Hei 
Jeg, som sikkert mange andre her trodde aldri at jeg skulle havne i denne situasjonen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette og tenker at det kanskje kan hjelpe å starte en dagbok.
Jeg er 29 år, har en fin jobb og en fantastisk samboer.
Drømmen om barn har alltid vært der, men først i fjor følte jeg meg klar for å bli mamma og ønsket om en baby begynte å vokse seg stort. Samboeren (tenker at jeg fra nå av kaller han R.) min var ikke helt klar, så vi bestemte oss for å vente litt. Etter å ha tilbringet mye tid sammen med venner og deres familie vokste ønsket seg etter hvert større hos R også. Vi bestemte oss derfor å begynne prøve nå denne høsten, men skjer det før så skjer det.
Jeg har tidligere blitt gravid til tross for prevensjon. Så jeg tenkte at dette kom til å bli en enkel sak Men etter et antall negative graviditetstester, og like mange break-downs så foreslo R at vi skulle ta en fertilitetssjekk. Slik at jeg kunne slappe av og ikke tenke så mye på det. Bare la det skje.
Vi tok kontakt med en klinikk, og hadde levert alle prøver og avtalt tid for samtale i midten av sommeren.
Når vi var der fikk vi beskjed om at alt sto fint til med meg, verre var det med R. Han har svært få levedyktige spermier, og de av dem som lever er ikke særlig raske. Muligheten for at vi skal bli gravid på "vanlig måte" er minimale, nest inntil umulige. Jeg fikk helt sjokk, helt sikker på at det var meg som var problemet hvis det var problemer. Jeg klarte ikke holde igjen tårene, mens R satt der og sa ikke et ord.
Etter å ha summet meg litt resonnerte jeg sånn at "Jaja, men da må vi bare få hjelp da! Dette går fint!".
Første døgnet hjemme var bare et kaos. Jeg i tårer og tanker som bare fosset ut av meg. R var stille. Ville ikke snakke. Ville ikke at jeg skulle snakke med noen andre om dette. Etter at jeg omsider fikk han til å dele litt med meg, fikk jeg beskjed om at han ikke var sikker på om han ville ha barn lenger. At problemet var hans, ikke mitt. Jeg kunne jo bli gravid. Kunne bare finne meg en ny. Var nok ikke meningen at han skulle bli far. Han kunne ikke gi meg det jeg aller mest ønsket, hvorfor skulle jeg bli?
Etter to dager, som føltes ut som to år ringte dem oss fra klinikken igjen. Vi hadde en lang og god samtale med en terapeut der og fikk litt mer info om hva vi kan gjøre videre. Det eneste alternativet for oss er ICSI. Mikroinjeksjon. De velger ut en god sperm og injiserer direkte inn i egget. OK, tenker jeg. Da gjør vi dette! R var ikke der. Han vet fortsatt ikke hva han vil. Nå har det gått 2 uker siden beskjeden. Og jeg skjønner at dette har blitt så altfor mye for R. Først får han beskjed om at han ikke kan utføre "den ene virkelige viktige oppgaven mannen har". For at deretter starte en stor prosess han aldri hørt om tidligere og føler seg temmelig usikker på.
Jeg vil ikke leve et liv uten barn. Men jeg vil heller ikke leve et liv uten R.
Så, jeg sitter her og venter. På en beskjed. Som jeg ikke vet når kommer. Og når jeg får den så kan den potensielt "ødelegge" livet så som jeg trodde det skulle bli.
---------------------------------
3 sept.
Alt har endelig roet seg litt og vi har fått snakket ordentlig. Han kjære min trengte å få litt perspektiv på ting. Og dette her har faktisk gjort at vi kommet enda nærmere hverandre. Begge har liksom fått en nytenning og er bare så forelsket.
Han har sagt at han vil, at det ikke er noe tvil om at han vil ha barn med meg og hvis det er dette vi må igjennom så er det bare så. Det er en sånn utrolig lettelse, med tanke på reaksjonen hans i starten. Så, om to måneder starter vi første forsøk. Jeg er kjempespent og veldig nervøs for hvordan det skal gå..
Jeg, som sikkert mange andre her trodde aldri at jeg skulle havne i denne situasjonen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette og tenker at det kanskje kan hjelpe å starte en dagbok.
Jeg er 29 år, har en fin jobb og en fantastisk samboer.
Drømmen om barn har alltid vært der, men først i fjor følte jeg meg klar for å bli mamma og ønsket om en baby begynte å vokse seg stort. Samboeren (tenker at jeg fra nå av kaller han R.) min var ikke helt klar, så vi bestemte oss for å vente litt. Etter å ha tilbringet mye tid sammen med venner og deres familie vokste ønsket seg etter hvert større hos R også. Vi bestemte oss derfor å begynne prøve nå denne høsten, men skjer det før så skjer det.
Jeg har tidligere blitt gravid til tross for prevensjon. Så jeg tenkte at dette kom til å bli en enkel sak
Men etter et antall negative graviditetstester, og like mange break-downs så foreslo R at vi skulle ta en fertilitetssjekk. Slik at jeg kunne slappe av og ikke tenke så mye på det. Bare la det skje.Vi tok kontakt med en klinikk, og hadde levert alle prøver og avtalt tid for samtale i midten av sommeren.
Når vi var der fikk vi beskjed om at alt sto fint til med meg, verre var det med R. Han har svært få levedyktige spermier, og de av dem som lever er ikke særlig raske. Muligheten for at vi skal bli gravid på "vanlig måte" er minimale, nest inntil umulige. Jeg fikk helt sjokk, helt sikker på at det var meg som var problemet hvis det var problemer. Jeg klarte ikke holde igjen tårene, mens R satt der og sa ikke et ord.
Etter å ha summet meg litt resonnerte jeg sånn at "Jaja, men da må vi bare få hjelp da! Dette går fint!".
Første døgnet hjemme var bare et kaos. Jeg i tårer og tanker som bare fosset ut av meg. R var stille. Ville ikke snakke. Ville ikke at jeg skulle snakke med noen andre om dette. Etter at jeg omsider fikk han til å dele litt med meg, fikk jeg beskjed om at han ikke var sikker på om han ville ha barn lenger. At problemet var hans, ikke mitt. Jeg kunne jo bli gravid. Kunne bare finne meg en ny. Var nok ikke meningen at han skulle bli far. Han kunne ikke gi meg det jeg aller mest ønsket, hvorfor skulle jeg bli?
Etter to dager, som føltes ut som to år ringte dem oss fra klinikken igjen. Vi hadde en lang og god samtale med en terapeut der og fikk litt mer info om hva vi kan gjøre videre. Det eneste alternativet for oss er ICSI. Mikroinjeksjon. De velger ut en god sperm og injiserer direkte inn i egget. OK, tenker jeg. Da gjør vi dette! R var ikke der. Han vet fortsatt ikke hva han vil. Nå har det gått 2 uker siden beskjeden. Og jeg skjønner at dette har blitt så altfor mye for R. Først får han beskjed om at han ikke kan utføre "den ene virkelige viktige oppgaven mannen har". For at deretter starte en stor prosess han aldri hørt om tidligere og føler seg temmelig usikker på.
Jeg vil ikke leve et liv uten barn. Men jeg vil heller ikke leve et liv uten R.
Så, jeg sitter her og venter. På en beskjed. Som jeg ikke vet når kommer. Og når jeg får den så kan den potensielt "ødelegge" livet så som jeg trodde det skulle bli.
---------------------------------
3 sept.
Alt har endelig roet seg litt og vi har fått snakket ordentlig. Han kjære min trengte å få litt perspektiv på ting. Og dette her har faktisk gjort at vi kommet enda nærmere hverandre. Begge har liksom fått en nytenning og er bare så forelsket.
Han har sagt at han vil, at det ikke er noe tvil om at han vil ha barn med meg og hvis det er dette vi må igjennom så er det bare så. Det er en sånn utrolig lettelse, med tanke på reaksjonen hans i starten. Så, om to måneder starter vi første forsøk. Jeg er kjempespent og veldig nervøs for hvordan det skal gå..
Last edited:
Så han tenker kanskje at alt vil være så fryktelig, hvis du skjønner.. 
I Oslo da eller? 
Ja jeg er helt enig, har egentlig lyst å starte syklusen før men vi hadde en 2 ukers reise bestilt fra før og det traff akkuratt på hormonstart og ultralydsdager
