11 mnd - separasjonsangst, gråting

[Bkno5855130]

Jeg har en jente på 11 måneder, snart året. Hun har fast søvnmønster og spiser godt. Men. Hun har et veldig behov for å være fysisk tett på meg, hele dagen. Når vi er sammen med andre, er hun alltid den babyen som er tettest på mor og vegrer seg for å utforske. Om jeg må sette henne ned et øyeblikk begynner gråten. Noen dager er det gråting nesten hele dagen (!) , med korte pauser under amming, spising, blunder, og eventuelt korte pauser når vi er sosiale. Selv da, begynner hun ofte å gråte med mat i munnen, når hun er i bæreselen, eller midt i babysangen.

Helsesøster nevnte "the circle of trust" Og foreslo at jeg holder henne nært meg til enhver tid. Men jeg kan ikke være stort nærere enn jeg er nå.

Det skal nevnes at hun har vært forsøkt passet av barnevakt, noe som ikke fungerte. Kanskje hun fikk et snev av separasjonsangst?

Det skal også nevnes at jeg er alene med henne, og at jeg i ren slitenhet og frustrasjon har sluppet ut endel banneord (puh, prøver virkelig å skjerpe meg!). Kanskje hun aner at jeg er sliten, og at vi har en ond sirkel av slitenhet og gråting på gang?

Noen tanker om hva som skjer her? Har noen lignende erfaringer?

 

[IngridK]

Jeg har en jente på 11 måneder, snart året. Hun har fast søvnmønster og spiser godt. Men. Hun har et veldig behov for å være fysisk tett på meg, hele dagen. Når vi er sammen med andre, er hun alltid den babyen som er tettest på mor og vegrer seg for å utforske. Om jeg må sette henne ned et øyeblikk begynner gråten. Noen dager er det gråting nesten hele dagen (!) , med korte pauser under amming, spising, blunder, og eventuelt korte pauser når vi er sosiale. Selv da, begynner hun ofte å gråte med mat i munnen, når hun er i bæreselen, eller midt i babysangen.

Helsesøster nevnte "the circle of trust" Og foreslo at jeg holder henne nært meg til enhver tid. Men jeg kan ikke være stort nærere enn jeg er nå.

Det skal nevnes at hun har vært forsøkt passet av barnevakt, noe som ikke fungerte. Kanskje hun fikk et snev av separasjonsangst?

Det skal også nevnes at jeg er alene med henne, og at jeg i ren slitenhet og frustrasjon har sluppet ut endel banneord (puh, prøver virkelig å skjerpe meg!). Kanskje hun aner at jeg er sliten, og at vi har en ond sirkel av slitenhet og gråting på gang?

Noen tanker om hva som skjer her? Har noen lignende erfaringer?

Har dessverre ikke noe svar å komme med som kan være til hjelp. Scrolla bare gjennom forumet her og så at du ikke hadde fått svar, så ville bare skrive til deg og si at jeg håper du har fått snakka med noen. Tøff situasjon å stå i dette!
Håper du kan få tatt en prat med helsesøster igjen eller noen andre hvis situasjonen fortsatter slik du skriver! Klem til deg.