Bestemte meg for å lage en dagbok, da veien til tredjemann ble litt lengre enn jeg så for meg.
Barn nr 1 kom som en liten overraskelse. Hadde bodd med mannen i 3 uker, så når mensen var forsinket «tvang» han meg til å ta en test. Den lyste to streker, jeg gråt og han smilte. 22 år gamle meg var ikke helt klar for å gå rett fra studielivet og over i mammarollen. Hadde faktisk første dag på ny jobb når jeg testet positiv. Etter litt tid vendte jeg meg til tanken, og nå kunne jeg ikke tenke meg noe annet.
Barn nummer to var nøye planlagt, tok ut spiralen i slutten av august og fikk positiv test i starten av oktober.
Denne gangen tok jeg ut p-staven i slutten av april. 15 mai fikk jeg positiv test, men det endte dessverre i kjemisk.
T.W.
10 juni fikk positiv test igjen, veldig svak. Men den var der. Fikk blødninger fra uke 5, hadde minimal stigning i hcg så fikk time på sykehuset. Var helt sikker på at det var en spontanabort, legen trodde også det. Men de fant hjertelyd. Hcg sted fra 3000 til 3400 på 9 dager, så stigningen var minimal. I uke 13+5 var jeg på tidlig ultralyd, her så vi en sprell levende liten baby. Nektet å ligge stille, men fikk de målingene vi trengte. Ble satt 2 uker tilbake, noe som var veldig rart, for da hadde befruktningen skjedd samme dag som positiv test. I uke 16 fikk jeg akutte smerter i ryggen og feber. Fikk legetime og trodde da det var nyrebekkenbetennelse. Fikk antibiotika, men klarte ikke helt å slå meg til ro. Bestilte derfor privat ultralyd påfølgende dag. Reiste alene inn til klinikken, og der fant jeg dessverre ut at babyen lå helt stille. Hjerte hadde slutter å slå. Fikk time på sykehuset dagen etter for å bekrefte og få tabletter for å klargjøre livmoren. Søndag fikk jeg enda flere tabletter og klokken 15 var bittelillebror født.
Fikk beskjed om å vente en menstruasjon før vi kunne prøve på nytt.
PP 1 fikk jeg spotting/blødninger 6 dpo, som varte 5 dager. 3 dager uten blødning, så kom TR.
PP 2 - 5 dpo i dag. Har vondt i nedre del av magen. Har hatt det mye siden vi mistet, så tenkte å ta en celleprøve om ikke dette prøveforsøket ikke går.
IKM 30/11, og har selvfølgelig begynt å teste. Må innrømme at jeg elsker å tyde tester, så første test røyk 4 dpo. Selvfølgelig blendahvit
Barn nr 1 kom som en liten overraskelse. Hadde bodd med mannen i 3 uker, så når mensen var forsinket «tvang» han meg til å ta en test. Den lyste to streker, jeg gråt og han smilte. 22 år gamle meg var ikke helt klar for å gå rett fra studielivet og over i mammarollen. Hadde faktisk første dag på ny jobb når jeg testet positiv. Etter litt tid vendte jeg meg til tanken, og nå kunne jeg ikke tenke meg noe annet.
Barn nummer to var nøye planlagt, tok ut spiralen i slutten av august og fikk positiv test i starten av oktober.
Denne gangen tok jeg ut p-staven i slutten av april. 15 mai fikk jeg positiv test, men det endte dessverre i kjemisk.
T.W.
10 juni fikk positiv test igjen, veldig svak. Men den var der. Fikk blødninger fra uke 5, hadde minimal stigning i hcg så fikk time på sykehuset. Var helt sikker på at det var en spontanabort, legen trodde også det. Men de fant hjertelyd. Hcg sted fra 3000 til 3400 på 9 dager, så stigningen var minimal. I uke 13+5 var jeg på tidlig ultralyd, her så vi en sprell levende liten baby. Nektet å ligge stille, men fikk de målingene vi trengte. Ble satt 2 uker tilbake, noe som var veldig rart, for da hadde befruktningen skjedd samme dag som positiv test. I uke 16 fikk jeg akutte smerter i ryggen og feber. Fikk legetime og trodde da det var nyrebekkenbetennelse. Fikk antibiotika, men klarte ikke helt å slå meg til ro. Bestilte derfor privat ultralyd påfølgende dag. Reiste alene inn til klinikken, og der fant jeg dessverre ut at babyen lå helt stille. Hjerte hadde slutter å slå. Fikk time på sykehuset dagen etter for å bekrefte og få tabletter for å klargjøre livmoren. Søndag fikk jeg enda flere tabletter og klokken 15 var bittelillebror født.
Fikk beskjed om å vente en menstruasjon før vi kunne prøve på nytt.
PP 1 fikk jeg spotting/blødninger 6 dpo, som varte 5 dager. 3 dager uten blødning, så kom TR.
PP 2 - 5 dpo i dag. Har vondt i nedre del av magen. Har hatt det mye siden vi mistet, så tenkte å ta en celleprøve om ikke dette prøveforsøket ikke går.
IKM 30/11, og har selvfølgelig begynt å teste. Må innrømme at jeg elsker å tyde tester, så første test røyk 4 dpo. Selvfølgelig blendahvit
nå må den sitte!! 
Overlykkelig og livredd, tør ikke egentlig stole på testen. Nå venter jeg bare på IKM, før jeg eventuelt forteller det til mannen. Han så litt ekstra på meg, når jeg ikke drakk vin i helgen. Så kan være at han alt har mistanke. Den brune spottingen har gitt seg heldigvis.
