Å flytte med barnet nærmere sin egen familie

[Hanne fra landet]

Hei hei

mer det noen her som har flyttet til hjemstedet sitt med barn/barna? Hvordan har far evt tatt det?

(Mitt hjemsted ligger ca 1t og 10min fra nåværende bosted

 

[Veivalsa]

Har dere delt omsorg?

 

[Hanne fra landet]

Nei ikke 50-50

 

[Veivalsa]

Nei ikke 50-50

Men dere bor altså ikke sammen? Eneste jeg har erfaring med, er st foreldra mine ikke klarte å bli enige om å bo på samme sted etter de gikk fra hverandre og det førte til at jeg måtte reise 1,5 time for samvær hos far annenhver helg. Vi hadde ikke mulighet til å sees raskt i hverdagen, sjelden han kom på skoleavslutning, kunne ikke delta i fritidsaktiviteter osv. Jeg var så misunnelig på alle venner med skilte foreldre som kunne dra innom den andre forelderen i hverdagen om man savnet hverandre, særlig når jeg ble litt eldre enn de første barneskoleårene. Jeg opplevde at foreldrene mine tok fra meg mulighet til et nært og jevnlig forhold til begge foreldre, selv om jeg nok tenker at det var bra at jeg ikke vokste opp under 50-50 også. Så min ærlige mening er at det ikke er noen god ide og litt egoistisk overfor den andre forelderen og barnet i årene som kommer.
Så vet jeg ikke noe mer om deres situasjon, om far feks sliter med rusproblemer og sjelden ser barnet uansett. Nå tok jeg bare et tidlfeldig eksempel på situasjon der det kanskje er mer forståelig å flytte. Om far er en forholdsvis oppegående fyr som ønsker og kan ha kontakt med barnet sitt, synes jeg ikke det er riktig å flytte.

 

[Maddieh]

Jeg ville aldri flytta uten far. Vi flyttet i november ifjor, alle 3. for jeg ville nærmere mine foreldre, og mine søsken. Kunne aldri gjort det uten mannen min. Hadde jeg og far gått fra hverandre ville jeg også insistert på at vi bodde i nærheten slik at datteren min fikk se sin far når hu ville.

 

[Tiriltoppen]

Hadde aldri klart å flytte så langt unna faren til ungene. Er selv vokst opp med skilte foreldre, og den tryggheten i at den andre var rett i nærheten var helt gull. Bodde fast hos mamma og var hos pappa annenhver helg fast, men jeg kunne fint overnatte der spontant i ukedagene når jeg ville/ved behov.
Å flytte unna barnefar er dårlig gjort både mot han og barnet.
Forutsatt at far er snill og grei og ønsker nær kontakt med barnet så klart.

 

[trallemamma]

Tenker at dess nærmere man klarer å bo hverandre, dess bedre for barnet. Og det er barnets beste man bør tenke på her. Så å flytte langt unna er nok en dårlig idé, selv om det ville betydd nærmere annen familie. Far er viktigere! (dersom han vil være involvert vel og merke). Er av den oppfatning at man burde fått til oftest mulig at barna flytter lite, heller foreldrene. Typ hatt et hus sammen, der foreldrene enten har hver sin etasje eller flytter ut og inn. Så mye mer stabilt for barna!

 

[Iselilja]

Støtter de andre her. Jeg har en bonusønn på to, hans mor valgte/bestemte å flytte til andre siden av landet da hun og far gikk fra hverandre for å være nærmere egen familie. Både jeg og far måtte rive opp livene våre av den grunn. Jeg har fått meg relevante jobber, men ikke han, selv etter lang tid, så jeg eneforsørger. Alt av egenkapital til ny bolig må vi bo ut. Vi flyttet etter for barnet, men det eneste barnet har fått ut av dette er en deprimert og fattig far, og en utbrent stemor som må overta mer av omsorgen for ham fordi far sliter sånn. Å flytte langt med et felles barn har STORE konsekvenser. Jeg kan virkelig forstå ønsket om å bo nærmere familie, men ut fra egen erfaring så anbefaler jeg deg å vurdere en middelvei

 

[Miss_30]

Er det aktuelt for han å flytte etter da? Hvis far har barnet sitt regelmessig og ønsker å være der for barnet sitt, så synes jeg ikke noe om å flytte kun for sin egen del. Det er noe man burde tenkt på før man fikk barn.