12 uker og abort

Valkyrje

Valkyrje

Blir kjent med forumet
Trodde det skulle ordne seg med meg og min samboer, men den gang ei.
Det er et helvete (unnskyld språket) hver helg. Grunnen til at det er i helgene er fordi det er da vi tilbringer tid sammen. I ukedagene jobber han, kommer hjem og spiser middag, drar på trening og/eller drar og mekker på bilen sin.
Nå forrige helg var han på byen på lørdag, og kom hjem rundt 05.15 søndags morgen. Noe jeg syntes var rart, da byen stenger 02.00-02.30, og vi bor 10min unna byen med bil. Jeg snakket med han på tlf 02.30, og da ventet han bare på sjåføren sa han. 03.00 fikk jeg mld av en kompis av han at han kom hjem med samboeren nå. 05.15 våknet jeg av at kompisen låste opp døra og måtte følge sambo inn fordi han var så overstadig. Døra til soverommet ble røsket opp, og sambo sier (ganske høyt) "Navn, sover du!?". Min respons var: "Jeg gjorde det, ja!" 

Omsider kom han og la seg. For meg var det helt naturlig å spørre om hvorfor det tok så lang tid å komme seg hjem, siden han var på tur hjem i 3-tiden. Da fikk jeg til svar at jeg anklaget han for å ha "vært med" (altså ligget med) halve byen, noe jeg ikke gjorde! Han sa at de hadde stoppet og kjøp seg mat. Men det tar vel heller ikke flere timer mente jeg. Jeg visste jo at det var litt glatt den natta, så jeg var jo bekymret for at de hadde kjørt seg av veien eller noe, siden han aldri kom hjem. Jeg fikk jo aldri noe eksakt svar på det jeg spurte han om, så jeg fortalte han at grunnen til at jeg ringte han noen ganger var fordi jeg var redd for at det hadde skjedd han noe. Han svarte med det at hadde jeg brydd meg, så hadde jeg ikke ringt han en eneste gang, men lagt meg til å sove. Men jeg er ikke sånn!! Jeg trenger å vite at mine nærmeste har det bra før jeg kan slappe av.

Han ble etter hvert veldig sint, og på et tidspunkt tok han av meg dyna. Vi ligger med vinduet åpent, og det ble derfor kaldt til meg. Prøvde å dra i dyna, men han er så sterk at det hadde ingen nytte. Etter hvert begynte han å heve stemmen og kjefte på meg. Noe om at jeg ikke stolte på han, og at jeg beskyldte han for å være utro. Noe som ikke var tilfelle.
Så plutselig greip han meg i nakken og i ene arma, og kjeftet. Jeg sa at han skulle slippe meg, men det gjorde han ikke. Jeg vrei meg til slutt ut av hans sterke klyper, og satte kursen mot soveromsdøren. Men han var kjapp opp, og klarte å få tak i meg. Denne gangen slang han meg ned på sengen, mens han holdt meg hardt i begge armene. Han brølte noe som: "Svar meg da, svar meg da!!" Under hele episoden, men jeg kom aldri til ordet. Jeg begynte å gråte, og jeg skalv av redsel. Fyren er 104 kg muskler, og jeg er 68kg flesk om jeg kan si det slik. Til slutt klarte jeg å løpe innpå badet, hvor vi mangler nøkkel i døra, så han kom selvfølgelig etter. Ser jeg glemte å nevne at han kasta iphonen min i veggen da vi var på soverommet. Det var fordi jeg prøvde å skrive en sms til kompisn hans om at han måtte komme og hente han, fordi han begynte å heve stemmen og virke truende på meg. Sms'en ble tydeligvis sendt, for kompisen ringte på sambo's tlf. Sambo pratet som om ingenting hadde skjedd, og ga tlf til meg. Jeg fortalte at han hadde tatt i meg og at jeg var redd, og ikke ville ha han der.

Jeg hadde røde merker både på halsen og armene, men kompisen kom aldri. Derimot sendte han sms til min samboer, som etter hvert roet seg og sovnet. Så jeg benyttet sjansen til å se hva kompisen hadde skrevet. "Nå blir jeg blanda inn, kompis. Bare si fra, så kan vi dra et annet sted. Vi kan jo dra til moren din og ligge der?" (Hun bor litt over 1 time unna) Akkurat som om det var han som var den sårede i situasjonen!!

Jeg er redd. Han har aldri tatt i meg før. Men nå når han har gjort det en gang er terskelen så mye mindre for at han skal gjøre det igjen. Han sa også det den natta, at han skulle faen ikke ha noe unge med ei så syk kjærring som meg, så det var bare å ta abort! Jeg klarte ikke stoppe å gråte, og jeg gråter enda.

Denne helgen hadde jeg håpet at vi kunne finne på noe sammen. Enten bowling, eller kino eller noe. Men han vil ikke. Han ville kjøre oppover til moren sin for å hente iphone'n jeg hadde bestilt til han. Så jeg ble med. Heller bli med å farte litt i stedet for å sitte hjemme og være i dårlig form.

Jeg prøvde å prate med han på tur til moren, og sa at jeg syntes det var dumt at vi aldri gjorde noe morsomt/koselig sammen. Slik som kino, bowling, go'cart, lazerX, gå-turer etc. Men han sier at han ikke vil. Så klager han over at det er så kjedelig her i byen.
På tur til moren hans ga jeg han et ultimatum. Disse steroidene du går på ødelegger hodet ditt sa jeg. Ja, han går på steroider for å bli så stor og sterk som mulig. Han har tidligere sagt at det ikke ødelegger hodet hans, men nå begynner jeg å tvile.
Så jeg spurte: "Hvis du måtte velge mellom steroidene og meg og barnet ditt, hva velger du da?" "Det er jo veldig enkelt" svarte han, "selvfølgelig velger jeg steroidene! Jeg skal bruke dem til jeg dør!" Jeg begynte selvfølgelig å gråte. SÅ mye betyr hans kommende familie liksom!! Hva faen har jeg rotet meg opp i!! Stemningen er ikke god i bilen. Nesten fremme bråstopper han midt på veien, slår i rattet, og går ut av bilen. Måtte vel få ut litt sinne. Han kom etter hvert inn i bilen igjen, og kjørte rolig videre. Ikke likt han å kjøre rolig. Så finner han et avkjørsel, og snur. Jeg sier at dette går ikke lenger, vi kan ikke ha det sånn! Han svarer med det at han ikke vil ha meg med til familien sin, fordi han skjemmes over meg. Så jeg spurte om de visste hvordan han egentlig er, og han svart med at det gjorde de. Men de ante ikke hvilket helvete jeg var osv.

Senere på kvelden latet han som ingenting. Mens jeg gråter. Vi satt på hver vår laptop. Og jeg prøvde å prate til han. Han svarte meg ikke. Så jeg skrev til han på chat'en på facebook, og der svarte han. Så jeg satt og pratet, og han svarte på facebook. Stemningen ble verre og verre, som vanlig. Så sier han at det er ingen som kommer til å tro på min historie, om alt som har skjedd, siden jeg har fått påvist hjerneskade som han sa. Hjerneskade(?) spurte jeg. Ja, du skal jo begynne å gå til psykolog, det sier jo litt!!! Jeg har valgt å gå til psykolog selv, fordi jeg har en fortid med misbruk og vold som ikke er enkel å leve med. Så sier han at det måtte jo være en grunn til at folk brukte vold mot meg, ingen blir voldelig uten grunn. Så jeg fortjente vel den knuste tannen, alle slagene, og hagla i ansiktet (noe av hva fortiden bydd meg på).. Det er jo MIN feil!! Ifølge han i allefall..

Idag er jeg 12 uker på vei, og må mest trolig ta livet av barnet mitt, fordi barnefar ikke ønsker det til verden. Jeg synes det er synd å bære frem et barn som må leve med at "pappa ville ikke ha meg".  Jeg mener at "it takes two to tango..", altså vi var to om det! Men nå er jeg alene. Har time til ultralyd nå på fredag, og mange fler timer i vente. Noe jeg hadde gledet meg veldig til. Alt er nå knust.
Dette er så tungt, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg tror at det lureste for meg, er om jeg tar bort barnet og glemmer denne fyren som enda er min samboer. For om jeg bærer frem barnet må jeg ha kontakt med han hele resten av mitt liv.

Hjeeeeeelp!!!!!
 
Oj, dette er ikke bra.
Har du snakket med noen av dine venner eller familie??
Anbefaller deg på det sterkeste å snakke med noen du har rundt deg vennen. Tror du trenger støtte og omtanke for å  klare deg igjennom dette.


klem
 
Oi, jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Men håper du har noen du kan prate med om alt dette. Det høres jo ikke ut som dere har ett sunt forhold slik det er nå. Håper du finner en løsning som blir bra for deg på sikt! Klem
 

FIFI Forglemmegei skrev:
Oj, dette er ikke bra.
Har du snakket med noen av dine venner eller familie??
Anbefaller deg på det sterkeste å snakke med noen du har rundt deg vennen. Tror du trenger støtte og omtanke for å  klare deg igjennom dette.


klem

Jeg gjør ikke annet enn å prate med venner og familie. Han blir sinna når jeg prater med andre, for han mener dette er noe mellom oss, som vi må ordne opp i.. :(
 
Jeg har desverre ikke noe annet råd til deg enn at du må komme deg bort!! Synes han høres farlig ut for både deg og babyen. Beklager å si det: men vil han ikke forandre seg og dere velger å få et barn sammen tror jeg ikke det barnet får en trygg og god oppvekst. Synes du skal flytte hjem til famile eller venner. Virker som om du ønsker deg dette barnet, og da er det jo ingen grunn til å ikke få det. Med støtte fra famile og venner kommer du helt sikkert til å bli en god mor for barnet ditt! Masse lykke til og håpet du tar de riktige valgene for deg og babyen.
 
Hei.
Skjønner du sitter i en vansleig situasjon! Har selv tidligere vært i ett slikt forhold,og er veldig glad for at jeg kom meg vekk fra det! Han kommer nok til å bli værre! Da steorider virkleig ødelegger hode hans!
Jeg er stygt redd for at hver gang han drikker,så blir han værre :( Det er en grunn for at de som trener til mesterskap og bruker steroider ikke drikker alkohol! Hjernen klarer ikke og fungere med begge deler i kroppen! 

Om du ønsker og beholde barnet ditt,så syntes jeg du skal gjøre det! Bare pakke baggen din og reise! Det er ikke bra for verken deg eller barnet og leve med en sånn person!!!!

Du sier du må ha noe med han resten av livet om du beholdert barnet,men det er ikke så sikkert at han vil ha noe med barnet når han er så skrudd i hodet og boler! Det eneste han tenker på er å se bra ut,og når han gjør det,så er det eneste han tenker på,å se enda bedre ut! Han kommer nok ikke til å kunne ta seg tid til å bry seg om andre menneker,desverre!
Masse lykke til <3
 
Du trenger IKKE ha kontakt med det mennesket der selv om du velger å beholde barnet i magen.

Han har allerede vært fysisk mot deg, og det i tillegg til den psykiske smerten han påfører deg er nok til at han ikke får ha noe med dere å gjøre.

Men dette er noe DU må velge. Har du venner og familie rundt deg som kan ta i mot deg. For uansett hva du velger, så kan du jo ikke fortsette å være med ham! Det må du ikke finne på.
Man skal godta mye idioti fra en kjæreste, men ikke det du beskriver der.
Flytt. Jeg kjenner menn som har gått på steroider, og det har ikke gått bra med noen av dem. En gutt jeg kjenner fra ungdomstiden, som en snill og omsorgsfull fyr, sitter i fengsel pga vold. Mistet jobb og familie etter at det gikk for langt med steroidene.
 
Jeg har jo venner og familie å prate med. Men familien min bor flere timer unna, noe som gjør at jeg må ta ferge og masse styr. Det går jo buss, 2 ganger i døgnet. Jeg kan ikke flytte tilbake til bygda, for jeg er avhengig av å ha en inntekt, og det fins ikke jobber i min lille hjemkommune. Min samboer har sagt at han skal flytte, men sier at jeg ikke må kaste han ut med en gang. Han skal selvfølgelig få finne seg en ny leilighet først, men da må han begynne å reagere da!!

Jeg tror ikke jeg kommer til å bære frem dette barnet, da det er hans. Hadde han vært en bra fyr, som jeg ikke føler meg truet av og som jeg ikke er redd, hadde saken stilt seg annerledes. Uansett hvilket valg jeg tar, så kommer det til å prege meg for fremtiden.
Jeg vil heller vente med å få barn til "den rette" dukker opp. En som kan glede seg over det å bli far, og som tar vare på meg og barnet.

Høres dette dumt ut?
 

HB88 skrev:
Jeg har jo venner og familie å prate med. Men familien min bor flere timer unna, noe som gjør at jeg må ta ferge og masse styr. Det går jo buss, 2 ganger i døgnet. Jeg kan ikke flytte tilbake til bygda, for jeg er avhengig av å ha en inntekt, og det fins ikke jobber i min lille hjemkommune. Min samboer har sagt at han skal flytte, men sier at jeg ikke må kaste han ut med en gang. Han skal selvfølgelig få finne seg en ny leilighet først, men da må han begynne å reagere da!!

Jeg tror ikke jeg kommer til å bære frem dette barnet, da det er hans. Hadde han vært en bra fyr, som jeg ikke føler meg truet av og som jeg ikke er redd, hadde saken stilt seg annerledes. Uansett hvilket valg jeg tar, så kommer det til å prege meg for fremtiden.
Jeg vil heller vente med å få barn til "den rette" dukker opp. En som kan glede seg over det å bli far, og som tar vare på meg og barnet.

Høres dette dumt ut?
Kjære deg... Jeg synes ikke det høres dumt ut i det hele tatt, og kan godt skjønne at du tenker slik. Jeg skjønner at du er redd, og jeg tror det lureste du kan gjøre er å komme deg bort..IKKE vente på at han skal flytte, det kan ta tid og i mellom tia...Hvem vet hva som kan skje..
 Angående barnet håper jeg du tar en avgjørelse du kan leve med, og som er rett for deg. Bare husk at du ikke trenger å ha kontakt med han uansett om du velger å ha barnet.
skjønner du har det vanskelig nå,  og vil gjerne anbefale deg å ta kontakt med lege, jordmor, psykolog eller Amathea (For unge mødre)..Selvfølgelig i tillegg til familien din og vennene dine selv om de bor langt borte...Det er kjempeviktig at du ikke står alene i dette...Stor klem fra meg
 
Tårene triller nedover mine kinn når jeg leser all responsen jeg får. Blir helt rørt. At dere orker å lese og bry dere om hvordan jeg har det, det er bare helt fantastisk. Jeg trenger all støtte jeg kan få nå i denne tunge tiden, og det hjelper meg å lese det dere skriver.
Jeg kommer ikke til å flytte, da det er veldig vanskelig å få seg en plass å bo i Trondheim. Mange om beinet for å si det på den måten.

Han er ikke hjemme inatt. Han dro til moren sin. Jeg skulle pratet med han, for jeg synes han kan kjøre meg til legen og til sykehuset. Det er det minste han kan gjøre. Men det er noe galt med hans mobil Han mottar verken anrop eller sms, og kan ikke sende sms. Kun ringe ut. Så jeg prøvde å ringe moren hans, for å høre om han var kommet frem, men det var han ikke. Så nå aner jeg ikke hvor han er. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler at jeg trenger en klem fra han akkurat nå.

Natt til idag, så sa han til meg "du er jo ikke alene om dette.." Men det føles slik. Han tilbydte(skrives det slik?) seg å bli med meg på sykehuset under aborten, men det er jo egentlig pga han at jeg tar den aborten, så jeg føler det blir feil. Min mor har sagt at hun kan komme, selv om hun har lang reisevei og egentlig ikke har tid. Jeg vil heller ha henne der når jeg våkner fra narkosen enn han, selv om jeg tror han hadde fått seg en real støkk av å se hva jeg må gjennom.

Eller hva tror dere?
 
Aller først vil jeg si at du har ikke noe annet valg enn å komme lagt ifra han, og håper han skjønner det!!!

Hva du velger å gjøre er helt opp til deg! men vil fortelle deg 3 små fortellinger ifra min vennekrets
Ei jeg kjenner har nå en sønn på 23 år, barnfaren stakk av når han fikk vite at hun er gravid, han har aldri hatt noe å gjøre men sin sønn! og for dem så funker det perfekt, hvis sønnen lurer på noe spør han, noe han ikke pleier å gjøre og han vet fulle navn og ca bosted til sin far.

Ei anna jeg kjenner var i et veldig destruktivt forhold, faren til barnet prøvde å tvinge henne til abort, han prøvde også å skremme henne med å late som om han skulle kjøre over henne!!!
faren har kontakt med sønnen men minimum til sønnens mor, de trives sånn og sønnen er mest hos mor.

Skrekk eksemple er ei vennine av meg, hun trodde fyren var en fin kar inntil hun ble gravid! etter det så har han hvert fryktelig voldelig og hun greide ikke gå ifra han, de har nå 2 gutter sammen og bor fortsatt sammen, men kun fordi hun jobber og er i praksis plass. men det tok henne lang tid å forstå at hun kunne klare dette alene, hennes samboer var ødelagt av narkotika, han har sluttet og gjorde det for en stund siden, men hjernen hans funker ikke som normalt for å si det sånn.

Ingen skal leve under voldlige omstendigheter! og du må gjøre det du vil! men ville bare fortelle deg at hvis du vil går det bra og få denne ungen, så lenge du greier å tenke positivt. De 2 mødrene som har oppvokst sine sønner uten far hadde begge to dårlig med råd den første tiden men nå er begge velutdannet og kunne ikke tenke seg et annet liv, så det går ann.

Håper du oppdaterer oss uansett hva du velger! også vil jeg ønske deg lykke til.
 
Det første jeg tenkte når jeg leste øverst, var at jeg ikke skjønte helt hvorfor du gadd å diskutere/krangle med han på natta når han var full, noe som ofte er dødfødt. Nytter ikke hva man sier, de er jo helt urimelige mange når de er så fulle. Men da jeg leste videre, skjønte jeg fort at det hadde kanskje blitt feil uansett hva du hadde sagt. For han høres ut som en manipulerende mann. Huff, kan ikke sette meg inn i hva du går gjennom nå, men jeg også tenker at du må bare komme deg bort fortest mulig! At han skal flytte kan vel ta litt tid, og kanskje har han en periode hvor han er bare snill og du får medlidenhet med han. Det må du ikke få...

Det at han går på steroider synes jeg gjør hele situasjonen for deg og babyen farlig. Man vet jo ikke hvor man har dem hen, og steroider fucker virkelig til hodet ditt, altså. Leste nettopp om steroidebruk blandt unge her i en lokal avis hvor jeg bor. Var om noen foreldre til en gutt som gikk et par klasser under meg på barneskolen som stod frem med sin historie, og var regelrett redde for all steroidebruken i byen blant de unge, fordi man virkelig ikke har kontroll over hva det gjør med en. Han stakkars gutten tok livet sitt i en alder av 18 år, så såpass mye kan det fucke til hodet på en. Nå sier jeg ikke at din samboer er sånn altså, men man har virkelig ikke kontroll på hva som skjer i hodet på de som bruker steroider, og det har de ikke kontroll på selv heller. At han nå har tatt i deg som du sier, er heller ikke bra. Som du sier, han er over hundre kilo muskler, og sånn sett farlig å omgås spør du meg. Nå er jeg personlig veldig redd sånne personer, så føler veldig sterkt med deg, og ønsker bare at du kommer deg bort fortest mulig. Han er sikker snill også, og ikke bare sånn som kommer frem her, men hele situasjonen tatt i betraktning er det ikke bra for deg å bli værende. Det var veldig mange gode råd og ord over her, og jeg vil bare legge meg til det samme, å anbefale at du snakker med familie, jordmor, lege, psykolog etc. ganske fort. Som sagt over, hvis du beholder barnet, trenger du ikke ha noe med barnefaren å gjøre. Håper du kommer til en beslutning du kan leve med. Føler virkelig med deg, og vil sende deg masse lykke til og klemmer! Kommer til å tenke på deg fremover, så ikke la det bli for lenge før du oppdaterer igjen... Klemklem :)
 
Kom deg vekk derfra.
Han misbruker deg jo både fysisk og psykisk.
Du fortjener bedre en så.
Kutt all kontakt og start et nytt liv for deg og det ventede barnet.
Du klarer det.
Sender deg en klem med ønske om lykke til.
 
Kom deg bort fra denne mannen!

Jeg har selv vært i et lignende forhold og de lover bedring og virker lei seg for det som har skjedd, men det er bare skuespill. For neste gang han kommer full hjem kommer det samme til å skje, nesten garantert... Og når han først har lagt hånd på deg en gang, så er terskelen lavere for å gjøre det igjen. Dessuten eskalerer voldsbruken og han blir nok trolig mer brutal for hver gang. Det kommer ALDRI til å bli bedre! Og når han har kompisen på "sin side" så er det enda vanskeligere å få andre til å tro på deg om det som skjer. Han høres veldig manipulativ ut!
Vet dette er harde ord, men jeg har opplevd noe lignende selv (da uten at jeg var gravid og ingen bruk av steroider var involvert) og det ble aldri bedre, det ble bare værre!

Uansett hva du velger å gjøre med den lille i magen, så gjør det du føler er riktig og ikke la andre dømme deg. Det er ditt liv og du må leve det slik du ønsker!

LYKKE TIL og la oss høre hvordan det går med deg! :)

Stor klem og varme tanker!
 
Jeg tenker flere gang at "faen, jeg skulle holdt kjeften min da han kom hjem, og heller spurt han dagen etterpå". Men jeg er den personen som ikke kan ligge å lure på ting, for da får jeg ikke sove.. :-/ Men hadde han ikke blitt skikkelig sinna denne gangen, så hadda han nok blitt det ved en senere anledning. Så jeg velger å tro at det var bra at dette skjedde nå såpass tidlig, fordi på kort tid lærte jeg han bedre å kjenne. Nå slipper jeg å kaste bort flere år av livet mitt på han.

Jeg vet jo at jeg får frem kun hans dårlige sider her, men når man er skuffet og såret av noen, så sitter man som oftest ikke & snakker varmt om vedkommede. Jeg er jo fortsatt glad i han, og savner han litt(!?) nå som han er borte. Men det kan godt være det at jeg savner noen å være nær, ikke han som person. Vi har det jo bra sammen, innimellom. Men det er mer faen enn kos for å si det sånn!!

Jeg ringte legen i ste, og skal innom 12:30, men må medregne endel ventetid. Jeg vil at han skal være med til legen. Grunnen til det er fordi at min lege har aldri møtt han, og at det er han som er hovedårsaken til at jeg tar abort. Det blir lettere for meg å prate med min lege om dette etterpå, når hun har et visst kjennskap til han tror jeg.

Saken er klar: Han har funnet ut at han ikke er klar for å bli far, og jeg er ikke klar for å bli alenemor. Vi var jo 2 om dette i starten, men nå sitter jeg igjen alene, og det var ikke med i mine kalkuleringer.

Det er ikke det at ikke jeg ønsker dette barnet, men vi ønsker ikke dette barnet. Han har på en måte trekt seg. Han sa til meg igår at jeg må gjennomføre denne aborten, fordi barnet vil ikke få noen far. Én ting er å ikke bo sammen med både mor og far, en annen ting er å vokse opp uten en far overhode. Dette er noe jeg ikke ønsker for mitt barn. Jeg har selv vokst opp uten foreldre som har vært sammen, men har vært jevnlig hos min far og følt meg ønsket.

Man er alltid to om å lage et barn, og da mener jeg at begge parter bør ta konsekvensene av det også!
 
Jeg håper du greier å innse at denne mannen ikke gjør deg noe som helst godt så lenge han bruker steorider. Jeg ser at du savner ham og trenger ham, men han er ikke der for deg. Han er borte og lar deg i stikken nå som du trenger han mest!

Kom deg vekk fra ham, start på nytt. Håper du finner en løsning som passer for deg og som du kan leve med når det kommer til babyen. *klem*
 
Så grusomt å lese hvordan du har det.
Håper du klarer å bryte med han, for han er virkelig ikke bra for deg. Han burde jo ha hjelp!

Lykke til med valget du har i vente.
 
Nå er jeg kanskje litt krass mot deg, men jeg er nok farget av bl.a. vår prøvetid.

Jeg mener ikke at et barn som faktisk var/er ønsket (av deg) skal behøve å bøte med livet fordi faren er en forbanna drittsekk. Du trenger ikke ha noe med den mannen å gjøre etter du går fra han. Mange barn vokser opp med alenemødre og de klarer seg HELT flott, både mor og barn, og det er jeg sikker på du klarer også. Jeg tror nok også at det er lettere for deg å angre på aborten, jeg tror aldri du kommer til å angre på at du beholdt barnet...
 

Sjakkruta skrev:
Nå er jeg kanskje litt krass mot deg, men jeg er nok farget av bl.a. vår prøvetid.

Jeg mener ikke at et barn som faktisk var/er ønsket (av deg) skal behøve å bøte med livet fordi faren er en forbanna drittsekk. Du trenger ikke ha noe med den mannen å gjøre etter du går fra han. Mange barn vokser opp med alenemødre og de klarer seg HELT flott, både mor og barn, og det er jeg sikker på du klarer også. Jeg tror nok også at det er lettere for deg å angre på aborten, jeg tror aldri du kommer til å angre på at du beholdt barnet...

må bare si meg enig i denne, og jeg er ikke farget av noe prøvetid, da jeg blir lett gravid!
 

Sjakkruta skrev:
Nå er jeg kanskje litt krass mot deg, men jeg er nok farget av bl.a. vår prøvetid.

Jeg mener ikke at et barn som faktisk var/er ønsket (av deg) skal behøve å bøte med livet fordi faren er en forbanna drittsekk. Du trenger ikke ha noe med den mannen å gjøre etter du går fra han. Mange barn vokser opp med alenemødre og de klarer seg HELT flott, både mor og barn, og det er jeg sikker på du klarer også. Jeg tror nok også at det er lettere for deg å angre på aborten, jeg tror aldri du kommer til å angre på at du beholdt barnet...

Så enig så enig.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp