Ønsker barn, men... litt hjelp?

[Bkno1163582]

Jeg er en jente på 23 år som ønsker seg veldig barn. Har vært samboer med min kjæreste på snart 25år i snart 7 år og vi forlovet oss nylig.

Vi ble gravide ved uhell julen i fjor 2015 som endte opp i spontanabort i ca uke 9. Det var utrolig hardt og vondt, både før vi mistet p.g.a tanker og stress ved at vi prøvde å planlegge fremtiden med baby med en så trang økonomi som vi da hadde og selvfølgelig etter vi mistet.
Det ble absolutt en vekker for oss som gjorde at vi fikk føle på hva vi oppriktig ønsket og hva vi kunne klare osv. Vi bestemte oss etter vi mistet for at vi skulle jobbe for å forbedre økonomien osv for å kunne stå forberedt neste gang, og da (forhåpentligvis) planlagt.

Min forlovede søker etter ny jobb og skal studere videre til neste år igjen, og jeg har gått opp i stiling så nå har har vi fått en romsligere og bedre økonomi.

Men, i løpet av dette året som har gått har han spurt meg hittil syv ganger om vi skal prøve på nytt, for så senere trekke det tilbake/si at vi må utsette det til han får en jobb som gir oss enda bedre økonomi osv. Noe som selvfølgelig er bare bra og rett tankegang! men vi har endt opp med å diskutere og krangle ettersom jeg blir så sliten av å få håp om å prøve på nytt, for så å få det dratt bort igjen gang etter gang nå som "det ikke er mye mer å utsette det for".

Vi har snakket om at det ikke lenger er økonomien som er hovedproblemet for oss/han, men nå at han ønsker å bidra til å støtte sitt barn til alt økonomisk han også og lignende.
Han sier at han ikke ønsker å prøve på nytt før han vet at han har jobb og har kommet inn på studiene. Noe som er forståelig når man har muligheten til å planlegge, men nå står jeg så frustrert og spør' hvorfor spør du meg da før du "kan" ?! Og hvorfor gjør du "samme feil" ved å spørre igjen og igjen selv om du ønsker alt på plass før vi prøver på nytt?! '
Han svarer med at det er fordi han ønsker å prøve på nytt, men er fortsatt redd for det
økonomiske, det ukjente og om han 'kommer til å være god nok pappa'. Det er mye tanker, meninger og følelser rundt dette hos oss begge.

Blir litt misunnelig på par som tar det hele ved roten, vender om og får det til mot litt odds....

Kan noen svare meg, hva gjør jeg? hva gjør vi?
Det er ikke snakk om hvem som har rett eller feil, for jeg ser selvfølgelig at han tenker riktig, men hvordan kan jeg gripe dette med at han spør og spør men trekker seg tilbake igjen og utsetter?

Kjære fine folk, kan dere prøve å hjelpe meg litt?

 

[Mamma M(i)ra]

Dere må bare ta steget og satse alt. Dere har vært sammen så lenge og elsker hverandre, så uansett hva som skjer så har dere hverandre som backer dere opp uansett valg. Jeg forstår frustrasjonen ved å få "go" og så nei. Jeg forstår frustrasjonen av å ville, men ikke tørre.

Vi bare gjorde. Slutter på pille og tenkte skjer det så skjer det. Var da 20 og han 22, nå er vi 23 og 25. Det er like skummelt andre gang. Nå hadde vi sa for noen uker siden, det var vondt. Men er klare til å prøve igjen. Husk at det kan ta tid å bli gravid, og det går 9 nnd før babyen kommer. Vi har klart oss veldig fint. Vi har vanlige jobb, kanskje ikke drømmejobben, men veldig nære. Men vi et lykkelige og fortsatt unge :-D

Det ordner seg. Det stopper ikke opp av en positiv test. Jeg hadde ikke jobb 3mnd inn i svangerskapet. Sa opp og flytta tvers over landet til min kjære! Drit skummelt. Her er jeg med fin familie,gift, jeg har fått en jobb jeg elsker og mannen min er veldig aktiv i militæret som han elsker. Vi lever godt på ok+ lønning og kjøper det vu ønsker, med planlegging går alt fint. Nå håper vi på nr

Vi sparer også barnetrygd hver måned, så hvis vi hsr noe vi trenger og virkelig ikke har råd, så har vi alltid råd. Men det trenger ikke p være dyrt å ha barn.
Dere vil klare dere meget bra!

Gjør det! Ta steget. Dere kommer til å bli fantastiske foreldre! Når valget er gjort så er det gjort..og da vil den testen bety alt og kommer til å gjøre dere så glad, dere kan nesten ikke tro det. Det gjorde ikke vi. Vi er evig takknemlig i dag <3 Dette klarer dere med glans! Jeg går troa! 100 prosent.

 

[Asdfklmno]

Jeg er en jente på 23 år som ønsker seg veldig barn. Har vært samboer med min kjæreste på snart 25år i snart 7 år og vi forlovet oss nylig.

Vi ble gravide ved uhell julen i fjor 2015 som endte opp i spontanabort i ca uke 9. Det var utrolig hardt og vondt, både før vi mistet p.g.a tanker og stress ved at vi prøvde å planlegge fremtiden med baby med en så trang økonomi som vi da hadde og selvfølgelig etter vi mistet.
Det ble absolutt en vekker for oss som gjorde at vi fikk føle på hva vi oppriktig ønsket og hva vi kunne klare osv. Vi bestemte oss etter vi mistet for at vi skulle jobbe for å forbedre økonomien osv for å kunne stå forberedt neste gang, og da (forhåpentligvis) planlagt.

Min forlovede søker etter ny jobb og skal studere videre til neste år igjen, og jeg har gått opp i stiling så nå har har vi fått en romsligere og bedre økonomi.

Men, i løpet av dette året som har gått har han spurt meg hittil syv ganger om vi skal prøve på nytt, for så senere trekke det tilbake/si at vi må utsette det til han får en jobb som gir oss enda bedre økonomi osv. Noe som selvfølgelig er bare bra og rett tankegang! men vi har endt opp med å diskutere og krangle ettersom jeg blir så sliten av å få håp om å prøve på nytt, for så å få det dratt bort igjen gang etter gang nå som "det ikke er mye mer å utsette det for".

Vi har snakket om at det ikke lenger er økonomien som er hovedproblemet for oss/han, men nå at han ønsker å bidra til å støtte sitt barn til alt økonomisk han også og lignende.
Han sier at han ikke ønsker å prøve på nytt før han vet at han har jobb og har kommet inn på studiene. Noe som er forståelig når man har muligheten til å planlegge, men nå står jeg så frustrert og spør' hvorfor spør du meg da før du "kan" ?! Og hvorfor gjør du "samme feil" ved å spørre igjen og igjen selv om du ønsker alt på plass før vi prøver på nytt?! '
Han svarer med at det er fordi han ønsker å prøve på nytt, men er fortsatt redd for det
økonomiske, det ukjente og om han 'kommer til å være god nok pappa'. Det er mye tanker, meninger og følelser rundt dette hos oss begge.

Blir litt misunnelig på par som tar det hele ved roten, vender om og får det til mot litt odds....

Kan noen svare meg, hva gjør jeg? hva gjør vi?
Det er ikke snakk om hvem som har rett eller feil, for jeg ser selvfølgelig at han tenker riktig, men hvordan kan jeg gripe dette med at han spør og spør men trekker seg tilbake igjen og utsetter?

Kjære fine folk, kan dere prøve å hjelpe meg litt?

Hei,

Så trist å høre om spontanaborten din!
Jeg tenker at dere har alle forutsetninger for å kunne få barn og ta vare på et sammen. Dere har vært sammen lenge, er forlovet og ut fra det leser jeg at dere helst et stabilt forhold
Det vil faktisk så og si aldri passe 100% med et barn, om en skal ha alt det økonomiske og jobbmessige på plass. Da er mange allerede langt over 30.
Dere har muligheten til å prøve å få barn nå unge, og det er en fin mulighet å ta. Selv om du ble gravid ved et uhell sist, er det ingen garantier for hvor raskt det vil ta før du blir gravid.
Ja, det er dyrt når man får første babyen. Men du vil faktisk ha rett til permisjonspenger og babyer trenger ikke det dyreste og nyeste av alt heller
Disse tankene om han vil være god nok far osv. Kan jo faktisk vedvare helt til dere får et barn, det er også helt vanlig. Det er skummelt og man må bare kaste seg litt ut i det. Og dere kommer til å bli gode foreldre
Samboeren og jeg venter vårt første barn og er 24 år, og begge studenter, eier ikke hus eller bil. Men det er planlagt. Økonomien vil ikke romslig, men man legger opp livet etter det man har og en kan velge å avhenge lykke etter materielle ting eller andre deler av livet vi vet at det vil gå rundt, og det er det viktigste. Jeg hadde også en spontanabort i uke 13 før dette svangerskapet, og er glad vi kunne prøve igjen med en gang, for det var en veldig stor sorg. Jeg skjønner veldig godt at du kjenner på dette så lang tid etter.
Dere må såklart bli enige om å starte prøvinga, men jeg er sikker på at både du og samboeren din blir kjempegode foreldre Men ut ifra det du forteller, er det ingenting å utsette. Dere har jo allerede så og si alt til rette. Den rette jobben/ studieplassen vil komme etterhvert det også, med eller uten barn
Lykke til

 

[SA-87]

Hei! Så trist med sa :/
Jeg og samboeren min ble sammen når vi var ca på deres alder (når dere ble sammen), og vi var veeeeeldig frem og tilbake. Skal vi ha barn, skal vi bare reise og leve livet, vil vi bli gode foreldre, passer det nå, passer det om 1 år, vil det føre oss nærmere eller blir det krangel..masse spørsmål og usikkerhet. Vi ventet enda noen år.. Faktisk var vi sammen 12 år før vi endelig ble enige på likt at..ja, nå passer det for oss begge.. Husk at dere fortsatt er unge.. Jeg skjønner godt du ønsker barn, men som en dame som har vært mye "frem og tilbake" forstår jeg godt typen din også det ER et stort ansvar og livet vil forandre seg helt. Mitt forslag er at du ikke presser han, men fortell selvfølgelig hva du ønsker prat sammen og ikke la det bli negativt.. Ut i fra det du skriver leser jeg at han er usikker...ikke at han ikke ønsker barn. Gi han litt tid til å modnes?

 

[Bkno1163582]

Liten oppdatering.

Året 2017 har begynt og vi har hatt en del samtaler om barn og når eventuelt han føler det er rett tid og passer.

Han har trukket alt tilbake og ønsker ikke lenger å ha flere samtaler om dette fordi <<jeg blir for intens>> , <<det er ikke så viktig å snakke om akkurat i kveld/i dag/akkurat nå for vi har ingen hastverk uansett>> << vi er så unge, vi har mange år på oss>> , <<jeg ikke er til å snakke med fordi jeg får skylapper og bare ser muligheten får å få barn>> , << ser ikke ting på samme måte for det virker som jeg ser på det å få barn som eneste målet i livet>>.

Har absolutt ikke kommet noe lenger på den fronten dessverre.

.....huff og sukk.....


Så nå står vi.... Ja... jeg vet ikke... noen skritt tilbake? Han ønsker ikke snakk om noe som har med barn å gjøre, verken vårt fremtidige eller andre sine. For noen år siden kunne vi kjøpe babytøy for gøy og koste oss med å planlegge fremiden, men etter SA og nå et år senere har han lukket seg helt. Kanskje han ikke trodde det faktisk skulle skje en dag?

Nå er han i gang med å få sertifikatet på bil, søker jobb og forhåpentligvis kommer inn på studier i august. Men igjen, det er jo et halvt år til før vi vet. Og om ikke det ordner seg, nei, da vet jeg ikke hvor mange år vi må stå å steppe på samme sted for "unnskyldninger" blir det ikke slutt på.

. Er det ikke økonomi, så er det hvor man får pengene fra, f.eks at jeg tjener de inn.
. Er det ikke at vi er unge, så er det at vi i hvertfall uansett ikke har dårlig tid for vi kan få barn etter 30 også.
. Er det ikke at han er redd for å ikke bli en god pappa, så er det at han egentlig irriterer seg over hyl, bråk, gråting og bleieskift. (vi passet hans/vår nevø som er 2 år i julen)
. Er det ikke kalde føtter for fremtiden, så er det leiligheten som må ha flere rom og større plass.

Sånn jeg har forstått det nå når jeg spurte om å få et lite innblikk i tankegang, forbredelser og hvordan han tenker forsto jeg det sånn

1. Han må få en jobb, og jobbet noen måneder så han vet jobben og inntekten er stabil.
2. Han vil klare å få sertifikatet på bil. (han blir 25, men vi har ikke før nå fått økonomi til dette)
3. Spare opp penger til bil og kjøpe en.
4. Komme inn på studier og bestå. (Han vil fullføre hele det første året i det minste ut i fra det jeg har forstått)
5. Leie ny leilighet fordi vi bare har et soverom.

Jeg spurte om vi skal få det til i år, så kan vi prøve neste år? Men som skrevet, han er ikke villig til å ha noen flere samtaler om det, i hvertfall ikke når det gjelder tid og år.

Vi har vært sammen i snart syv år, og jeg kjenner til mønstret. Han setter seg på bakbena, nekter og klarer rett og slett ikke følge opp før han selv finner ut at han kan og vil. Men om jeg ser lyset nå i tunnelen i skrivende stund ? Nei, det gjør jeg ikke foreløpig.
Da kan jeg ikke gjøre noe annet enn å vente.

Jeg gav han et scenario 'hva om jeg allerede var gravid ' og da svarte han med at 'Nei, da hadde vi måtte bare fått det til å gå da, men jeg tror ikke jeg hadde klart noe av det jeg vil studere eller jobbe med'.
Ergerlig at jeg ikke er gravid nå, så skulle han bare måtte få hoppe rett i det og se at alt ville gått bra

Vi har ikke gjort noe som kan gjøre meg gravid siden vi mistet i SA julen 2015, så si at han kan krysse av alt på listen sin om 1 - 2 år blir nok neste "unnkyldningen" at han aldri er i humør, og da står vi her igjen. Jeg kan ikke putte viagra i kaffen og bare hoppe på han mot hans vilje heller!
Og jeg kan ikke presse han til å la meg få det som jeg ønsker, på lik linje med at han ikke kan presse meg.

Hva kan jeg gjøre?!
Ikke lenger snakke om det og bare vente? Vente hvor lenge?
Kanskje i flere år? Han synes ikke å være over 30 er så ille for å bli gravid for første gang, (ikke at det er det. Men jeg ønsker ikke å være over 30)
Må jeg gi han et ultimatum ? Når?
Samboere i 7 år, forlovet, skulle blitt foreldre i august 2016 men mistet og nå må jeg vente på ubestemt tid.

Skjønner ikke helt hvorfor ønsket er så sårt stort, samtidig som jeg selvfølgelig vet hvor det kommer fra.
Vi har snakket om at vi ønsker å få barn sammen i noen år, men det var vår lille uplanlagte klump som fikk min klokke til å tikke og jeg føler jeg har "dårlig" tid.
Da vi mistet ble det igjen et hull med 'hva kunne vært'.
Jeg kan ikke noe for det. Mest sannsynlig er det er fordi det var jeg som faktisk bar på det som skulle blitt vår baby de ukene og fysisk fikk kjenne på det å miste det ut av kroppen.

Beklager for å ha skrevet nærmest en bok om dette men godt å få slippe litt ut.
T♡kk til deg som orket å lese alt og eventuelt ønsker å gi meg noen tips og svar på hva jeg kan gjøre.