11DPO.
Stadig ingen åpenbar strek, men skyggen blir sterkere de siste tre dagene. I dag gjenkjente appen testen som mulig positiv fordi streken ble registrert av AI.
Føler meg gravid i form at av jeg er utrolig hormonell. Er så irritert på samboer at jeg har vurdert å tuppe han ut av huset. Mest lei meg når jeg prøver å vise han testene og jeg stiller opp med litt optimisme og håp, og han skyter det ned umiddelbart med negativitet og har såvidt tid til å vente de små fem minuttene testen tar før han er ut av døra i ett eller annet ærend. Den følelsen av å være forstått og sett har fløyet ut vinduet og jeg føler meg egentlig bare helt aleine i prosessen. Aldri hatt dette ekstreme reaksjonsmønsteret før.. Skjønner at det må være noe hormoner ute å går her, i en eller annen retning, men følelsen er jo der uansett. Får ikke bare oversett eller lata som ingenting heller.. Så det er litt dritt.
Det oppleves så ille for meg akkurat nå at jeg gruer meg litt til å fortelle han hvis det kommer en tydelig strek, for jeg greier ikke å se for meg at det blir noe hyggelig. Da vil jeg heller bare holde det for meg selv og glede meg uten hans negative innspill om at streken enten er for svak, eller at det enda er så tidlig at det kan gå begge veier. Må vel ta en prat med han om det i dag. Vi pleier å være gode å løse flokene, men jeg er så sur og meggete akkurat nå at jeg ikke har lyst til å ta initiativet til å få bedre stemning.
Dere som har vært gjennom dette en gang eller fem. Har mennene deres vært like «på» i DPO-perioden som dere selv? Og har dere vært like sur og meggete vel vitende om at dette ikke er «deg»?
Greia er at jeg til vanlig oppfører meg som en voksen og er ganske god på å håndtere negative følelser og prate om ting før det blir en greie. Nå føler jeg meg som en furten fjortiss som er tverr og nekter å prate om noe. Hadde lyst til å slamre dører i går liksom, det er jo ikke normalt