Å forlate ham....

Lillevakre

Lillevakre

Forelsket i forumet
..er jammen ikke lett.. Nå har jeg levd i et dødt forhold i over 1 år.. Vi har en snart 2 år gammel sønn sammen, og han er vel den største grunnen til at jeg enda er her.. Jeg føler ingenting for BF lenger,har prøvd mange ganger å sprite opp forholdet, men ingenting fungerer.. Før kranglet vi i hvert fall, om ikke annet.. nå er det bare dødt..Jeg drømmer om å flytte ut, starte på nytt.. Jeg kan sitte alene om kveldene å gråte pga dette.. Det er så vanskelig å vite hva man skal gjøre. Har snakket med ham om dette tidligere, men han vet nok ikke at jeg enda har det sånn. Jeg aner ikke hva han føler. Kommunikasjonen fungerer ikke som den skal mellom oss.

Hvordan kom du deg ut av forholdet? Hva drev deg? Hvilke argument slo i hjel de andre for å få deg til å bestemme deg? Var du sikker på at det var rett avgjørelse?

Blir veldig glad om noen vil fortelle meg litt om hvordan dere har det. Hvordan det ble..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er redd for å gjøre den største feilen jeg kan gjøre....

Men skal jeg leve resten av livet som ulykkelig bare for at andre skal være fornøyde?

Takk for svar! :)
 
Jeg fikk bare nok av oppførselen hans, heldivis så bodde vi ikke samme. Og vi hadde ikke vært kjærester lenge, vi kranglet mye, og både han og jeg sliter psykisk etter hendelser fra fortiden. Men det er liksom ikke en unnskyldning for å behandle kjæresten på den måten han gjorde. Er du 20 år og blivende pappa, skal du oppføre deg som om du er 20, ikke som om du er 15 og singel. Camsex og forsvinne hele uker uten å gi beskjed, gå ut på byen med et kvinnefolk du hold på med før når dama di fader ikke vet kor du er og er beskymra, er ikke akseptabelt, særlig ikke når du kommer hjem og kaller dama di for ei jævla hora og ber henne dra til helvete...

*sukk* skulle heller ønske at vi var sammen til følesene døde enn det dramaet som endte vårt forhold.
 
Hei:)

Kjente mæ veldig igjen i det du skrev der... æ va i samme situasjon for ca 7 år siden. Vi levde også ilag i ett år uten de rette følelsan, sov ikkje på samme soverom engang... På slutten så va vi nesten ikkje hjemme samtidig engang, for det va så vanskelig å forholde sæ til hverandre. Vi krangla heller ikkje, men hadde liksom ikkje noe mer igjen imellom oss anna enn ungan...

Det å faktisk flytte ut va ganske skummel tanke! Æ hadde den gang aldri bodd aleina, og alt som e nytt kan virke skummelt. Men når æ hadde tatt avgjørelsen og bynnte å leite etter leilighet, så va det liksom ikkje noe vei tilbake og det føltes veldig riktig. Det å fortelle familien va heller ikkje helt enkelt... Foreldran mine sa at man ga opp alt for lett for tia... Men, æ overbeviste me at bare æ kan leve mitt liv, og æ tenke også at ungan har ikkje godt av å vokse opp me to foreldre som ikkje har noe felles anna enn dem. Vi e jo tross alt rollemodella for dem, og æ vil ikkje at dem skal vokse opp å tru at det e sånn ett parfohold fungere... Vi kan ikkje leve livet vårt etter andre sine forventninge. Og det e sikkert sant at noen gir opp for lett, men det høres ikkje ut som du e en av dem:)

Etter litt leiting på leilighetsfronten så fant æ ei kjempe koselig leilighet:) Ex mannen min og mæ ble enig om at vi sku ha ungan 50/50 og det fungerte veldig bra:) Vi har ett bra samarbeid om ungan og æ trur egentlig at det va den beste avgjørelsen for alle parta at vi flytta ifra hverandre...

Det som du går igjennom no e kjempe vanskelig, men du må tørre å stole på magefølelsen din:) Du e mye sterker enn du trur;)
 
Jeg fikk fra min samboer, da vår felles datter var 9måneder. Da hadde jeg tenkt tanken en god stund. Han var veldig dominerende og forandret seg veldig etter jeg ble gravid.
Jeg fikk skoleplass på høyskolen, da jeg var gravid og søkte om permisjon. Skoleplassen viste jeg at jeg hadde, men det var ikke lett å ta det valget siden skoleplassen var i Halden og vi bodde i Oslo.

Husker jeg fortalte det til foreldrene mine at jeg ønsket å avslutte forholdet og de hadde merket at jeg ikke hadde det så bra. De støttet meg i min avgjørelse. Men jeg bestemte meg for å prøve å holde ut i forholdet til august, for da skulle jeg flytte til Halden.
Men jeg klarte ikke og vi kranglet, så rant begret over rett og slett.

Til vi skulle flytte til Halden, så bodde jeg hos foreldrene mine.

Jeg har ALDRI angret og er så glad for at jeg tok det valget, ikke minst for at jenta vår bare var 9mnd.

Tenk på deg selv. Har du det ikke bra, så synes jeg du bør tenke deg godt om å evt gå fra samboeren din.
 
Jeg var sammen med barnefaren i 6 mnd etter vi fikk barn.

Han valgte å flytte til Oslo å gå skole selv om jeg var gravid, så han bodde der og jeg 10 timer unna.
Noen mnd senere kom han hjem en dag å fortalte at han hadde vært utro. Så der sitter jeg alene, 17 år å forvirret å redd for tanken på at jeg snart skulle bli mamma.
Så klart ble jeg knust, men jeg tilga ham. Vi skulle jo ha unge snart og han var jo såååå lei seg.

Vi hadde mange nedturer etter det. Rett før fødselen så hadde jeg en følelse på at han hadde vært utro igjen. Jeg snakket med ham om det, men han nektet på det tvert!

Så noen uker etter fødselen kom han til meg å sa at han hadde løyet og han hadde vært utro.Igjen! Han ville så gjerne være med på fødselen og var redd for at jeg ikke ville ha ham der om jeg visste sannheten. 

Det var vel egentlig dråpen for meg. Så da bestemte jeg meg for å tenke på meg selv, men også på gutten vår. Jeg visst det ikke kom til å funke for oss. Så da var det best at vi avsluttet det så fort som mulig. 

Barnefaren bor fremdeles i Oslo, han kommer hjem når han føler for det og ser sønnen sin.
Vi er nå venner, å sånn skal det være. Så greiere å snakke om ting som har med sønnen vår å gjøre når vi begge er på samme side :)
 
Her var det bf som valgte å forlate meg!
Etter at forholdet vårt hadde skrantet en stund tok jeg det til slutt opp at jeg ikke hadde det noe bra!  Han fortalte da at han hadde det på samme måte og hadde følt det hadde gått nedover i 6 mnd. Altså siden vår sønn var 7 mnd!

Dette kom som lyn fra klar himmel for min del, for jeg hadde ikke noe følelse at han hadde det sånn.
Han hadde ikk følelser for meg lenger og ville være singel og leve livet! Jeg hadde tenkt til å foreslå å bo litt hver for oss og evt få hjelp men det var visst ikke mer å hente!

Vi er fortsatt i "brudd-fasen" om jeg skal kalle det det. Jeg bor i vår leilighet i påvente av ny, og han har flytta til mammaen sin så lenge!

Jeg ser virkelig ikke hvorfor du fortsatt er sammen med samboeren din! Du får det MYE bedre aleine!
Nesten så jeg blei litt provosert av innlegget ditt, ikke for å være slem altså! Men du må faktisk tenke på deg selv og barnet i denne situasjonen.
Syns det er litt tullete å holde sammen for barnets skyld når muligens alle får det bedre av at det blir slutt!

Føler meg veldig kald når jeg skriver dette, noe jeg virkelig ikke mener, men man tjener ikke noe på å gå sånn du går nå!

Håper det løser seg på den ene eller andre måten!
Lykke til!
 

maltesers skrev:
Jeg ser virkelig ikke hvorfor du fortsatt er sammen med samboeren din! Du får det MYE bedre aleine!
Nesten så jeg blei litt provosert av innlegget ditt, ikke for å være slem altså! Men du må faktisk tenke på deg selv og barnet i denne situasjonen.
Syns det er litt tullete å holde sammen for barnets skyld når muligens alle får det bedre av at det blir slutt!



skriver under på denne!!! ikke bare det at vi er rollemodeller for barna våre men på sett og vis så "lever" barna våre på våre følelser. i den forstand om at er ikke mamma/pappa glade har de fort for å bli triste, forvirret og bekymret:(
 

maltesers skrev:
Her var det bf som valgte å forlate meg!
Etter at forholdet vårt hadde skrantet en stund tok jeg det til slutt opp at jeg ikke hadde det noe bra!  Han fortalte da at han hadde det på samme måte og hadde følt det hadde gått nedover i 6 mnd. Altså siden vår sønn var 7 mnd!

Dette kom som lyn fra klar himmel for min del, for jeg hadde ikke noe følelse at han hadde det sånn.
Han hadde ikk følelser for meg lenger og ville være singel og leve livet! Jeg hadde tenkt til å foreslå å bo litt hver for oss og evt få hjelp men det var visst ikke mer å hente!

Vi er fortsatt i "brudd-fasen" om jeg skal kalle det det. Jeg bor i vår leilighet i påvente av ny, og han har flytta til mammaen sin så lenge!

Jeg ser virkelig ikke hvorfor du fortsatt er sammen med samboeren din! Du får det MYE bedre aleine!
Nesten så jeg blei litt provosert av innlegget ditt, ikke for å være slem altså! Men du må faktisk tenke på deg selv og barnet i denne situasjonen.
Syns det er litt tullete å holde sammen for barnets skyld når muligens alle får det bedre av at det blir slutt!

Føler meg veldig kald når jeg skriver dette, noe jeg virkelig ikke mener, men man tjener ikke noe på å gå sånn du går nå!

Håper det løser seg på den ene eller andre måten!
Lykke til!


 
Jeg har det som deg...
Det er så utrolig mye vet ikke hvor jeg skal begynne,men følelser og alt har dalt drastisk det siste året..Hadde en oppvask nå i mars,men begynner å merke at de samme gamle uvanene hans sniker seg tilbake.

Jeg har en veldig dominerende samboer som skal ha ting på sin måte,og blir det ikke slik som han hadde tenkt så får jeg alltid høre at vi er så forskjellige og bør gå ifra hverandre. Eller hvis jeg prøver å ta opp problemer med han eller noe med forholdet/oss så får jeg høre at "ja,men hvis det er så ille så kan vi jo bare gjør det slutt da",osv osv.
Før blei jeg lei meg og kunne ty til tårer når han truet med dette,nå blir jeg bare sint inni meg og har blitt mer likegyldig.Tar det ikke på alvor lenger og tar nesten ikke han heller på alvor. Jeg er så lei alle ultimatumene og trusslene. Vi har aldri sex lengre,bare i fylla..Og det er så vidt jeg orker han da til og med..

Han har en jobb som gjør at han ikke alltid er hjemme og det er som himmelen når han er borte. Vi har det rolig og fredfullt og slipper hans mas og domminerende oppførsel.Utenom dette har han veldig kort lunte og et voldsomt temperament som han har vanskelig med å styre når det først oppstår. Dette gjør jo selvsagt ikke ting bedre.. Har jo bare blitt til at jeg holder ting mer inni meg..

Jeg merker at følesene bare forsvinner..har blitt mer likegyldig..Vi lever under samme tak,som venner men ikke mer enn det. Kan ikke si at det er mye romanse og kjærlighet inni bilde. Utenom dette har han store økonomiske problemer grunnet et privat foretak som han driver.. Har blitt prøvd å slått konkurs flere ganger,men han har alltid en unskyldning. Ikke forstår jeg at han fortsatt sitter med dette,men det er liksom ingen ende på gjelda.. Og dette går jo også utover min økonomi..Nei,huff det er masse..Mer enn det jeg vil legge ut her..

Jeg er sammen med han fortsatt,men når jeg leser her hva jeg selv har skrevet så forstår jeg ikke at jeg blir..Er nok hva som skjer etterpå som skremmer meg mest.Hvor skal jeg begynne?! Og når familien er det ikke mye støtte i.. Det fikk jeg jammen erfare når vi hadde den oppvasken i mars. Men når alt er bra,ja DA stiller de opp! 
Frister ikke mye å gå når en vil stå så alene som en gjør ved en seperasjon.. 

Har jo prøvd å se fram,planlegge ferie sammen osv,men alikevel.. Det har ikke blitt mye bedre så langt. 
 
Jeg klarte endelig å ta en beslutning i mai :)
Jeg og mini flyttet ut i juni og nå er livet så godt som det kan være!!:)
Er glad jeg ventet så lenge, for nå sitter jeg igjen med følelsen av å faktisk ha prøvd! Jeg var helt sikker da jeg brøt forlovelsen og da jeg flyttet! Jeg føler meg sikker på at den avgjørelsen jeg tok var rett! :)

Så nå kan resten av livet komme! :)
 
Så godt å høre!!:-)
Sitter med samme følelse selv..jeg var også forlovet og hadde vært samboer med bf i 3.5 år.  Jeg brøt ut i april i år,og livet bare ruller fremover nå! Det er så herlig!

Husker jeg var veldig redd og usikker på å forlate han,men angrer ikke et sekund på valget. Hadde tenkt grundig over det og gått lenge sånn som deg uten noe form for følelser for han..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp