Å få barn nummer to

Freia97

Freia97

Forelsket i forumet
Juliknøttene 2022
Marsmagi 2025
Hei!

I fjor sommer fikk vi vår første datter. Svangerskapet var ganske tungt, jeg var en del sykemeldt og synes permisjonstiden var ensom. Jeg synes det var overveldende og urettferdig hvor mye krefter det tok fra meg, mens mannen min naturligvis slapp unna både svangerskap, vektøkning, amming etc.

Nå er datteren vår 13 måneder, og først de siste månedene føler jeg at vi alle har funnet en god rytme. De verste utviklingstrinnene er over, søvnen er mer stabil, hun er mer mobil og mannen min og jeg har en veldig god balanse og flyt i forholdet vårt.

Etter at datteren vår ble født, sa jeg til meg selv (og alle rundt meg...) at jeg ikke ville ha et barn til. At jeg ikke orket å gå gjennom hele baladen på nytt igjen, og at jeg ikke ville ende opp som en kronisk sliten flerbarnsmor som aldri følte seg bra nok. En mor der logistikken tar livet av all gleden, egenomsorgen, økonomien og parforholdet. Men - så har jo tanken rundt dette endret seg en del.

Jeg vil jo ikke at datteren vår skal være alenebarn da både mannen min og jeg er veldig takknemlig for at vi har søsken. I tillegg ser jeg hvor glad hun er i å leke med andre barn, hvor sosial og jovial hun er - og hvor mye glede hun hadde fått ut av å ha ett søsken.

Men så er det jo dette med tidspunkt. Alle tankene rundt det, synes jeg er ganske vanskelig. Kanskje noen her inne kan kjenne seg igjen, og komme med noen råd eller dele tankene sine med meg? Dette tenker jeg:

- Forrige svangerskap var jeg høygravid på sommeren med termin i juli. Det var helt forferdelig da jeg var tung, full av vann osv. Ideelt sett kunne jeg ønske meg å føde på våren mars/april. Men det kødder seg med permisjon og barnehagestart. Denne runden har vi virkelig ikke råd til 80 prosent permisjon eller ulønnet permisjon. Da blir det nok en sommer høygravid, men helt seriøst - det ekte problemet er at vi faktisk må time det rundt barnehagestart. Det burde virkelig være løpende opptak. Slik som jeg ser det, må vi enten prøve å bli gravide nå i høst med termin mellom august-oktober? Det føles jo veldig lenge!

- Jeg slet veldig under svangerskapet og permisjonen sist. Jeg er utrolig glad i jobben min, og synes det var veldig tungt å være borte så lenge. Det er en evig drakamp mellom å ville ha et barn til snart - men heller ikke være borte fra jobb fordi det er så mye jeg har lyst til å gjøre der.

- Forhold. Vi har et veldig stabilt og trygt ekteskap. Kommuniserer godt, og kjenner hverandres behov. Samtidig er det jo skummelt å skulle gjøre en så stor endring når man først har funnet en flyt.

- Angående flyt. Deler av meg vil surfe på denne flyten til yngste er både 3 og 4 år gammel før vi får et nytt barn. Samtidig vil jeg bare bli ferdig med det. Bli ferdig med svangerskap, permisjon og alle utviklingstrinnene det første året.

Setter pris på alle tanker og innspill for å rydde litt i hodet mitt <3
 
Jeg venter nummer to nå. Jenta mi er 18 måneder. Vært ekstra tungt i dette svangerskapet fordi hun krever sitt (som alle barn i den alderen) og er tyngre med tanke på bæring osv.

Vi valgte å få nummer to nettopp pga at hun ikke skulle bli enebarn og valgte å hoppe i det. Har angra noen ganger på veien, men vet jeg ikke kommer til å angre når baby blir født og jeg får se hvor fine de er sammen!

De kommer til å få et så fint forhold og det veier opp ulempene for min del.
 
Mine tanker og erfaringer :

- Ikke sikkert neste svangerskap blir likt som første. Jeg hadde et veldig enkelt første svangerskap, mye tyngre andre gangen. Samtidig har jeg en venninde der det var motsatt, tøft første svangerskap, mye lettere andre gangen. Så ingen svangerskap er helt like.

- Vi har 4 år mellom våre. Lillebror er nå 3 måneder og storebror ble nettopp 4, og ting har vært ganske enkelt. Vært veldig deilig å slippe 2 bleiebarn, og ha en som klarer mye selv, f.eks kle av og på seg osv. Tenker det er mindre slitsomt når det er litt større aldersforskjell. Men det kommer sikkert ann på hva slags type barn man får da så klart :)

- Tror det viktigste er at man er klar og motivert for et barn til, også løser resten seg på et vis :Heartred
 
Min erfairng er at det er greit at barnet har gått 1 år i bhg før babyen kommer. I tillegg til vanlig sykdommer som går, så får de da gjerne alle barnesykdommene som de kun skal ha 1 gang. Så vi har hatt mye sykdom det første året og er man gravid så får man så mye av det selv pgså.
Aldersmessig synes jeg det er mye lettere å få en på 2,5 år til å skjønne noe og ta hensyn enn å få en på 21mnd til å skjønne dey samme. Så MIN preferanse er minst 2,5 år til 3,5 år mellom fødslene. Da rekker man å lande litt og få tid til parforholdet i mellomtiden. Jeg synes uansett hele livet ble kasta litt opp i lufta og brukte tid på å lande da vi fikk eldstemann, og det var søren meg det samme med baby nr 2 også. Man må igjen finne smutthullene til partid, samtidig som man har flere barn.
Så feks prøvestart neste sommer for dere burde bli bra :)
 
Kjenner mye likt som deg! Har slitt med litt generell angst etter fødsel (begynner å forsvinne nå som jeg sluttet å amme.) og var mye bekymret (angst) for lille, så slet meg totalt ut med googling og grubling. En skummel fødsel med mye blodtap osv.

Vi har vært inne på tanken om å bare ha et barn, men vi vil egentlig ha fler! Vi trives så godt oss tre og har det så bra sammen, så kjenner jeg er nervøs for å ødelegge det.

Her velger vi å vente med neste til lille er 3+ år, så vi begynner gjerne å prøve neste høst da er hun 2.5 år.

Tenker også at man gjerne ikke burde få flere barn om man kun vil ha fordi det barnet man har skal få søsken.
 
Du kan jo forresten kanskje begynne med et månedlig trekk på noen hundre kroner da, som du sparer til eventuelt ulønna i neste permisjon?
Vi har fått barn i januar og starten av mars og jeg klarer ikke helt å se hvordan noen akn si at de ikke har råd til ulønna (gitt at man er i ekstreme vansker økonomisk i utgangspunktet). Men det er jo bare fordi jeg klarte å få det til selv. Skjønenr at man kan ha tatt opp høyt lån som lener seg på 100% inntekter, og særlig med første barn ikke er klar over at man kan behøve en egen buffer for ulønnet permisjon. Vi hadde ganske høye boutgifter. Men skrudde ned forbruk og dro ikke på ferier. I tillegg sparte jeg av permisjonspengene til ulønna periode og jobba en dag i uka fra babyen var 12 mnd. Fikk barnetrygd og kontantstøtte fra 13mnd som ble brukt hver måned også. Det blir vel rundt 9k inn hver måned. Skjønner at det ikke alltid er mulig - men du går kanskje ikke akkurat i 0 eller minus hver måned i utgangspunktet? Hvis du isåfall ønsker å være litt mer fri fra å planlegge eter barnehageopptak, ville jeg satt opp en spareplan nå før prøving. Du har jo en gyllen mulighet der siden dere ikke skal prøve nå med en gang :)
Og såklart enig - man skulle ikke trenge å prøve etter barnehageopptak, det burde vært løpende opptak slik at man kunne fått plass fra 12 mnd om man ville det, og 17mnd hvis man ville det i stedet. Nå er jo alt veldig låst til 1. august. En ulempe for de som ønsker både tidlig og senere oppstart.

Jeg har forresten 3 år mellom mine to og synes det var fint, særlig siden yngste hadde kolikk og FREMDELES våkner 1-4 ganger per natt (hun er straks 2,5 år). Flere barn er utelukket :hilarious:
 
Jeg har 2 år mellom mine, hadde mye av samme tankene som deg ang ikke ville ha flere barn, så plutselig jo allikevel.

Det var helt greit å være gravid, jeg hadde en 1,5åring som tok hensyn og som ikke gikk i barnehage.

Synes det er veldig krevende nå, mannen min er borte flere måneder og jeg er alene med 1åeing og 3åring. Det er sinnsykt tøft og slitsomt. Særlig fordi jeg må passe på at 1åringen ikke slår seg helseløs mens 3åringen krever mye mammatid. Og naturlig nok dynamikken mellom de som er sykt slitsom. Men jeg tenker som sådan: de vokser så fort, også dette vil gå over.
 
Har 3 tette barn. Det har vært perfekt for oss. Ungene er ikke så langt fra hverandre utviklingsmessig og har mye av de samme interessene og vi ble ferdig med småbarnsperioden fortere. Jeg hadde som deg veldig lyst til også å være noe på jobb. Vi løste det med at samboer og jeg delte permisjonen i 2 og tok gradert permisjon.
 
kjenner meg igjen i mye du skriver. Selv ser jeg nå datoene for mai-juni-juli-august 2024 forsvinne fra meg, tanken og fantasien om at ting skal gå opp i en eller annen almanakk man aldri har sett, men bare går å kjenner på som en uggenhet i ny og ne er noe dritt. Jeg tenker at det vil være både krevende, slitsomt og gøy med å planlegge livet til punkt og prikke. Men så må man jo ikke ha 2 år mellom, man kan vente til både 2025-2026 etc. personlig venter uansett å ser hvordan barnehage hverdagen går opp de neste månedene. Vi tenker uansett å sette oss i situasjoner der vi kan reise solo oss foreldre også, kose oss med at vi faktisk har startet en familie, at vi har et barn, så kan vi nyte tilværelsen en stund til uten å rushe. Jeg kan dra en helgetur til London, mens han er hjemme og omvendt er planen for nå, og da passer det oss å vente hvertfall 6 mnd nå. Blir man gravid i desember -januar så blir det jo en september- oktober baby. Lykke til
 
Jeg forstår tankene dine veldig godt og hadde mange av de samme tankene selv. Nå endte vi med to barn med nesten fire år imellom (timingen valgte vi ikke selv - har slitt med å få barn). Jeg ser at det er både fordeler og ulemper med såpass mange år imellom. Den store fordelen er at en 3-4 åring er mye mer selvstendig enn en 2-3 åring. Eldstemann brukte ikke bleie, sov hele natten, kunne kle på seg selv, forstod logiske sammenhenger (som at «nå ammer jeg, så da kan jeg ikke leke, men jeg kan leke når jeg er ferdig med å amme»). Hun hadde også tilbakelagt det meste av selvstendighetsalderen da yngstemann kom og har heller ikke vært spesielt sjalu. Ulempen er at de er på to helt forskjellige planeter utviklingsmessig og det kan være vanskelig å finne aktiviteter for hele familien. Og jeg innser at det nok kommer til å være sånn nesten til de blir voksne (nå er de ett og fem). Det er stor forskjell på hva en ettåring og en femåring synes er spennende og det samme vil nok gjelde når yngstemann er fire og eldstemann 8, selv om de nok vil nærme seg noe (før lillebror antagelig blir helt teit når storesøster bikker tenårne…). Likevel har de noe glede av hverandre - og jeg bare elsker de øyeblikkene når storesøster får lillebror til å le - han er hennes største fan :D Og hun er ganske så stolt av ham også :D

En annen ulempe med såpass lang avstand mellom er at småbarnsfasen blir veldig lang. Jeg har vært småbarnsmamma i fem år og merker at det i seg selv tærer på. I løpet av denne tiden kan man nesten bli ferdig med den mest intensive fasen hvis man har to tette, mens vi må regne 2-3 år til. Noen elsker småbarnsfasen, mens andre kanskje ikke er like stor fan. Jeg er i siste kategori :)

Når det kommer til logistikk, så har det vært helt krise. Jeg har endt med å gå ned i stilling (jobber nå 80 %) og vi er dævvslitne begge to når helgen er over. Vi sliter med å finne tid til å hente oss inn og tid til hverandre. Sosialt liv har vi lagt på hylla for en stund og alt handler om å få hverdagen til å gå rundt. Dette er sikkert en fase, og for vår del hadde ting vært enklere om yngstemann hadde våknet senere (han starter dagen 04:30) og eldstemann ikke hadde vært en natterangler, som gjerne kan holde det gående til 20:30 før hun finner søvnen. Vi må legge oss kl 21:00 for å være ca. uthvilt til yngstemann våkner… Så her er det lite rom for annet enn jobb og familie for tiden. Dette synes jeg er tøft - og ikke noe jeg var helt forberedt på. Ett barn er enklere sånn sett. Det er også enklere for én å passe på ett barn enn to barn, sånn at vi gjør lite hver for oss for tiden. Sånn hadde vi det ikke da yngstemann var liten (utover at det var lockdown store deler av tiden, så vi fikk ikke gjort så mye gøy uansett :D).

Også svangerskapet synes jeg var tøffere med nr 2. Det har mindre rom for å hvile og eldstemann våknet mye på nettene, så jeg var ekstremt sliten. Det var også mye sykdom den høsten/vinteren fordi eldstemann hadde vært helt skånet for sykdom under pandemien. Jeg var kvalm hele svangerskapet og mye sykemeldt. Men svangerskapet er tross alt midlertidig, så det klarer man. Kjenner meg også igjen i å kjede meg i permisjonen. Jeg gjorde også det med førstemann. I permen med andremann koste jeg meg mye mer og slappet generelt mye mer av. Jeg visste at perioden han er liten baby er så kort og jeg klarte å nyte det på en helt annen måte. Det var tøffe tak innimellom, men jeg kunne gjenkjenne fasene og visste at de gikk over. Jeg hadde jo også vært igjennom mye før (bl.a. alt knyttet til søvn) så jeg følte mye større grad av mestring! Jeg kunne også nyte at jeg bare kunne kle på babyen uten protester og ta ham med ut i bilen uten masse om og men (som vi gjerne må med storesøster :D) og legge opp dagen litt som jeg ville - i starten er de jo stort sett fornøyde bare de får pupp, nærhet, søvn og bleieskift. Jeg gjorde også de tingene som jeg fant ut at jeg likte å gjøre med storesøster, men droppet alt det andre. Så mindre prøving og feiling og mer mestring - mer zen med baby, rett og slett!

Selv om det er slitsomt med to små, så angrer vi ikke :) Det er veldig hyggelig å se at de har glede av hverandre og de vil jo også bli større og få mer glede av hverandre etter hvert. Vi tror også at det kommer til å bli enklere etterhvert :-D
 
Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Venter nr 2 nå, blir da 3,5 år mellom barna. Ikke valgt det aldersgapet selv fordi jeg var gravid i fjor også uten at det gikk veien. Følte meg ikke klar til å reprodusere før mitt nåværende barn var 2 år gammel. Syns babytiden var tøff og følte meg mye alene, i tillegg til lite søvn, lite parforhold tid og alt det medfører, har også hatt lite hjelp fra familie. Det som motiverte meg til å «sette igang» var et ønske om søsken fordi vi begge har hatt glede av våre søsken.

Jeg har ikke gledet meg like mye denne gangen fordi jeg vet hva som venter meg, men håper at det blir «lettere psykisk» med nr to fordi man vet mer hva man går til.
Det er en skrekkblandet fryd kan du si.
Det er også tyngre å være gravid denne gangen fordi jeg ikke får hvilt meg nå slik jeg gjorde første svangerskap.
 
Freia97 skrev:
Hei!

I fjor sommer fikk vi vår første datter. Svangerskapet var ganske tungt, jeg var en del sykemeldt og synes permisjonstiden var ensom. Jeg synes det var overveldende og urettferdig hvor mye krefter det tok fra meg, mens mannen min naturligvis slapp unna både svangerskap, vektøkning, amming etc.

Nå er datteren vår 13 måneder, og først de siste månedene føler jeg at vi alle har funnet en god rytme. De verste utviklingstrinnene er over, søvnen er mer stabil, hun er mer mobil og mannen min og jeg har en veldig god balanse og flyt i forholdet vårt.

Etter at datteren vår ble født, sa jeg til meg selv (og alle rundt meg...) at jeg ikke ville ha et barn til. At jeg ikke orket å gå gjennom hele baladen på nytt igjen, og at jeg ikke ville ende opp som en kronisk sliten flerbarnsmor som aldri følte seg bra nok. En mor der logistikken tar livet av all gleden, egenomsorgen, økonomien og parforholdet. Men - så har jo tanken rundt dette endret seg en del.

Jeg vil jo ikke at datteren vår skal være alenebarn da både mannen min og jeg er veldig takknemlig for at vi har søsken. I tillegg ser jeg hvor glad hun er i å leke med andre barn, hvor sosial og jovial hun er - og hvor mye glede hun hadde fått ut av å ha ett søsken.

Men så er det jo dette med tidspunkt. Alle tankene rundt det, synes jeg er ganske vanskelig. Kanskje noen her inne kan kjenne seg igjen, og komme med noen råd eller dele tankene sine med meg? Dette tenker jeg:

- Forrige svangerskap var jeg høygravid på sommeren med termin i juli. Det var helt forferdelig da jeg var tung, full av vann osv. Ideelt sett kunne jeg ønske meg å føde på våren mars/april. Men det kødder seg med permisjon og barnehagestart. Denne runden har vi virkelig ikke råd til 80 prosent permisjon eller ulønnet permisjon. Da blir det nok en sommer høygravid, men helt seriøst - det ekte problemet er at vi faktisk må time det rundt barnehagestart. Det burde virkelig være løpende opptak. Slik som jeg ser det, må vi enten prøve å bli gravide nå i høst med termin mellom august-oktober? Det føles jo veldig lenge!

- Jeg slet veldig under svangerskapet og permisjonen sist. Jeg er utrolig glad i jobben min, og synes det var veldig tungt å være borte så lenge. Det er en evig drakamp mellom å ville ha et barn til snart - men heller ikke være borte fra jobb fordi det er så mye jeg har lyst til å gjøre der.

- Forhold. Vi har et veldig stabilt og trygt ekteskap. Kommuniserer godt, og kjenner hverandres behov. Samtidig er det jo skummelt å skulle gjøre en så stor endring når man først har funnet en flyt.

- Angående flyt. Deler av meg vil surfe på denne flyten til yngste er både 3 og 4 år gammel før vi får et nytt barn. Samtidig vil jeg bare bli ferdig med det. Bli ferdig med svangerskap, permisjon og alle utviklingstrinnene det første året.

Setter pris på alle tanker og innspill for å rydde litt i hodet mitt <3
Klikk for å utvide …

Jeg mislikte sterkt å gå gravid - og nå er jeg gravid igjen :hilarious: jeg hadde egentlig lyst til å bare «bli ferdig med det» fordi jeg gruet meg til å gå gravid igjen, men det blir fire år i mellom våre. Graviditeter trenger jo ikke være like - men for meg er denne ganske lik den første. Sliten, kvalm, vektøkning osv.

Jeg har termin i november, og hadde det med nr 1 også. Det er genialt på mange områder: høygravid på høsten (ikke så varmt), nyfødt baby om vinteren med mye kos inne, færre fødsler november/desember så mer kapasitet på sykehus og fødestuer, krav på barnehageplass fra 12 mnd så slipper ulønnet perm.

Jeg tenkte mye på det med å ha barn som er født sent på året mtp skolestart osv - men alt går seg til. Mine smarteste venner er født i november og desember, så slo meg til ro med at det går bra:hilarious:

Nå har ikke vi hatt privilegiet til å «velge» mnd, da vi prøvde lenge med begge våre så er tilfeldig at det ble november begge ganger. Men, er egentlig glad for at det tok litt tid - gutten vår er mer selvgående nå, har sluttet med bleie og begynt på storebarn-avdeling i barnehagen. Tror dette blir fint :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp