Horomonella
Gift med forumet
Mandag 17.desember våknet jeg av noen helt vanvittige smerter i magen. Sønnen min sov enda, det var jeg som skulle levere han i barnehagen. Jeg gikk på do å spydde. Var så dårlig at jeg turde ikke gå i fra badet. Jeg ringte samboeren min på jobb og sa at jeg var kjempedårlig og jeg klarte ikke kjøre gutten i barnehagen.
Han kom hjem og leverte gutten til meg, så dro han på jobb igjen.
Jeg ringte jordmor og forklarte at infeksjonen i magen var kommet tilbake. Jeg dro til legen, og der fikk jeg vite at symfysemålet var blitt mindre (-igjen!!) og jeg måtte på sykehuset.
Ble innlagt på barsel, hvor jeg tok utallige prøver og fikk intravenøs. Var på ul og da viste det dårlig blodgjennomstrømning i navlestrengen, og babyen ble estimert til å vere ca 2800g.
Tirsdag 18.desember, etter en lang og VOND natt kom legen og jordmor inn til meg klokka ni. De sa at om jeg følte meg bedre i dag så ville de sette igang fødselen, pga babyen var liten og det var dårlig gjennomstrømning i navlestrengen.
Jeg svarte uten å tenke meg om at jeg følte meg mye bedre. Selv om dette ikke var helt sant, så sa jeg det fordi jeg visste at til flere dager som går til verre kommer jeg til å bli om jeg ikke får i meg mat. Så like greit å få ut ungen fort.
Fikk modningstablett klokka 12. Hadde 1cm åpning, og riene kom med en gang. Klokka 18.00 ble jeg sjekka igjen. Ingen forandring på åpninga, men riene var så tette at jordmor trodde det tok seg opp selv så jeg fikk ingen ny tablett.
Jeg lå på rommet mitt på barsel og såg på tv. Klokka 22.00 fikk jeg sovetablett og smertestillende. Riene forsvant og jeg sov hele natta.
Onsdag 19.desember, jordmor kom inn klokka ni å satte inn ny tablett. Jeg hadde ca 2cm åpning, men var fremdeles ikke særlig moden. Merka ingenting før klokka var ca 16.30, da kom masse slim og blod. Sambo var hjemme med sønnen våres, og siden det tar 1,5time å kjøre til sykehuset så ringte jeg til han og forklarte at han kunne ha sånn i bakhodet at det kanskje ble fødsel i dag[;)]
Litt før klokka 18.00 ble jeg sjekka av jordmor, da hadde jeg 3cm åpning og riene var begynnt. Jeg ringte sambo å sa at nå måtte han komme. Jeg ble trilla inn på fødeavdelingen, og fikk ei fødestue. Hun kobla meg på registrering og nå var riene jævlig vonde. Vannet gikk, og jeg ringte sambo igjen å sa at han måtte få både bilen å ræva si i gir for nå trengte jeg han.
Jeg hadde blitt lovet tidlig epidural pga fødselsangst, og jeg nærmest brølte til jormor at nå var tiden for å sette den!! Klokken var ca ti på sju og hun sjekka meg. Jeg hadde 3-4cm åpning og hun lovde at hun skulle gjøre alt klart for epidural og ringe på anestesilegen.
Jeg kjempa meg gjennom rie etter rie og spurte jormor sikkert en million ganger hvor det ble av epiduralen min.
Klokka ble halv åtte og sambo kom løpende inn på fødeavdelingen. Da var jeg utslitt av smerter, og jeg tenkte bare at nå klikker det for meg. I løpet av noen minutter kom pressriene.
Ti over halv åtte kom anestesilegen, og med det samme hun stakk hodet inn brølte jeg til henne midt i ei pressrie: "OG DUUUU KAN DRA TIL HEEEEELVETTE"..... Så det var vel litt ufint sagt, men om jeg hadde fått tak i hun da så hadde jeg vridd hodet av henne.
Klokka 19.53 var prinsessa vår født. Sambo rakk heldigvis frem i tide, men jeg kunne ønska at han var der litt før. Selv om det gikk fint[:)]
Kommer så garantert til å aldri føde vaginalt igjen. De lovde på tro og ære at de skulle hjelpe meg gjennom denne fødselen med smertestillende, og det gjorde de ikke. Så selv om fødselen gikk bedre denne gang, så kommer jeg aldri til å stole på de knehønene der ute igjen.