Å holde hodet over vannet

[Høsteple]

Det sitter langt inne å lage en tråd om dette, men nå sliter jeg så mye at jeg må spør det større fellesskapet om det sisterhood og alt slikt

Jeg (vi) har vært en ivf pasient i 2.5 år offentlig. 3 uttak, totalt 9 blastoer, men har to igjen på frys. Til sammen gravid 5 ganger. Sett hjertet slå 3 ganger for så å bli MA.

Så, jeg har det fryktelig vondt. Det finnes ikke oppfølging.

Og det går så veldig ut over ekteskapet mitt. Jeg er tilflytter og har et dårlig forhold til svigerfamilien min. Det er sikkert litt alles feil, men jeg har blitt veldig dårlig behandlet av de. I helgen er svigerfamilien inkl min manns søsken med barn, på helgetur. Vi har ikke blitt invitert. Siden vi bor i samme nabolag (det var verdens dummeste ide....) så ser vi jo alt vi ser at vi ikke er en del av kjernefamilien, dette ser vi hver dag omtrent.

Uansett, det er bare for å gi litt kontekst.

Fordi alle disse MA gjør at jeg sliter. Langdryg ivf behandling uten å lykkes gjør at jeg sliter. Det er skikkelig tøfft.

Nå venter svigerinne nr 2, termin bare noen uker etter oss. Jeg som drømte om en jul med en nyfødt, nå får hun en jul som høygravid. Jeg griner bare ved tanken på det. Det er så sykt vanskelig å takle alle disse ytre faktorene vi ikke kan styre. Jeg greier egentlig ikke å formidle hvor utrolig vondt det gjør.

Så i dag var jeg hos fasrlegen. Han henviste til dps, men jeg fikk vite at de bruker å avslå slikt :/ at vi kan se på avslaget og evnt søke igjen, men jeg må jo få hjelp nå. Slik føles det. Bah! Samtidig er jeg redd for å være for ærlig med legen om h ordsn jeg har det i tilfelle st Olavs setter i korken for videre behandling.

Prøver å gjøre det riktige. Å gjøre det som gir meg glede, å trene osv. Føler ikke at det hjelper.

Tenker ofte at hadde vi bare fått et barn kunne jeg tålt så mye mer, men uten et barn er vi virkelig sårbare.

Så. Dere andre som har opplevd mye vondt, hvordan holder dere hodet over vannet?

 

[Atila]

Det sitter langt inne å lage en tråd om dette, men nå sliter jeg så mye at jeg må spør det større fellesskapet om det sisterhood og alt slikt

Jeg (vi) har vært en ivf pasient i 2.5 år offentlig. 3 uttak, totalt 9 blastoer, men har to igjen på frys. Til sammen gravid 5 ganger. Sett hjertet slå 3 ganger for så å bli MA.

Så, jeg har det fryktelig vondt. Det finnes ikke oppfølging.

Og det går så veldig ut over ekteskapet mitt. Jeg er tilflytter og har et dårlig forhold til svigerfamilien min. Det er sikkert litt alles feil, men jeg har blitt veldig dårlig behandlet av de. I helgen er svigerfamilien inkl min manns søsken med barn, på helgetur. Vi har ikke blitt invitert. Siden vi bor i samme nabolag (det var verdens dummeste ide....) så ser vi jo alt vi ser at vi ikke er en del av kjernefamilien, dette ser vi hver dag omtrent.

Uansett, det er bare for å gi litt kontekst.

Fordi alle disse MA gjør at jeg sliter. Langdryg ivf behandling uten å lykkes gjør at jeg sliter. Det er skikkelig tøfft.

Nå venter svigerinne nr 2, termin bare noen uker etter oss. Jeg som drømte om en jul med en nyfødt, nå får hun en jul som høygravid. Jeg griner bare ved tanken på det. Det er så sykt vanskelig å takle alle disse ytre faktorene vi ikke kan styre. Jeg greier egentlig ikke å formidle hvor utrolig vondt det gjør.

Så i dag var jeg hos fasrlegen. Han henviste til dps, men jeg fikk vite at de bruker å avslå slikt :/ at vi kan se på avslaget og evnt søke igjen, men jeg må jo få hjelp nå. Slik føles det. Bah! Samtidig er jeg redd for å være for ærlig med legen om h ordsn jeg har det i tilfelle st Olavs setter i korken for videre behandling.

Prøver å gjøre det riktige. Å gjøre det som gir meg glede, å trene osv. Føler ikke at det hjelper.

Tenker ofte at hadde vi bare fått et barn kunne jeg tålt så mye mer, men uten et barn er vi virkelig sårbare.

Så. Dere andre som har opplevd mye vondt, hvordan holder dere hodet over vannet?

Først av alt vil jeg bare si at jeg forstår deg veldig veldig godt Alle sin situasjon er individuell, men man kan kjenne på mye av de samme følelsene. Lang vei for å bli gravid her også, og en IVF-karusell som var helt jævlig. Jeg fikk jo håp med en gang jeg ble gravid, men mistet. Og det er helt forferdelig å tenke på at man selv skulle hatt barn rundt andre sin termin. At du har sett hjertet 3 ganger for så å miste likevel, må være helt grusomt Ungene fortsatte å poppe rundt meg, og folk har ikke filter for hva de deler på sosiale media, snap eller i samtale - det faller ikke folk inn at det kan være ufrivillig barnløse der ute som ikke trenger akkurat den snappen, det bildet, de ordene eller hva det skulle være. Og at du i tillegg har dårlig kontakt med svigerfamilien din kan jeg også kjenne meg igjen i. Alle andre sine barn i familien blir skrytt opp i skyene, og snakket om med hvert eneste middagsselskap eller situasjon. Vi har ikke barn, så vi har ingenting å stille med der.. Jeg husker når jeg var helt på bristepunktet, så startet jeg å trene ekstra hardt og ofte, og forberedte meg på et liv uten barn. Jeg tenkte på muligheten for å flytte til et annet land, eller tanken på å spare til sommerbolig i et annet land. Jeg ville bare vekk fra alt det vonde her hjemme. Og vi hadde en ganske god plan på hvordan vi skulle klare å leve uten barn og finne mening med livet på andre måter. Men akkurat når det begynte å bli en realitet, så ble jeg gravid på fryseforsøket som jeg egentlig hadde gitt opp. Men vår plan B var å tenke større - lengre reiser, eksotiske reiser, backpacking osv - slike ting man ikke kan gjøre med barn. Og det var det eneste som ga meg litt giv og mening med livet husker jeg. Håper du finner noe som kan gi deg glede, enten det er reiseplaner, husplaner, hytteplaner, trening, spektakulære fjellturer, hagehobby (sånn skikkelig med egendyrkede grønnsaker, frukt, bær), få deg hund eller et annet kjæledyr - de gir masse kjærlighet (hvis man liker dyr da), ja rett og slett, tenke større og annerledes er mitt råd Ønsker deg masse lykke til videre

 

[*J***]

Riksen har samarbeid med Mari på Medikus, du kan jo se om du kan ta kontakt med ho og få samtaleterapi der? tror ho har digitale samtaler så skal jo være mulig med avstand

 

[NyPrøver2020]

Sender over en stor klem med mye forståelse. Jeg er veldig opptatt på jobb så derfor liten melding.

 

[Riskornet88]

Vil bare sende over en stor klem <3
Kan sette meg inn i og forstå mange av følelsene etter å ha forsøkt og mistet mange ganger de siste 6 årene syns også ivf karusellen tar på og denne runden (siste offentlig) har vært skikkelig pyton spør du meg..
har dessverre ikke et godt svar på hvordan man holder hodet over vannet for føler ofte at jeg drukner selv, men vit at du ikke er alene<3

 

[Salamander]

Kjære du
E tenke masse på de. E ikkje sånn det ska værra i det hele tatt. stor klem!

 

[cyberkeley]

Det sitter langt inne å lage en tråd om dette, men nå sliter jeg så mye at jeg må spør det større fellesskapet om det sisterhood og alt slikt

Jeg (vi) har vært en ivf pasient i 2.5 år offentlig. 3 uttak, totalt 9 blastoer, men har to igjen på frys. Til sammen gravid 5 ganger. Sett hjertet slå 3 ganger for så å bli MA.

Så, jeg har det fryktelig vondt. Det finnes ikke oppfølging.

Og det går så veldig ut over ekteskapet mitt. Jeg er tilflytter og har et dårlig forhold til svigerfamilien min. Det er sikkert litt alles feil, men jeg har blitt veldig dårlig behandlet av de. I helgen er svigerfamilien inkl min manns søsken med barn, på helgetur. Vi har ikke blitt invitert. Siden vi bor i samme nabolag (det var verdens dummeste ide....) så ser vi jo alt vi ser at vi ikke er en del av kjernefamilien, dette ser vi hver dag omtrent.

Uansett, det er bare for å gi litt kontekst.

Fordi alle disse MA gjør at jeg sliter. Langdryg ivf behandling uten å lykkes gjør at jeg sliter. Det er skikkelig tøfft.

Nå venter svigerinne nr 2, termin bare noen uker etter oss. Jeg som drømte om en jul med en nyfødt, nå får hun en jul som høygravid. Jeg griner bare ved tanken på det. Det er så sykt vanskelig å takle alle disse ytre faktorene vi ikke kan styre. Jeg greier egentlig ikke å formidle hvor utrolig vondt det gjør.

Så i dag var jeg hos fasrlegen. Han henviste til dps, men jeg fikk vite at de bruker å avslå slikt :/ at vi kan se på avslaget og evnt søke igjen, men jeg må jo få hjelp nå. Slik føles det. Bah! Samtidig er jeg redd for å være for ærlig med legen om h ordsn jeg har det i tilfelle st Olavs setter i korken for videre behandling.

Prøver å gjøre det riktige. Å gjøre det som gir meg glede, å trene osv. Føler ikke at det hjelper.

Tenker ofte at hadde vi bare fått et barn kunne jeg tålt så mye mer, men uten et barn er vi virkelig sårbare.

Så. Dere andre som har opplevd mye vondt, hvordan holder dere hodet over vannet?

Å, kjære for det første er det veldig, veldig, veldig leit at du ikke får støtte av svigerfamilien rundt deg. Vet alle forhold er kompliserte, men selv om de ikke kan hjelpe med gode ord om situasjonen så burde de ha inkludert deg og fått til å føle deg trygt som en del av kjernefamilien. Det med å ikke invitere dere som ikke har barn er rett og slett uhøflig, uempatisk og dårlig gjort. Slik er det bare.

Kan godt se for meg at det ikke blir noe godt av å bo i samme nabolag som svigerfamilien. Er også tilflytter, flyttet fra USA for å være sammen med min norsk mann men vi bor ikke i samme by som hans familie. Det har vært så viktig å ha denne avstanden, spesielt nå at svigerinne (som jeg er veldig glad i) venter nr. 3 om noen få uker. Til din vurdering: dette er nok ikke noe som du får gjort noe med akkurat nå, men lurer på om du har noensinne vurdert å flytte litt lengere unna? Mtp fremtiden altså - kan det stemme at forholdet med svigerfamilien kommer kanskje aldri til å bli så bra, selv når dere får barn? Arrene fra denne reisen kommer alltid til å forbli, og når svigerfamilien ikke har stilt opp når du virkelig trengte noen rundt deg så kan det hende at du ikke vil sette pris på deres kommentarer ang barna osv. Som sagt, til din vurdering, du og mannen din er de eneste som har relevante meninger for hvor dere bor

Klarer ikke alltid å holde hodet over vannet selv, men jeg tror nok at du trenger noen profesjonell som støtter og følger med deg... tror denne situasjonen krever så mye tid og kunnskap om det som du opplever at det blir for mye for en venn og til og med en kjæreste/samboer/ektefelle å hjelpe deg gjennom. Det blir for lett for folk å si feil kommentar og stille feil spørsmål, selv om de egentlig ønsker deg det beste. Synd at det blir mest sannsynlig avslag på henvisning, dette var dumt. Støtter forslaget fra andre om å ta kontakt med privat terapeut som kan dette med ufrivillig barnløshet, hvis du har råd til det Støtter også forslag om kjæledyr, hvis du ikke har noe mot det. Vi har en hund som vi bruker absurd mye tid på og som er absolutt vår baby, vet ikke hva vi hadde gjort uten han. Alt hadde blitt mye tyngre og tomere

Hvis du har sansen for bøker, les masse, gjerne det du liker best. Jeg tenker det som handler om veldig forskjellige temaer enn det du går gjennom nå kan være nyttigst. Helst ikke bøker som handler om familieliv Fantasi, scifi, verdenshistorie eller vitenskap hvis du liker det. Kanskje på tide å finne ut av nye interesser å lære og lese om?

Og hvis det ikke holder med aktivitetene som du har fra før, ja da må du finne nye. Likte Atila sine forslag om å reise, jobbe i hagen, strikke osv... har fortalt meg selv at dersom dette forsøket ikke går, så skal jeg prøve poledancing til høsten blir helt tåpelig da jeg er ganske svak

 

[Forsiktig desemberoptimist]

Jeg tenker du gjør det aller viktigste akkurat nå, du erkjenner at du trenger litt hjelp og noen ganger hjelper det å si det høyt. Om det offentlige ikke stiller opp, kan du sjekke hva som finnes i det private? Vet det er en kostnad, men kanskje det er noe du kan se på? Det er ikke greit å ha det slik du har det nå.

Jeg kjenner meg alt for mye igjen i det du skriver, og det er sikkert mange med oss. Jeg også tror at vi har alle litt skyld i den situasjonen (nå snakket jeg om meg og min svigerfamilie) og det handler om såre følelser som er dårlig håndtert fra begge sider. Jeg har nok trukket meg mer unna enn jeg hadde trengt og de har ikke turt å invitere inn, og når ekteskapet halter føles noen situasjoner som alle mot meg. Det er ofte det som er usagt som er vanskeligst. Blikk, manglende invitasjon etc, synes jeg. Så må jeg nok også innrømme at jeg ofte har tolket ting i verste mening, som kanskje var ment godt.. Jeg tror ikke dette er lett for noen parter. Mye handler om dårlig kommunikasjon, tror jeg. En kommentar som falt fra min svigerinne på julaften i fjor da min dessert ikke hadde stivnet skikkelig: «endelig var det noe du ikke fikk til også». Jeg har tenkt mye på det, ser hun/dem på meg som jeg er en som fikser alt? Det sier kanskje mest om hvor dårlig vi kjenner hverandre og der ligger kanskje noe av problemet vårt?

Jeg har egentlig ikke noen spesielle råd å komme med. Når jeg var på mitt laveste så bestemte jeg meg for å gjøre det som er viktig for meg og gi faen i hva andre tenker. Med viktig, så mener jeg ikke at det å være livsomveltende beslutninger, men det kan være det også. I praksis har det betydd at jeg har sagt nei til invitasjoner til familiemiddag når batteriet er flatt, flyttet ut fra mannen min ett år (vi trengte seriøst å date litt igjen), jeg søkte på drømmejobben i Sør-Sudan og dro og kuttet ut venner som jeg var sammen med av feil grunner. Har det kommet reaksjoner? Klart!

Nå som vi er gravid, er alle glade på våre vegne. Så sent som tidligere denne uka var det en sammenkomst og jeg synes de mange spm om hvordan formen var, og tanker om navn og seng ble fryktelig nærgående. Jeg vet at de mener det vel og er oppriktig interessert men Graviditeten føles veldig privat pga vår reise som dem ikke har vært en del av og svigerfamilien anser jeg ikke som nær nok til at det gir meg rom til å snakke fritt. Jeg har akseptert at jeg føler det sånn, og at det alltid vil være litt anstrengt. Kanskje endrer det seg med tiden? Hvem vet..

Om mine valg er oppskriften for deg er det bare du som kan svare på. Husk at du ikke er alene, det foregår så mye bak pene ytterdører i de tusen hjem. Ta godt vare på deg selv -Klem

 

[Lysi]

Det sitter langt inne å lage en tråd om dette, men nå sliter jeg så mye at jeg må spør det større fellesskapet om det sisterhood og alt slikt

Jeg (vi) har vært en ivf pasient i 2.5 år offentlig. 3 uttak, totalt 9 blastoer, men har to igjen på frys. Til sammen gravid 5 ganger. Sett hjertet slå 3 ganger for så å bli MA.

Så, jeg har det fryktelig vondt. Det finnes ikke oppfølging.

Og det går så veldig ut over ekteskapet mitt. Jeg er tilflytter og har et dårlig forhold til svigerfamilien min. Det er sikkert litt alles feil, men jeg har blitt veldig dårlig behandlet av de. I helgen er svigerfamilien inkl min manns søsken med barn, på helgetur. Vi har ikke blitt invitert. Siden vi bor i samme nabolag (det var verdens dummeste ide....) så ser vi jo alt vi ser at vi ikke er en del av kjernefamilien, dette ser vi hver dag omtrent.

Uansett, det er bare for å gi litt kontekst.

Fordi alle disse MA gjør at jeg sliter. Langdryg ivf behandling uten å lykkes gjør at jeg sliter. Det er skikkelig tøfft.

Nå venter svigerinne nr 2, termin bare noen uker etter oss. Jeg som drømte om en jul med en nyfødt, nå får hun en jul som høygravid. Jeg griner bare ved tanken på det. Det er så sykt vanskelig å takle alle disse ytre faktorene vi ikke kan styre. Jeg greier egentlig ikke å formidle hvor utrolig vondt det gjør.

Så i dag var jeg hos fasrlegen. Han henviste til dps, men jeg fikk vite at de bruker å avslå slikt :/ at vi kan se på avslaget og evnt søke igjen, men jeg må jo få hjelp nå. Slik føles det. Bah! Samtidig er jeg redd for å være for ærlig med legen om h ordsn jeg har det i tilfelle st Olavs setter i korken for videre behandling.

Prøver å gjøre det riktige. Å gjøre det som gir meg glede, å trene osv. Føler ikke at det hjelper.

Tenker ofte at hadde vi bare fått et barn kunne jeg tålt så mye mer, men uten et barn er vi virkelig sårbare.

Så. Dere andre som har opplevd mye vondt, hvordan holder dere hodet over vannet?

Har ikke svar på det du spør om - den psykiske biten. Det er fryktelig tungt å holde hodet over vannet, her og. Kan snakke bare om meg selv. Heldigvis tilpasser seg psyken de nye utfordringene. Etter en periode med depresjon, blir det bra igjen. Får se problemet på avstand på en måte. Jeg gjør det jeg kan gjøre. Får ikke gjort mer. Og så blir det som det blir. Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre noe med. Da hjelper det ikke å bli deppa av det heller. Sånn følelse fikk jeg etter hvert heldigvis. Så, takk, min lille psyke, for at du bærer meg gjennom dette her! Ellers er det tungt. Ganske tungt til tider.

Du skriver at du har vært gravid og mistet så mange ganger. Det må jo være klart nå at det er ingen tilfeldighet. Det er trolig noe systemisk som foreligger der og forstyrrer graviditeten som faktisk begynner hos dere. Igjen og igjen.

Har dere vært til utredning av habituell abort? Tatt genetiske undersøkelser? Sjekket antifosfolipidsyndrom? Utelukket andre mulige immunologiske tilstander? Sjekket skjoldbruskkjertelen og tilhørende hormoner nøye? Infeksjoner? Alt mulig som kan være i veien?

Det synes jeg for meg personlig er den beste terapien: å prøve aktivt å gjøre noe med problemet, finne svar. Ikke sikkert det hjelper. Men da kan jeg i hvert fall berolige meg med det faktum at jeg har gjort det som skal til.

Sånn virker det hos meg i hvert fall.
Vet ikke om det var til noe hjelp for deg personlig.
Håper at dere "sort it out somehow".
Masse klemz herifra.

 

[Sofia87]

Sender deg verdens største klem Du er tøff, ikke minst som spør om hjelp Og vil bare tipse om Mari fra Medicus. Hun er helt fantastisk, og har digitale konsultasjoner om du ikke bor i Trondheim. Det koster jo litt for en samtale, men for meg så gjorde det så godt at de tusenlappene jeg har brukt på det har vært vel verdt det

 

[LilKil]

Det sitter langt inne å lage en tråd om dette, men nå sliter jeg så mye at jeg må spør det større fellesskapet om det sisterhood og alt slikt

Jeg (vi) har vært en ivf pasient i 2.5 år offentlig. 3 uttak, totalt 9 blastoer, men har to igjen på frys. Til sammen gravid 5 ganger. Sett hjertet slå 3 ganger for så å bli MA.

Så, jeg har det fryktelig vondt. Det finnes ikke oppfølging.

Og det går så veldig ut over ekteskapet mitt. Jeg er tilflytter og har et dårlig forhold til svigerfamilien min. Det er sikkert litt alles feil, men jeg har blitt veldig dårlig behandlet av de. I helgen er svigerfamilien inkl min manns søsken med barn, på helgetur. Vi har ikke blitt invitert. Siden vi bor i samme nabolag (det var verdens dummeste ide....) så ser vi jo alt vi ser at vi ikke er en del av kjernefamilien, dette ser vi hver dag omtrent.

Uansett, det er bare for å gi litt kontekst.

Fordi alle disse MA gjør at jeg sliter. Langdryg ivf behandling uten å lykkes gjør at jeg sliter. Det er skikkelig tøfft.

Nå venter svigerinne nr 2, termin bare noen uker etter oss. Jeg som drømte om en jul med en nyfødt, nå får hun en jul som høygravid. Jeg griner bare ved tanken på det. Det er så sykt vanskelig å takle alle disse ytre faktorene vi ikke kan styre. Jeg greier egentlig ikke å formidle hvor utrolig vondt det gjør.

Så i dag var jeg hos fasrlegen. Han henviste til dps, men jeg fikk vite at de bruker å avslå slikt :/ at vi kan se på avslaget og evnt søke igjen, men jeg må jo få hjelp nå. Slik føles det. Bah! Samtidig er jeg redd for å være for ærlig med legen om h ordsn jeg har det i tilfelle st Olavs setter i korken for videre behandling.

Prøver å gjøre det riktige. Å gjøre det som gir meg glede, å trene osv. Føler ikke at det hjelper.

Tenker ofte at hadde vi bare fått et barn kunne jeg tålt så mye mer, men uten et barn er vi virkelig sårbare.

Så. Dere andre som har opplevd mye vondt, hvordan holder dere hodet over vannet?

Sorry, langt svar, men kjære Høsteple, skulle så gjerne gitt deg en klem, dette er sterkt å lese

For det første, bravo til deg - å fortelle hvordan du har det og be om hjelp viser stor styrke hos deg (samme hvem det er til) Din historie er unik og det finnes ingen fasit, samtidig inneholder den elementer jeg tror alle langtidsprøvere kjenner seg igjen i. Kan dele litt av hva som har hjulpet meg i prosessen fra å føle meg som en drukner, til å bli en svømmer Men du, det kommer og går for meg også, denne prosessen er ikke ferdig før vi sitter med et barn i armkroken og selv da har den nok endret oss for livet, vil jeg tro. En rimelig altoppslukende livserfaring dette.
Forstår godt at du fortviler, men det er alltid mer som kan gjøres og alltid hjelp å få Jeg finner mye ro i å alltid ha en plan B. Er det noe vi ikke har undersøkt, hva med privat, utlandet, donor, adopsjon???? Vi kommer til å få barn på en eller annen måte.

De private klinikkene har lifecoach, de kjenner prosessen og kan hjelpe på følelsene rundt det og parforholdet. Har også på følelsen at i det private forsøker de å finne ut mer om hvorfor det ikke går, enn å bare fortsette å skyte i blinde. I en prøveprosjekt kan også en god jordmor på helsestasjonen være fint å snakke med, de kan også tipse om videre hjelp å få i kommunen.

Familien (blodsbånd eller ei) på godt og vondt, etter å prøvd i mange år så møtte jeg veggen, kort fortalt, avstand hjelper for meg. Bruk tiden din på folk som gir energi, forståelse og glede. De er nok heller ikke tankelesere, kanskje de tror de verner dere ved å ikke invitere på barneaktiviteter? Har noen venner som regnet med at vi ikke ville delta på slikt siden vi ikke har barn. Måtte forklare dem at vi ikke hater barn, eller folk med barn, selv om vi ikke har selv (ennå ; ) Å delta på sosiale og positive opplevelser er godt for alle.
Å ta vare på kropp helse og sinn midt i IVF og korona er selfølgelig hardt arbeid. Du må finne en treningsform du liker, så du glemmer at du trener. Vanligvis for meg er det dans, under nedstegning går jeg turer med venner som bor langt unna på telefon i ørepropper. Er ikke trening noe for deg så fokuser hvertfall på å fylle livet med glede og mening.
Vi har hund, som alltid er glad for å se meg og gå tur. Har nå en nydelig hage (aldri interessert meg for det før) og tatt videreutdanning (spennende utfordrende og mer lønn da gitt) Utdanning er også en respektert og perfekt årsak til å slippe unna familieting hvis du trenger det. Alle voksne respekterer eksamenslesing
Når alt det er sagt, så kommer det viktigste: ta vare på deg selv. Det er du som kjenner deg selv best og det er ingen andre som har ansvaret for at du har det bra. God partner, støttende familie og flotte venner er bare bonus og slett ikke noe alle har.
Ønsker deg alt godt og at noe jeg (og andre her) har skrevet kan gi nytt håp og mening også for deg. Masse lykke til videre med prøvingen klem

 

[Høsteple]

Tusen, tusen takk for alle svar. Dere et utrolig gode. Svarene deres er full av omsorg og jeg setter utrolig stor pris på alle. Jeg siterer ikke hver enkelt, men har lest og grått mye underveis i lesingen.

Bare det å føle en bekreftelse betyr så mye. For det er nok ikke så lett for de som ikke har prøvd dette å forstå hvor altoppslukende smertefullt ivf kan være. Spesielt når det drar ut over tid.

Vi er overbevist om at vi uansett kommer til å få et godt liv selv uten barn, men vi greier ikke å ha et godt liv mens alt dette står på. Det føles som vi går fra abort til abort, venting på eggløsning, håpe at det faller på rett dag for innsett, frykt for at vekta plutselig skal øke litt så vi blir avbrutt osv. Dere forstår

Jeg har gode hobbyer, men når jeg er så langt nede som jeg er nå gir ikke hobbyer meg noe. Livsgleden er så lav. Vet at det kommer til å gå over, og prøver å fortsette å gjøre det jeg vet gjør meg glad. I håp om at det plutselig gjør meg glad igjen

Legene mener vi mister er på grunn av en autoimmun sykdom jeg hadde og at kroppen har laget antistoffer som gjør at kroppen sakte men sikkert, spiser cellene til embryo som gjør at det til slutt ikke greier å utvikle seg og dør. Ala antifosfolipidsyndrom altså, bare at mitt antistoff sånn sett ikke har et navn. Har bare hatt en graviditet med rett medisin, så håper, håper så inderlig at vi en gang kan lykkes med riktige medisiner. Sånn sett har vi hatt 4 graviditeter som aldri kunne bli et barn. Det er temmelig surt, fordi det har vært så vondt å gå gjennom.

Jeg bøyer meg i støvet for alle dere gode damer som selv om dere har mye å takle selv, gir så mye omsorg jeg er så glad jeg tok motet fatt og skrev denne tråden

Dagens mål er å ikke gråte en eneste gang.

Har vurdert lenge å lage en avtale med Mari fra Medicus, men har vært litt usikker, hun kan fremstå som kanskje litt for energisk?

 

[Snurri]

Det sitter langt inne å lage en tråd om dette, men nå sliter jeg så mye at jeg må spør det større fellesskapet om det sisterhood og alt slikt

Jeg (vi) har vært en ivf pasient i 2.5 år offentlig. 3 uttak, totalt 9 blastoer, men har to igjen på frys. Til sammen gravid 5 ganger. Sett hjertet slå 3 ganger for så å bli MA.

Så, jeg har det fryktelig vondt. Det finnes ikke oppfølging.

Og det går så veldig ut over ekteskapet mitt. Jeg er tilflytter og har et dårlig forhold til svigerfamilien min. Det er sikkert litt alles feil, men jeg har blitt veldig dårlig behandlet av de. I helgen er svigerfamilien inkl min manns søsken med barn, på helgetur. Vi har ikke blitt invitert. Siden vi bor i samme nabolag (det var verdens dummeste ide....) så ser vi jo alt vi ser at vi ikke er en del av kjernefamilien, dette ser vi hver dag omtrent.

Uansett, det er bare for å gi litt kontekst.

Fordi alle disse MA gjør at jeg sliter. Langdryg ivf behandling uten å lykkes gjør at jeg sliter. Det er skikkelig tøfft.

Nå venter svigerinne nr 2, termin bare noen uker etter oss. Jeg som drømte om en jul med en nyfødt, nå får hun en jul som høygravid. Jeg griner bare ved tanken på det. Det er så sykt vanskelig å takle alle disse ytre faktorene vi ikke kan styre. Jeg greier egentlig ikke å formidle hvor utrolig vondt det gjør.

Så i dag var jeg hos fasrlegen. Han henviste til dps, men jeg fikk vite at de bruker å avslå slikt :/ at vi kan se på avslaget og evnt søke igjen, men jeg må jo få hjelp nå. Slik føles det. Bah! Samtidig er jeg redd for å være for ærlig med legen om h ordsn jeg har det i tilfelle st Olavs setter i korken for videre behandling.

Prøver å gjøre det riktige. Å gjøre det som gir meg glede, å trene osv. Føler ikke at det hjelper.

Tenker ofte at hadde vi bare fått et barn kunne jeg tålt så mye mer, men uten et barn er vi virkelig sårbare.

Så. Dere andre som har opplevd mye vondt, hvordan holder dere hodet over vannet?

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå til en psykolog/terapeut privat. Ikke dps. Jeg var i samme situasjon som deg, vi gjennomgikk ivf og det var kjempetøft og gikk ut over forholdet og jeg var langt nede. Jeg fikk henvisning til dps og kom inn til de. Det de på dps er opptatt av, er diagnostisering. Ikke hjelp, ikke behandling. Jeg fikk ihvertfall ikke noen hjelp eller behandling. De ga meg to diagnoser og den ene av psykologen (de sendte meg rund til flere...), mente at jeg var deprimert og burde begynne på antidepressiva og søke om aap og ikke kunne jobbe lengre...! Altså jeg stod midt i ivf behandling, men hun mente at min sorg knyttet til ufrivillig barnløshet og bekymringer rundt ivf var depresjon. Så det er min opplevelse av dps, de ville bare sette diagnose på meg og da det var gjort, så var det slutt. Fikk beskjed om at jeg heller burde snakke med helsestasjonen videre eller kommunen (vet ikke hvem i kommunen det da skulle være...).

Så, med mindre du vil ha en diagnose og medisiner, så dropp å gå til dps. Hvis det er hjelp du vil ha, til å komme gjennom en tøff periode i livet, så oppsøk en privat behandler. Det koster mer, men da har du større sjangs på å få den hjelpen du trenger.

 

[Bordknott]

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å gå til en psykolog/terapeut privat. Ikke dps. Jeg var i samme situasjon som deg, vi gjennomgikk ivf og det var kjempetøft og gikk ut over forholdet og jeg var langt nede. Jeg fikk henvisning til dps og kom inn til de. Det de på dps er opptatt av, er diagnostisering. Ikke hjelp, ikke behandling. Jeg fikk ihvertfall ikke noen hjelp eller behandling. De ga meg to diagnoser og den ene av psykologen (de sendte meg rund til flere...), mente at jeg var deprimert og burde begynne på antidepressiva og søke om aap og ikke kunne jobbe lengre...! Altså jeg stod midt i ivf behandling, men hun mente at min sorg knyttet til ufrivillig barnløshet og bekymringer rundt ivf var depresjon. Så det er min opplevelse av dps, de ville bare sette diagnose på meg og da det var gjort, så var det slutt. Fikk beskjed om at jeg heller burde snakke med helsestasjonen videre eller kommunen (vet ikke hvem i kommunen det da skulle være...).

Så, med mindre du vil ha en diagnose og medisiner, så dropp å gå til dps. Hvis det er hjelp du vil ha, til å komme gjennom en tøff periode i livet, så oppsøk en privat behandler. Det koster mer, men da har du større sjangs på å få den hjelpen du trenger.

Nå har ikke jeg tenkt å gjøre meg til kjenne Kabakaba, men jeg har vært på samme dps som deg, (antar det hvertfall siden vi bor i samme by). Jeg opplevde akkurat det samme som deg! Nå var jeg i systemet før positiv test, men dps støttet oss i ivf, vi var i oppstarten av ivf. da jeg plutselig sto med positiv test, ble all behandling avsluttet fra dps sin side, grunnen? Jo, jeg var gravid. Fikk beskjed om å snakke med helsestasjonen og kommunen. Helsestasjonen og kommunen svarte at dette var ikke deres kompetansefelt. Jeg hadde 4!!! Psykologer på under 1 år, hvor de fleste timene ble avlyst pga corona.... Spol noen uker framover, etter medisinslutt og kastet ut av dps på dagen, endte jeg opp med en heftig depresjon. Nå er jeg mer disponibel for depresjon, noe som er godt dokumentert. Etter noen turer til fastlegen og legevakta fikk jeg tilbud om innleggelse på åpen avdeling. Hva var det de sa der inne? Jo, det er helt mot retningslinjene den behandlingen jeg opplevde, de var rysta. De ønsket at jeg skulle klage, og jeg vet at saken min ble tatt opp internt i systemet. Fordi systemet sviktet så til de grader! Jeg har ikke orket å klage. Men jeg endte opp på dps i nabokommunen, det er noe helt annet. Føler jeg har kommet fra helvette til himmelen. Nå føler jeg meg sett som menneske og ikke som diagnose.

Nå hadde jeg egentlig ikke noe planer om å fortelle verden om min dps erfaring, men dps kan være et fint tilbud. Bare man ikke havner på dps her i området vi bor...

 

[Lysi]

Tusen, tusen takk for alle svar. Dere et utrolig gode. Svarene deres er full av omsorg og jeg setter utrolig stor pris på alle. Jeg siterer ikke hver enkelt, men har lest og grått mye underveis i lesingen.

Bare det å føle en bekreftelse betyr så mye. For det er nok ikke så lett for de som ikke har prøvd dette å forstå hvor altoppslukende smertefullt ivf kan være. Spesielt når det drar ut over tid.

Vi er overbevist om at vi uansett kommer til å få et godt liv selv uten barn, men vi greier ikke å ha et godt liv mens alt dette står på. Det føles som vi går fra abort til abort, venting på eggløsning, håpe at det faller på rett dag for innsett, frykt for at vekta plutselig skal øke litt så vi blir avbrutt osv. Dere forstår

Jeg har gode hobbyer, men når jeg er så langt nede som jeg er nå gir ikke hobbyer meg noe. Livsgleden er så lav. Vet at det kommer til å gå over, og prøver å fortsette å gjøre det jeg vet gjør meg glad. I håp om at det plutselig gjør meg glad igjen

Legene mener vi mister er på grunn av en autoimmun sykdom jeg hadde og at kroppen har laget antistoffer som gjør at kroppen sakte men sikkert, spiser cellene til embryo som gjør at det til slutt ikke greier å utvikle seg og dør. Ala antifosfolipidsyndrom altså, bare at mitt antistoff sånn sett ikke har et navn. Har bare hatt en graviditet med rett medisin, så håper, håper så inderlig at vi en gang kan lykkes med riktige medisiner. Sånn sett har vi hatt 4 graviditeter som aldri kunne bli et barn. Det er temmelig surt, fordi det har vært så vondt å gå gjennom.

Jeg bøyer meg i støvet for alle dere gode damer som selv om dere har mye å takle selv, gir så mye omsorg jeg er så glad jeg tok motet fatt og skrev denne tråden

Dagens mål er å ikke gråte en eneste gang.

Har vurdert lenge å lage en avtale med Mari fra Medicus, men har vært litt usikker, hun kan fremstå som kanskje litt for energisk?

Ok. Men da er dere kommet litt nærmere svaret på hvorfor det ikke har gått så langt. Det er bra. Fryktelig dumt at det tok så lang tid - og at du måtte miste så mange. Jeg håper at terapien virker og at dere kan få genetisk egne barn til slutt. Eller barn dere måtte ønske dere for den saks skyld.

Mari fra Medicus. Det kan sikkert være god ide. For noen. Ikke for alle. Kan ikke si meg Uenig i at hennes stil kanskje ikke passer alle. Slik hun framstår utad... Om jeg personlig valgte en fertilitetscoach, så ville jeg nok gått for en helt annen type person/personlighet. Men foreløpig ser jeg ikke nytte for meg personlig i det en coach kan bidra med. Får dekket det behovet via kommunikasjon på nett, via forskjellige fora, Babyverden en av dem.

Fortsatt masse, masse lykke til med prøvingen!

 

[Snurri]

Nå har ikke jeg tenkt å gjøre meg til kjenne Kabakaba, men jeg har vært på samme dps som deg, (antar det hvertfall siden vi bor i samme by). Jeg opplevde akkurat det samme som deg! Nå var jeg i systemet før positiv test, men dps støttet oss i ivf, vi var i oppstarten av ivf. da jeg plutselig sto med positiv test, ble all behandling avsluttet fra dps sin side, grunnen? Jo, jeg var gravid. Fikk beskjed om å snakke med helsestasjonen og kommunen. Helsestasjonen og kommunen svarte at dette var ikke deres kompetansefelt. Jeg hadde 4!!! Psykologer på under 1 år, hvor de fleste timene ble avlyst pga corona.... Spol noen uker framover, etter medisinslutt og kastet ut av dps på dagen, endte jeg opp med en heftig depresjon. Nå er jeg mer disponibel for depresjon, noe som er godt dokumentert. Etter noen turer til fastlegen og legevakta fikk jeg tilbud om innleggelse på åpen avdeling. Hva var det de sa der inne? Jo, det er helt mot retningslinjene den behandlingen jeg opplevde, de var rysta. De ønsket at jeg skulle klage, og jeg vet at saken min ble tatt opp internt i systemet. Fordi systemet sviktet så til de grader! Jeg har ikke orket å klage. Men jeg endte opp på dps i nabokommunen, det er noe helt annet. Føler jeg har kommet fra helvette til himmelen. Nå føler jeg meg sett som menneske og ikke som diagnose.

Nå hadde jeg egentlig ikke noe planer om å fortelle verden om min dps erfaring, men dps kan være et fint tilbud. Bare man ikke havner på dps her i området vi bor...

Nå har jeg skrevet dette om og om igjen og sletter og prøver på nytt. Skal fatte meg i korthet nå, for jeg blir så opprørt bare av å snakke om det. Dps har gitt meg flere problemer enn jeg hadde i utgangspunktet. Jeg var på to ulike steder/to ulike kommuner, og opplevde dessverre den samme behandlingen begge steder. Værst i den kommunen jeg ikke bor i, faktisk, men det er ikke så nøye. Fint å høre at du endelig har fått litt hjelp, det er bra. Men jeg blir oppriktig sint på dine og mine vegne av den måten dps behandler folk. Dette skal ikke være snakk om flaks, for å få hjelp. I værste tilfelle gjør de mer skade enn nytte, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

 

[PiluttaPilutta]

Ville bare sende deg en melding med masse støtte og forståelse

Selv opplevde jeg aldri å miste, men våre forsøk i det offentlige drøyde 2 år fra høst 17-19 (da hadde vi på forhånd prøvd ca 4 år på hjemmebane). Vi fikk relativt negative tilbakemeldinger fra klinikken og så egentlig for oss at det ikke kom til å bli barn på oss. Jeg var så langt nede da siste forsøk i august 19 gikk til helvete, at jeg nesten ga opp hele IVF prosessen. Var sykemeldt og hadde en fantastisk fastlege som fulgte meg opp. Høsten 19 startet jeg å følge Mari på Medicus på IG og hadde stort utbytte av de temaene/problemstillingene hun belyste.
I november 19 fant vi likevel ut at vi skulle ta kontakt med Spiren, for en second apinion. De så lyst på hele greia og i november 20, ett år etter å ha tatt kontakt med dem, ble vi mamma og pappa til en nydelig gutt.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, gi deg håp, gi deg «lov» til å gi litt opp en stund. Uansett, hvis du føler at du har mer å gi - ikke gi opp

 

[Sol.i.hjertet]

Innom med en stor klem! Også vil jeg bare nevne at da det sto på som verst her, med katastrofetanker før ivf, så hadde jeg stor hjelp i en akupunktør og coach med selvopplevd erfaring fra ufrivillig barnløshet. Jeg opplevde bare det å kunne snakke med noen som forstod seg på el, ikm, dpo, ivf etc etc som en utrolig lettelse, samt å få fullstendig forståelse og aksept for mine bekymringer og utfordringer. Ville bare tipse deg om at det kanskje kan finnes noen lignende i din by (for du bor vel ikke i Oslo?). Ikke alltid de man snakker med trenger å være psykologutdannet. Du er sterk, og å anerkjenne behov for hjelp er det sterkeste man kan gjøre Masse lykke til videre

 

[Willeikke]

Har selv aldri mistet, men har heller aldri blitt gravid på de 4,5 årene mannen og jeg har forsøkt, 1,5 år alene, och 3 år med IVF. I kombinasjon med en stressende jobb kjørte IVF-karusellen meg rett ut i utmattelsessyndrom 2018 som gjorde at jeg var sykemeldt 6mnd. Da ble det pause i IVF, før vi tok det opp etter 1,5 år igjen(ikke fikk vi til det på egen hånd den perioden heller).
Så jeg har ingen trøst å gi deg, @Høsteple , mer enn å sende deg en stor varm klem
Tenkt mye på deg, og du er veldig savnet!

 

[:)Solsikke:)]

Vil bare sende deg en klem og håper dagene inni mellom blir bedre