Harefrøkens
Blir kjent med forumet
Hei,
jeg strever med å ta vare på megselv psykisk og kjenner på skam og skyldfølelse knyttet til dette. jeg har tidligere vært deprimert og merker nå at jeg er på god vei ned i "kaninhullet" igjen. allikevel har jeg enda ikke klart å få hode på plass igjen. jeg er dritt sliten og utmattet, ekstra hormoner osv hjelper ikke.
klarer ikke få sagt ifra på jobb at 100% jobb er for mye for meg. Sist jeg prøvde ble jeg møtt av sjefen med at "hei, nå vi må gi og ta litt her!", "vi må prøve ut denne tilretteleggingen før du tar ut sykemelding, det er tross alt derfor vi er en IA-bedrift!".. noe som igjen gir meg massiv skyldfølelse for å ikke klare å takle min egen hverdag og være sterk nok..
Jeg har en jobb som krever at man er tilstede mentalt 100% hele dagen i møter med mennesker og organiserer dagene til disse menneskene. Jeg er en slags mellomleder og har derfor ekstra lederansvar og har derfor en tendens til å jobbe utover mine 100% for å få hverdagen til å gå rundt, da vi er en liten arbeidsplass.
Kjenner at jeg ikke makter mer. Starter å slutter de fleste dagene med å grine fordi jeg ikke klarer å gjøre annet. Strever med å holde meg sammen på jobb. Har klart å si at mine hovne øyne skyldes pga hormoner og at jeg derfor gråter lettere, noe som jo er delvis sant.. Jeg vil unngå å sykemelde meg 100% men hvordan skal jeg klare å få sjefen til å fatte at jeg har større behov for tilrettelegging enn det vi/hun har blitt enige om?
jeg kjenner at jeg ikke blir tatt på alvor når jeg sier ifra og det er drit vanskelig for meg å si ifra. Kjenner jeg blir møtt på en nedlatende og "kom igjen skjerp deg!"-måte når jeg prøver å oppriktig si ifra. Jeg er selvsagt en flink pike og pliktoppfyllende og derfor blir jeg veldig lei meg og sint når jeg blir møtt av sjefen på denne måten...pr.dags dato tar jeg ut all min energi på jobb og er egentlig helt skutt når jeg endelig kommer hjem. Kjenner minimalt med glede av å gå på jobb om dagen og jeg takler ikke helt å snakke med sjefen.. Vet egentlig hva jeg bør gjøre men det sitter så jævla langt inne å gjøre det og er seff redd for hva som vil skje dersom jeg faktisk klarer å få gjennomført tiltak (les delvis sykemelding) som faktisk kan være bra for meg.. Hvorfor er det så vanskelig å sette seg selv først? ...
Beklager lang og sytete post. Hadde behov for å få det ut og dette ble den valgte kanalen. Kanskje det er flere som kjenner på noe av det samme?..
jeg strever med å ta vare på megselv psykisk og kjenner på skam og skyldfølelse knyttet til dette. jeg har tidligere vært deprimert og merker nå at jeg er på god vei ned i "kaninhullet" igjen. allikevel har jeg enda ikke klart å få hode på plass igjen. jeg er dritt sliten og utmattet, ekstra hormoner osv hjelper ikke.
klarer ikke få sagt ifra på jobb at 100% jobb er for mye for meg. Sist jeg prøvde ble jeg møtt av sjefen med at "hei, nå vi må gi og ta litt her!", "vi må prøve ut denne tilretteleggingen før du tar ut sykemelding, det er tross alt derfor vi er en IA-bedrift!".. noe som igjen gir meg massiv skyldfølelse for å ikke klare å takle min egen hverdag og være sterk nok..
Jeg har en jobb som krever at man er tilstede mentalt 100% hele dagen i møter med mennesker og organiserer dagene til disse menneskene. Jeg er en slags mellomleder og har derfor ekstra lederansvar og har derfor en tendens til å jobbe utover mine 100% for å få hverdagen til å gå rundt, da vi er en liten arbeidsplass.
Kjenner at jeg ikke makter mer. Starter å slutter de fleste dagene med å grine fordi jeg ikke klarer å gjøre annet. Strever med å holde meg sammen på jobb. Har klart å si at mine hovne øyne skyldes pga hormoner og at jeg derfor gråter lettere, noe som jo er delvis sant.. Jeg vil unngå å sykemelde meg 100% men hvordan skal jeg klare å få sjefen til å fatte at jeg har større behov for tilrettelegging enn det vi/hun har blitt enige om?
jeg kjenner at jeg ikke blir tatt på alvor når jeg sier ifra og det er drit vanskelig for meg å si ifra. Kjenner jeg blir møtt på en nedlatende og "kom igjen skjerp deg!"-måte når jeg prøver å oppriktig si ifra. Jeg er selvsagt en flink pike og pliktoppfyllende og derfor blir jeg veldig lei meg og sint når jeg blir møtt av sjefen på denne måten...pr.dags dato tar jeg ut all min energi på jobb og er egentlig helt skutt når jeg endelig kommer hjem. Kjenner minimalt med glede av å gå på jobb om dagen og jeg takler ikke helt å snakke med sjefen.. Vet egentlig hva jeg bør gjøre men det sitter så jævla langt inne å gjøre det og er seff redd for hva som vil skje dersom jeg faktisk klarer å få gjennomført tiltak (les delvis sykemelding) som faktisk kan være bra for meg.. Hvorfor er det så vanskelig å sette seg selv først? ...
Beklager lang og sytete post. Hadde behov for å få det ut og dette ble den valgte kanalen. Kanskje det er flere som kjenner på noe av det samme?..
Lykke til og stor klem til deg 
