Å være tante

[Snurri]

Jeg går imot strømmen her, men sannheten er nå en gang den at jeg ikke synes noe særlig hverken for eller mot å være tante. Har ikke egne barn enda, og tanteungene bor laaaangt unna, så føler ikke at jeg kjenner de noe særlig og har ikke tid nok med de til å bli kjent heller. Så de er nå bare der på samme måte som andre barn jeg knapt kjenner. Fikk ikke automatisk følelser og omsorg for de bare fordi vi er i slekt.
Etter at jeg ble sammen med mannen min, har jeg jo fått hans onkelunger med på kjøpet. Og i anonymitetens beskyttelse sier jeg at jeg ikke liker de. De er utrolig mye mas og styr og roping og høyt og lavt og masing og frekke og ustyrlige.
Jeg stiller meg derfor uforstående til dere som synes det er så flott å være tante. Men kanskje dere har vært heldigere med både nærheten og tanteungene.

 

[KR1ST1NE]

Jeg føler meg plutselig som ett dårligere menneske etter å ha lest denne tråden

Jeg har flere tantebarn som bor i samme by som meg. Men jeg har nok aldri engasjert meg så veldig mye i dem. Har hatt nok med meg og mine, og for å være helt ærlig har jeg tenkt det er rart av dem som forventer stor ståhei og stående jubel fra omgivelsene fordi de selv får barn Det største som har skjedd i min brors liv er ikke synonymt med det største som har skjedd i mitt liv..
Jeg har gledet meg masse på deres vegne, grått glade tårer når fødsler går bra, stiller opp i bursdager og er glad i tantebarna altså - selvom jeg tydeligvis har en annerledes "innerste krets" enn mange andre her ❤

Nå pleide jeg ikke å være så mye med søsknene mine før de ble foreldre heller, og vi har levd svært forskjellige liv. Jeg har nok trukket meg litt tilbake, og de har latt meg gjøre det - uten at noen har "skyld" i avstanden Mange søsken med mange tantebarn blir mye støy og styr, og jeg blir rettogslett sliten av det.