Åpen om IVF ??

Mira2007

Glad i forumet
Er dere åpne med folk ang IVF prosessen dere går igjennom ? her skal vi henvises snart, kun min mor og svigerforeldrene mine som vet om det foreløbig. Tenker på at det kanskje er greit å ikke fortelle det til så mange ? så man slipper folks forventning og press?
Hva tenker dere ?
 
Jeg er veldig åpen og angrer ikke. Full forståelse fra familie, jobb, venner..
 
Hei. Jeg er åpen om at vi sliter veldig og at vi er henvist til IVF. Men det er bare min side av familien jeg er snakker åpent om det. På mannen sin side er det bare svigerfar som vet at vi sliter. Tenker at vi blir vel å si litt mer til svigerfamilien når det nærmer seg mer.
 
Full åpenhet utenom jobben da de ikke er så forståelsesfull at vikarere vil bli gravid
 
Jeg er veldig åpen, også på jobben. Vi er et lite firma og det merkes lett når en er borte, så da har jeg like gjerne valgt å fortelle hva som foregår. Jeg får full forståelse og litt mindre arbeidsbelastning når det står på som verst. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg har fortalt dette på jobben.

Erfaringen min med å være åpen med familie og venner er litt mer delt. Det er godt å ha noen å snakke med, samtidig som noen spør litt for mye om hvordan det går. Det er en vanskelig balansegang det der.

Alt i alt så er jeg likevel glad for at jeg er åpen.
 
Her har vi valgt å være åpen til vår familie og til mange i omgangskretsen vår![emoji5] på jobben vet ledelsen og avdelingen jeg jobber på hva vi gjennomgår og på mannen sin jobb så er ledelsen informert! Synes det er godt å slippe å komme med unnskyldninger til folk om det er noe vi ikke kan bli med på, og når vi mistet var det godt å ha flere å snakke med[emoji5] vi har også informert om at vi ikke ønsker så mange spørsmål, men snakker gjerne om det om vi tar initiativ til det selv[emoji5]
 
Er dere åpne med folk ang IVF prosessen dere går igjennom ? her skal vi henvises snart, kun min mor og svigerforeldrene mine som vet om det foreløbig. Tenker på at det kanskje er greit å ikke fortelle det til så mange ? så man slipper folks forventning og press?
Hva tenker dere ?


Hei,

Vi valgte å være åpen ovenfor arbeidsgiver og nærmeste venner. Det var kun en av brødrene mine som visste om hva vi drev med.

Vi valgte det slik da vi ikke ville ha forventningspresset på oss fra familiene vår på oss.
 
Jeg har vært åpen om det til jobb, familie og nærmeste venner... fortalt det til ca 4-5 venninner... mannen har ikke fortalt noe, bortsett fra til foreldre og søster.
Angrer noen ganger for at jeg har vært så åpen om det... men allikevel så er det litt godt også!
 
Takk for svar alle sammen :) Forstår vi er forskjellige ja :D :P jeg orker bare ikke tanken på å må forklare hva som skjer hele tiden, og om det ikke skulle klaffe.. tung prosess for meg dette :(
 
Takk for svar alle sammen :) Forstår vi er forskjellige ja :D :p jeg orker bare ikke tanken på å må forklare hva som skjer hele tiden, og om det ikke skulle klaffe.. tung prosess for meg dette :(


Hei Mira2007,

Ja, vi er forskjellige alle sammen og vi har ulike behov. Det er en tung prosess uansett for hvem det måtte gjelde. Det er ikke lett å prøve å få barn hjemme i mange år uten resultater, og det er heller ikke lett å fortsette veien med ivf. man vet jo ikke hvor lang tid det kan ta før man sitter med resultatet. Og til tross for opplevelsen av at der skjer noe nå, er det ikke umulig at du befinner deg i lik situasjon i stampe igjen.

Jeg opplevde det som svært godt å ha noen venninner å lene meg på. Det er ikke slik at de spurte hver gang jeg traff de om hvordan det gikk. De var der og ble en flukt fra virkeligheten. Det er viktig å finne støttespillere som kan få deg til å glemme litt.

Vi taklet ikke tanken på å fortelle alt til familien, da det allerede var et slags forventende spørsmål hver gang vi var på besøk og det ble spørsmål om vin. I tillegg på min side har jeg ei mor som fint kunne ringe meg å spørre hver dag om hvordan der gikk. Foruten om dette og en pågående konflikt i familien min valgte vi å bare holde oss unna og drive med vår greie. Det var det enkleste.

Jeg skjønner deg godt med dine tanker om hvem du skal dele det med. Nå er det ikke slik ivf er en rett frem enkel prosess å holde med på heller.

Det jeg lærte etterhvert som vi gikk gjennom forsøk (mange) var at man trenger gode støttespillere som får deg til å glemme og leve som vanlig. Man anbefales å gjøre ivf til en veldig liten del av hverdagen sin. Det vil si det er god nytte i å trene, stikke på kino evt gjøre ting som gjør at dere glemmer situasjonen dere er i. Og da kan venner være gode å ha.

Dere kan selv definere hvordan dere vil at de skal bry seg. Som å ikke spørre om hvordan det går og at dere kan fortelle litt på eget intiativ når dere er klare for det

Så er det dette med at dere strever mens andre popper opp barn og server heller inne lett. Den er ikke usannsynlig at du kan oppleve. Det kan føles umåtelig urettferdig. Der har det ene paret blitt gravid tilfeldig første gangen de prøver/ ved tilfeldig sex eller alle varianter unntatt din som innebærer hjelp.det oppleves også urettferdig om du har vennepar som holder på med ivf og får det til på første forsøk. Man kan være glad på andres vegne, men inni deg kan det være at du føler verden er i mot deg, og du begynner å lure på når det er din tur.

Man har mange ulike veier å gå før man kommer i mål. Jeg er veldig glad for vennene våre som var der for oss. Vi hadde en lang vei med ferske forsøk. Ble gravide på forsøk nr 9.startet med ivf i slutten av 2013 og ble gravid i oktober 2016.
 
Vi er åpne om at vi trenger IVF og at alle barna er unnfanget på den måten. Kan gjerne snakke om temaet med hvem som helst jeg, om det faller seg naturlig.
Midt under forsøk har vi imidlertid ikke nødvendigvis delt så mye, som du sier så kan det være greit å slippe for mange forventninger og spørsmål akkurat da. Familien har visst da, og sjefen på jobb.
 
Vi har ikke vært åpen om det, og kommer ikke til å fortelle det da vi har familie som ikke vil forstå, og er i mot det meste innen ivf pga. de etiske problemstillingene.
Kun min forrige sjef som vet det, og det var til stor hjelp i perioden etter negativt forsøk.

Du må nesten føle på det selv, får du forståelse og støtte er det flott! En må også huske på at det er ikke alle som forstår det her med ufrivillig barnløshet dersom de ikke selv har vært der.
 
Ja altså, graviditet og ivf er vel litt vanskelig å skjule på jobb, da det er mine kollegaer som skal utføre ivfen og følge opp. ellers er det kun nærmeste familie og noen få utvalgte venner som vet om det. Og når man begynner å snakke om det, så viser det seg jo at det faktisk er flere i min omgangskrets som går igjennom det samme, så på en måte er det godt å kunne snakke med folk som vet hva man går igjennom.
 
Last edited:
Hei Mira2007,

Ja, vi er forskjellige alle sammen og vi har ulike behov. Det er en tung prosess uansett for hvem det måtte gjelde. Det er ikke lett å prøve å få barn hjemme i mange år uten resultater, og det er heller ikke lett å fortsette veien med ivf. man vet jo ikke hvor lang tid det kan ta før man sitter med resultatet. Og til tross for opplevelsen av at der skjer noe nå, er det ikke umulig at du befinner deg i lik situasjon i stampe igjen.

Jeg opplevde det som svært godt å ha noen venninner å lene meg på. Det er ikke slik at de spurte hver gang jeg traff de om hvordan det gikk. De var der og ble en flukt fra virkeligheten. Det er viktig å finne støttespillere som kan få deg til å glemme litt.

Vi taklet ikke tanken på å fortelle alt til familien, da det allerede var et slags forventende spørsmål hver gang vi var på besøk og det ble spørsmål om vin. I tillegg på min side har jeg ei mor som fint kunne ringe meg å spørre hver dag om hvordan der gikk. Foruten om dette og en pågående konflikt i familien min valgte vi å bare holde oss unna og drive med vår greie. Det var det enkleste.

Jeg skjønner deg godt med dine tanker om hvem du skal dele det med. Nå er det ikke slik ivf er en rett frem enkel prosess å holde med på heller.

Det jeg lærte etterhvert som vi gikk gjennom forsøk (mange) var at man trenger gode støttespillere som får deg til å glemme og leve som vanlig. Man anbefales å gjøre ivf til en veldig liten del av hverdagen sin. Det vil si det er god nytte i å trene, stikke på kino evt gjøre ting som gjør at dere glemmer situasjonen dere er i. Og da kan venner være gode å ha.

Dere kan selv definere hvordan dere vil at de skal bry seg. Som å ikke spørre om hvordan det går og at dere kan fortelle litt på eget intiativ når dere er klare for det

Så er det dette med at dere strever mens andre popper opp barn og server heller inne lett. Den er ikke usannsynlig at du kan oppleve. Det kan føles umåtelig urettferdig. Der har det ene paret blitt gravid tilfeldig første gangen de prøver/ ved tilfeldig sex eller alle varianter unntatt din som innebærer hjelp.det oppleves også urettferdig om du har vennepar som holder på med ivf og får det til på første forsøk. Man kan være glad på andres vegne, men inni deg kan det være at du føler verden er i mot deg, og du begynner å lure på når det er din tur.

Man har mange ulike veier å gå før man kommer i mål. Jeg er veldig glad for vennene våre som var der for oss. Vi hadde en lang vei med ferske forsøk. Ble gravide på forsøk nr 9.startet med ivf i slutten av 2013 og ble gravid i oktober 2016.

Takk for ett langt og utfyllende svar :)
Ja det tar virkelig på å prøve på å få barn i så mange år selv.. Har ett barn fra før av og hadde aldri trodd det skulle bli så vanskelig å få nr 2. Men nå har det gått 4 år, og prøvd mye rart så da er det nok på tide å ta neste skritt. Man blir jo heller ikke no yngre desverre, så føler at prosessen må starte nå :/

Jeg har en veldig fin familie som støtter meg, og til og med vil være med på å finansiere dette om vi skulle trenge økonomisk hjelp. Nå har vi nå spart opp penger til dette til offentlige forsøk, så da håper jeg at vi kanskje kan være så heldige at det klaffer. Om ikke, er det jo en mulighet å prøve privat også.
Jeg har kun fortalt det til min mor og svigermor/svigerfar da jeg har en veldig god relasjon til de.. Jeg har tenkt som så at jeg har veldige gode venninner, og vil at de venninnene mine skal forbli slik de alltid har vært. Redd det vil forandre seg dersom jeg sier noe, ikke for at de vil dømme meg. Men jeg vil ikke føle meg tilpass med at de hadde spurt ofte om hva som skjer, når det skjer og kanskje litt masing mens jeg står midt i en behandling kanskje ?
Er også min egen herre når det kommer til jobb, så trenger ikke forklare meg for kollegaer eller sjefer :P
 
Vi skal inn for sjekk før oppstart privat nå 21. august. Og har tenkt litt på dette med å fortelle om hva vi gjør. I sommer holdt det på å glippe ut da jeg var langt nede etter nok en negativ pp og svigers spør veldig etter når vi skal ha barn. Men jeg klarte å holde tett. Foreløpig har jeg to venninner som vet om det, som jeg synes er fantastiske å ha til å prate med. Må bare innse at mannfolk ikke helt har det på samme måten og ikke helt forstår hvordan jeg tenker osv. Selvom jeg har verdens herligste kjæreste som gjør alt for meg :Heartred

Lurer på om vi kommer til å fortelle det til nærmeste familie om ivf også blir en langdrug prosess. Har mest lyst til å ikke si noe, men vi får se hvordan det blir etterhvert. :rolleyes:
 
Vært åpen om alt for arbeidsgiver, mor, far og venner:happy:
 
Vi valgte å være åpne til nærmeste familien når vi måtte gå gjennom ivf/icsi. De viste også nåtid vi var igjennom forsøk, noe jeg følte var greit der og da når jeg gikk på medisiner. Følte litt mer press når de viste at vi hadde hatt innsett, da ventet de bare på beskjed om testen var positiv eller negativ. Selv om vi ga beskjed at vi ville fordøye resultatet selv noen dager, følte jeg de hang over nærmest for å få vite.

Det ble også informert på jobb, da jeg av og til ble nødt til å ha mobilen på meg da klinikken skulle ringe opp igjen (Vi har ikkje lov å ha privat telefon på oss på jobb) Det gikk greit, fikk forståelse derifra på det punktet. Men litt mindre forståelse for at jeg ble sykemeldt under forsøkene etter hvert da jeg knakk helt i hop av alt rundt meg.

Nå når vi skal igang igjen, blir ingen informert nå til å begynne med. Dette fordi vi ikkje vil ha noen råd og spm. og vinklinger på om det er for tidlig, om vi virkelig er klare, hvordan det går osv.

Det hører med til historien at jeg ble gravid og fikk en skjønn dødfødt gutt til termin i Mars. Altså nå bare 6 mnd. siden.
 
Vi valgte å være åpne til nærmeste familien når vi måtte gå gjennom ivf/icsi. De viste også nåtid vi var igjennom forsøk, noe jeg følte var greit der og da når jeg gikk på medisiner. Følte litt mer press når de viste at vi hadde hatt innsett, da ventet de bare på beskjed om testen var positiv eller negativ. Selv om vi ga beskjed at vi ville fordøye resultatet selv noen dager, følte jeg de hang over nærmest for å få vite.

Det ble også informert på jobb, da jeg av og til ble nødt til å ha mobilen på meg da klinikken skulle ringe opp igjen (Vi har ikkje lov å ha privat telefon på oss på jobb) Det gikk greit, fikk forståelse derifra på det punktet. Men litt mindre forståelse for at jeg ble sykemeldt under forsøkene etter hvert da jeg knakk helt i hop av alt rundt meg.

Nå når vi skal igang igjen, blir ingen informert nå til å begynne med. Dette fordi vi ikkje vil ha noen råd og spm. og vinklinger på om det er for tidlig, om vi virkelig er klare, hvordan det går osv.

Det hører med til historien at jeg ble gravid og fikk en skjønn dødfødt gutt til termin i Mars. Altså nå bare 6 mnd. siden.

[emoji173]️[emoji24]
 
Vi er ikke åpne om det :) Rett og slett for det blir så innmari mye press og spørsmål, spesielt siden vi har hatt noen sa'er. Og fordi vi vet at det er folk som ikke kommer til å støtte oss. Så vi kommer ikke til å si noe før spira sitter og vi har kommet til uke 12.
 
Back
Topp