for å få livmormunnen til å åpne seg, samme tabletter som man får når man skal ta abort. Klokken gikk, og magen vred seg i smerte pga at jeg var så sulten. Klokken 16 ish fikk jeg beskjed om at jeg kunne spise middag, for de hadde ikke tid til å ta meg den dagen.

Så jeg kom tilbake morgenen etter, den 10.januar, og ble tatt i 11-tiden. Våknet etter narkosen litt etter klokken 14, og ble etter hvert i bedre form. Fikk endelig mat! Før jeg fikk dra hjem så ville de foreta en innvendig ultralyd for å se at alt var borte. Jeg fikk da beskjed om at: "det ser ut til at vi har vært uheldig å stukket hull på livmora di.."
HVORFOR SKJER ALT DETTE MEG!? Som om det ikke er nok med sorgen og tomrommet jeg sitter igjen med!?

Jeg og "barnefar" er ikke samboere lenger, men har kontakt. Han vil at det skal ordne seg mellom oss igjen. Har jo fortsatt følelser jeg og, men denne aborten har ødelagt MYE. Og aborten ble gjennomført pga han. Men følelser forsvinner ikke så fort. Og noen ganger er han skikkelig snill og go! Han sjarmerer meg, og jeg kjenner jeg ikke vil miste han. Men humøret hans varierer veldig. Det gjør jo forsåvidt mitt og, men det er jo ikke rart at jeg er følelsesmessig ustabil etter alt jeg har måttet gå gjennom.

Så nå er jeg i villrede på hva jeg skal gjøre igjen. Om jeg skal gi han en ny sjanse eller ikke. Det er jo uansett ikke noe vits i å stresse, da vi har god tid på oss. Kanskje vi skal prøve å være bare kjærester, i stedet for å være samboere. Det har vi nemlig aldri prøvd. Vi flyttet jo sammen med én gang.

Men det jeg vil formidle til alle dere lesere er at jeg nå sitter igjen med et tomrom, og jeg mangler en del av meg selv. Sorgen er uutholdelig, og jeg kommer ikke til å klare å legge dette bak meg før jeg er gravid igjen.
 
Jeg har tenkt på deg, og det er fryktelig alt du har måtte gå igjennom! 
Jeg vet at jeg var fryktelig redd for at du skulle sitte igjen med de følelser og tanker som du har nå.

Har du prøvd å oppsøke profesjonell hjelp? kan hende det hjelper litt. 

Er ikke morsomt å høre at du har hvert inne på sykehuset så mye i det siste, håper du blir bedre og at humøret også blir bedre etterhvert!

Kjenner jo ikke deg eller typen din, men håper du tenker GODT igjennom dine valg nå etter hva som skjedde her.

Ønsker deg videre lykke til på ferden 
 
Skjønner du har hatt det jævlig. Ingen fortjener å bli misshandlet osv, men jeg synes heller ikke man skal bruke en graviditet som "sorgbehandling". (ser du skriver at du ikke kan legge sorgen bak deg før du er gravid igjen) Jeg ville ha fokusert på å få orden på livet før jeg hadde blitt gravid igjen. Å få barn kan by på søvnløse netter, fødselsdepresjon osv, og er ikke alltid en dans på roser. Heller tvert imot. Det byr på mange utfordringer og da er det viktig at hverdagen fungerer best mulig. Hadde ALDRI gått tilbake til den mannen!! Det var han som i første omgang var årsaken til at du vurderte abort første gangen. Sikker på at det samme ikke vil hende igjen? Det finnes fagfolk der ute som er utdannet for å kunne hjelpe i slike situasjoner. Jeg ville ha benyttet meg av tilbudet. Du kan sikkert ta kontakt med helsestasjonen, legen o.l.

Dett er er ikke ment som kritikk på noen måte,jeg har FULL forståelse for at du ikke har hatt det (eller har det..) lett!!!

Ønsker deg lykke til og håper ting ordner seg for deg!


Klem
 
Jeg skjønener at du har det tøft. Jeg vet at hadde det vært jeg som måtte tatt abort pga en mann som ikke ville ga barnet ville jeg ikke hatt noe mer med den mannen overhodet igjen...

Skal sies at jeg når har slitt med å bli gravid og, og at det er noe av mitt høyeste ønske å få bære frem mitt eget barn.. Så jeg hadde vel ALDRI klart å tatt abort i utgangspunktet..
 
Jeg har fått psykolog gjennom jobb, og har vært der én gang, men det blir flere gangen fremover. Håper virkelig det hjelper, for det utrolig vanskelig å leve med dette.
Barnefar har sagt at han skal gjøre alt for at ting skal bli bra mellom oss igjen. Og han sier at om jeg skulle bli gravid igjen, så skal den ungen til verden. Han sier mye fint og er veldig god, og det er en sånn mann jeg vil ha! Han har også sluttet på de steroidene han gikk på da alt dette skjedde. Han har nok begynt på noe annet for treninga sin del, men det er visst saker som er kjøpt på apotek som ikke skal være like "sinnefremkallende".
Jeg tror den reaksjonen han fikk da jeg var gravid, var kalde føtter. Og han er ikke flink til å prate for seg, og om han blir redd så blir han sint. Tror det er hans måte å reagere på. Samt at om han føler han har dårlig samvittighet ovenfor noe, så skylder han på en måte på meg.

Problemet nå er at jeg har ikke lyst til å være alene! Jeg er ikke skapt for å være singel. Så jeg er redd for å ta han tilbake på feil grunnlag. Men tror jeg får ting litt mer på avstand og klarer å tenke mer klart etter hvert som jeg får pratet med noen profesjonelle.
 
Bra du har fått psykolog og håper virkelig at det hjelper deg!

Er bra han har sluttet på steroidene, men tror dessverre du kommer til å ha minner om dette ved bare å se han.

skjønner også at det er tøft nå og være alene, håper at alt order seg for deg.
 
Hei, HB88. Nå har jeg sittet her og lest igjennom alt det som har blitt skrevet her og er fryktelig lei meg på dine vegne! Det du har gjennomgått p.g.a. en mann, som da var (og kanskje til og med fortsatt er) en drittsekk og en egoist på den tiden, som gjør alt for å få deg tilbake nå, det unner jeg egentlig ingen. Jeg regner med at han vil ha deg tilbake, men han vet vel hvor sårbar du er og hvor mye savn du sitter igjen med etter alt dette og er et lett "bytte" om jeg får kalle det, det! Du har måtte bøte med så mye!! Men for hva?
Jeg syns ikke han fortjener deg tilbake i livet sitt på den måten. Og du har tidligere opplevd vold også som jeg leste, og tror nok innerst inn at du vet hva som er riktig av deg å gjøre?!

 Men uansett hva du går for så håper jeg at du tar tiden til hjelp og ikke forhast deg igjennom noe bare for at du ikke er skapt for å være singel! Da får du heller klenge deg fast på venniner og flere vinkvelder med de ;-) Det er jo så mye morsommere (?!) enn å sitte i et forhold som er så usikkert og  med en som er så ustabil. 
La han uansett JOBBE og BEVISE at han har forandret seg. Ikke bare la han snakke... 

*Klem*
 
Jeg har tenkt på deg og situasjonen din flere ganger.. Så det var "fint" å se at du har oppdatert her.. Synes utrolig synd på deg..
Har opplevd en SA selv men det var i uke 8.. så var ikke gravid like lenge som deg..
Uansett er det en stor smerte, både psykisk og fysisk :( Føler virkelig med deg :(
Du finner garantert noen andre der ute, som er god mot deg og aldri ville ha satt deg i den posisjonen du nettopp har vært i..

Hvordan vet du at han ikke kommer til å gjøre det samme neste gang? en person kan si hva som helst for å få den den elsker tilbake.. men det vil ikke si at han plutselig hadde godtatt graviditeten.. 

Jeg ønsker deg virkelig alt godt.. du fortjener bedre enn dette.. prøv å fortell deg selv det også <3 
 
Sjokkerende å finne igjen dette så lenge etterpå, men interessant lesing. Nå er jeg 36år gammel, har samboer og ei fantastisk jente på 2,5år. Valget jeg tok med abort den gangen, det var riktig for meg. Kan jo være det hadde gått greit å fått det barnet, men per nå så angrer jeg ikke. Hadde nok ikke vært her jeg er i dag om jeg hadde beholdt :) Jeg er på et mye bedre sted.
 
Valkyrje skrev:
Sjokkerende å finne igjen dette så lenge etterpå, men interessant lesing. Nå er jeg 36år gammel, har samboer og ei fantastisk jente på 2,5år. Valget jeg tok med abort den gangen, det var riktig for meg. Kan jo være det hadde gått greit å fått det barnet, men per nå så angrer jeg ikke. Hadde nok ikke vært her jeg er i dag om jeg hadde beholdt :) Jeg er på et mye bedre sted.
Klikk for å utvide …
Godt du kom deg helt vekk fra han.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp