Å "dumpe" barn på besteforeldre

[Rybia]

Jeg kjenner til en lignende historie. Barna er voksne nå. Det kom ikke noe godt ut av å gå til barnevernet, familien ble splittet av det da mor la vedkommende som varslet barnevernet for hat og barna fikk det ikke bedre, snarere tvert i mot.
Mor manglet empati og kastet sine barn ut med jevne mellomrom. Stakk av og ble borte. Skjelte ut barna slik du ikke kan forestille deg over bagateller, forlot dem alene på kvelden da de var små mm. Besteforeldrene hadde barna sikkert 60% av hele oppveksten.
Hvordan de har det den dag i dag er ikke godt å si, de mistet en viktig omsorgsperson i denne prosessen da barnevernet ble involvert.
Så jeg mener å si, tenk deg godt om, ting kan faktisk bli verre, selv om det er vanskelig å tro.

 

[Sylvanas]

Kan du eventuelt ta kontakt med barnehagen og prate med dem, eller blir det helt feil?

 

[Augustinaen]

Jeg kjenner til en lignende historie. Barna er voksne nå. Det kom ikke noe godt ut av å gå til barnevernet, familien ble splittet av det da mor la vedkommende som varslet barnevernet for hat og barna fikk det ikke bedre, snarere tvert i mot.
Mor manglet empati og kastet sine barn ut med jevne mellomrom. Stakk av og ble borte. Skjelte ut barna slik du ikke kan forestille deg over bagateller, forlot dem alene på kvelden da de var små mm. Besteforeldrene hadde barna sikkert 60% av hele oppveksten.
Hvordan de har det den dag i dag er ikke godt å si, de mistet en viktig omsorgsperson i denne prosessen da barnevernet ble involvert.
Så jeg mener å si, tenk deg godt om, ting kan faktisk bli verre, selv om det er vanskelig å tro.

Dette er ting man ikke rår over. Mistenker man at barn ikke har det bra hjemme, så melder man til barnevernet. Kan ikke tenke «hvis, om, kanskje»
Man trenger ikke å VITE at barn ikke har det bra heller, det holder å mistenke. Melder man så har man gjort sin jobb og barnevernet vil undersøke å prøve å gjøre det beste for barna, og familien.

Meld i fra. Barna fortjener det. Husk at det man ser fra utsiden kun er toppen av isfjellet.

 

[:)Solsikke:)]

Jeg vett ikke din relasjon og din livssituasjon men kan du hjelpe disse besteforeldrene med å avlaste litt...? I stedenfor å melde være en voksenperson som stiller opp?

 

[Rybia]

Dette er ting man ikke rår over. Mistenker man at barn ikke har det bra hjemme, så melder man til barnevernet. Kan ikke tenke «hvis, om, kanskje»
Man trenger ikke å VITE at barn ikke har det bra heller, det holder å mistenke. Melder man så har man gjort sin jobb og barnevernet vil undersøke å prøve å gjøre det beste for barna, og familien.

Meld i fra. Barna fortjener det. Husk at det man ser fra utsiden kun er toppen av isfjellet.

Vel. Det gjør noen ganger situasjonen verre. Ser ikke at det er feil å ta det med i beregningen. Din innstilling er basert på at barnevernet alltid gjør det rette, hvilket dessverre ikke alltid er tilfelle overalt.

 

[Zephyra]

Jeg er enig med kabakaba her, men har en liten digresjon...
Når jeg leser om mors adferd så får jeg en liten illevarslende følelse om at hun kan være rammet av langvarig fødselsdepresjon, det kan være noe av grunnen til at hun distanserer seg og ikke ser ut til å bry seg.
Jeg tror uansett at barna trenger hjelp, og at foreldrene trenger veiledning i det minste, kanskje enda mer.

 

[Augustinaen]

Vel. Det gjør noen ganger situasjonen verre. Ser ikke at det er feil å ta det med i beregningen. Din innstilling er basert på at barnevernet alltid gjør det rette, hvilket dessverre ikke alltid er tilfelle overalt.

Men er det samfunnets jobb å vurdere om risikoen for at barnevernet gjør feil er så stor at barna er mindre skadelidende av å ikke få hjelp?

 

[Snurri]

Jeg er enig med kabakaba her, men har en liten digresjon...
Når jeg leser om mors adferd så får jeg en liten illevarslende følelse om at hun kan være rammet av langvarig fødselsdepresjon, det kan være noe av grunnen til at hun distanserer seg og ikke ser ut til å bry seg.
Jeg tror uansett at barna trenger hjelp, og at foreldrene trenger veiledning i det minste, kanskje enda mer.

Jeg tenkte det samme, at mor distanserer seg fordi hun sliter. Depresjon eller angst f.eks. Kan være så mangt. Men det forklarer liksom ikke fars manglende tilstedeværelse heller. Sliter han også? Trådstarter sier ikke så mye om han, og her er det såklart masse man ikke vet. Men konsekvensen er uansett at de ikke evner/vil ta seg av barna og helt åpenbart behøver hjelp. Enten i form av systematisk avlastning eller terapi eller hva de nå trenger. Men dette er fortsatt noe jeg tenker barnevernet burde ta. Om moren sliter psykisk, hvem vil hun trolig åpne opp om dette til? Trådstarter eller en ansatt i barnevernet? Personlig ville jeg likt å ta mine problemer med en «proff», da denne vil kunne se saklig på det og ikke er personlig involvert. Av samme grunn til at jeg går til legen med helseplager og ikke svigermor, liksom.

Men om trådstarter vil ta samtalen selv, går det ann å si: jeg ser at dere ikke har det lett og behøver avlastning og hjelp, fremfor: dere er dårlige foreldre som dumper barna på besteforeldrene? Ikke sikkert det blir god respons uansett, men da har man ihvertfall prøvd å starte en dialog. Kanskje starte med å spørre hvordan hverdagen er og hva de synes er vanskelig, og så vinkle det inn mot hva som finnes av hjelp der ute, uten å dra inn at besteforeldrene er oppbrukte.

 

[Mamma09og19]

Jeg kjenner til en lignende historie. Barna er voksne nå. Det kom ikke noe godt ut av å gå til barnevernet, familien ble splittet av det da mor la vedkommende som varslet barnevernet for hat og barna fikk det ikke bedre, snarere tvert i mot.
Mor manglet empati og kastet sine barn ut med jevne mellomrom. Stakk av og ble borte. Skjelte ut barna slik du ikke kan forestille deg over bagateller, forlot dem alene på kvelden da de var små mm. Besteforeldrene hadde barna sikkert 60% av hele oppveksten.
Hvordan de har det den dag i dag er ikke godt å si, de mistet en viktig omsorgsperson i denne prosessen da barnevernet ble involvert.
Så jeg mener å si, tenk deg godt om, ting kan faktisk bli verre, selv om det er vanskelig å tro.

Det var vel ikke akkurat det at barnevernet ble involvert som ga henne den personligheten og fikk henne til å behandle barna sine på den måten.

 

[Mor2barn]

Barnevernet er ikkje ein stor, stygg eller farlig ulv. Eg har sjølv vert meldt til bv flere ganger. Eit par av dei var tullete men eg gikk gjennom tiltak likevel. Eg har ei datter med utfordringer og me trenger hjelp, me får desverre ikkje rett hjelp men no håpe eg me får det. Jenta mi går til psykolog og blir nok henvist til bup, utredning av evt adhd. Far er uenig i dette og me er skilt, konflikt mellom foreldre, ny bekymringsmelding. Foreldre som er sammen, kan vere uenig og men dei blir jo ikkje meldt like lett inn?

Bv gjør mykje bra og denne mor og far trenger hjelp.

 

[Rybia]

Det var vel ikke akkurat det at barnevernet ble involvert som ga henne den personligheten og fikk henne til å behandle barna sine på den måten.

Selvsagt ikke. Skjønner ikke helt hva du mener å tilføre med den kommentaren. Barnevernet hjalp ikke med noen tiltak i dette konkrete tilfellet, og det at barnevernet ble koblet inn ble brukt av mor til ytterligere destruktiv adferd. Hvis barnas beste er det vi er ute etter, må vi ta muligheten for et slikt resultat med i vurderingen.

 

[B]

Selvsagt ikke. Skjønner ikke helt hva du mener å tilføre med den kommentaren. Barnevernet hjalp ikke med noen tiltak i dette konkrete tilfellet, og det at barnevernet ble koblet inn ble brukt av mor til ytterligere destruktiv adferd. Hvis barnas beste er det vi er ute etter, må vi ta muligheten for et slikt resultat med i vurderingen.

Jeg er både enig og uenig med deg. Klart at bv kan gjøre feil, og at det får konsekvenser. Og jeg ville også tenkt på muligheten for å ta feil, å starte en prosess i en hardt prøver familie og lage mer kaos enn godt for dem alle. Samtidig tenker jeg at det er bv som er fagfolk og ikke vi. Vi må velge å tro at de vet og kan mer enn oss selv. Det er de som kan og skal bedømme en slik situasjon.

Samtidig kjenner jeg også på trådstarter sitt dilemma. Den stemmen som spør om det ikke er litt vel drastisk å koble inn bv, som lurer om man er rett person å være den som tar tak i dette, og som lurer om hva som er best for barna. Jeg ville nok snakket mer med besteforeldrene dersom det er en åpen tone, spurt hva de tenker er grunnen til at barnebarna er hos dem så ofte. Kan det være at foreldrene ikke føler de mestrer å være foreldre, eller er det ubetenksomhet og egoisme i form av selvrealisering som gjør dette?

Vanskelig situasjon,og vet faktisk ikke helt hva jeg ville gjort. Det er jo mange barn som har to hjem fordi foreldrene er skilte, så dersom foreldrene er gode foreldre når de har barna og besteforeldrene blir som et andre hjem,så lider ikke nødvendigvis barna noen nød.

 

[Rybia]

Men er det samfunnets jobb å vurdere om risikoen for at barnevernet gjør feil er så stor at barna er mindre skadelidende av å ikke få hjelp?

Vet ikke om jeg helt forstår spørsmålet? Med samfunnet, mener du oss som enkeltpersoner eller det offentlige/staten?

Det offentlige har selvsagt ansvar for å sørge for et så kompetent og formålstjenlig barnevern som mulig som ikke etterlater barn i en dårligere situasjon etter et møte med barnevernet. Der er vi ikke i alle kommuner i dag dessverre.

Vi som enkeltpersoner mener jeg må ta et par ting med i betraktning. Barnevernet i dag flommer over av saker som går på omsorgssvikt av ulik type. Noen saker er ikke "grove' nok. De tar av tilgjengelig tid og ressurser for barnevernet, men ender ikke opp i noen tiltak. Hvis mor/far er 'normale' mennesker, forverres ikke barnets situasjon etterpå. Men hvis det dreier seg om diagnoser etc. så mener jeg vi må vurdere mulig skadevirkning for barnet. Som f.eks tap av omsorgsperson, splittelse i familie, isolering av barnet. Det er barnets interesser som skal være i fokus.

Dessuten, vi skylder også både barnet og samfunnet å ha litt kunnskap om det vi melder inn bekymringsmelding om, slik at ikke barnevernets ressurser sløses bort på ikke-saker og rett barn får hjelp og feil barn slipper påkjenning av gal bekymringsmelding. Hvis man ser et barn med en blåveis er det en fordel å vite korrekt navn på barnet f.eks. Det er ikke bare å slenge inn en bekymringsmelding for sikkerhets skyld, det får konsekvenser for så mye.

 

[Turkistliv]

Jeg tenker som så at det mest "politisk korrekte" er å sende inn en mld til barnevernet og la dem se på saken. Men det er jo så enkelt for meg å si det, og sikkert hundre ganger vanskelige for den som står i en slik situasjon. Hvis jeg har forstått det riktig er det snakk om svigerfamilie, og jeg hadde absolutt ikke hatt lyst å fått svigermor på nakken f.eks Så jeg forstår bekymringen til TS, men samtidig at hun kvier seg... Og forstår også at besteforeldre ikke vil sette ned foten mot barnebarna sine selv om de burde.

Synes forøvrig det er vanskelig å spekulere i hva foreldrene gjør dette for siden jeg ikke kjenner dem. Men kan jo høres ut som en blanding mellom depresjon og litt umodenhet?

Det er lett å si hva man BURDE gjøre. Men hva jeg hadde gjort i denne situasjonen, det vet jeg faktisk ikke.........

Forøvrig, for å bli med på avsporingen som skjer her Jeg tror at de fleste som jobber innenfor barnevernet ønsker det beste for barn og at det er derfor de valgte dette yrket. De er som alle andre mennesker, og kan gjøre feil. Dessverre, i slike yrker som barnevern og innenfor helse kan disse feilene få store konsekvenser. Men jeg tror, håper og stoler på at barnevernet alltid gjør det beste de kan for barna

 

[Smatte]

Eg tenker også at det kan vere mora slit med noko psykisk. Kanskje langvarig fødselsdepresjon, som foreslått tidlegare her.

Arbeid er ikkje alltid like lett å skaffe eller oppdrive, og det er slett ikkje alltid like lett eller populært å få tilrettelagt arbeidstider. Kanskje ligg det noko økonomisk i det med arbeidstidene deirar også?

Eg veit ikkje kor ein skulle henvendt seg for hjelp. Eg er ei av dei som frykter barnevernet litt. Men i nokre tilfeller er det jo det einaste rette. Her syns eg det er besteforeldra som må ta tak. Sjølv om det blir upopulært. Men kanskje dei treng vegleiing for kor dei skal henvende seg, dei også. Kanskje mor treng psykolog? Kanskje familiekontor? Dette verkar vanskeleg.

 

[Ccaa]

Selvsagt ikke. Skjønner ikke helt hva du mener å tilføre med den kommentaren. Barnevernet hjalp ikke med noen tiltak i dette konkrete tilfellet, og det at barnevernet ble koblet inn ble brukt av mor til ytterligere destruktiv adferd. Hvis barnas beste er det vi er ute etter, må vi ta muligheten for et slikt resultat med i vurderingen.

Da er det de rundt sitt ansvar å melde igjen. Barnevernet får ikke vite alt av foreldrene, og mange viser seg fra sin beste side, og ønsker ikke hjelp. Barnevernet er avhengig av at folk/instanser melder når/hver gang de er bekymret, spesielt når det forverres eller dukker opp nye bekymringer må folk melde på nytt. Et hjelpetiltak kan heller ikke påtvinges, da må det igjennom fylkesnemnd først.

 

[Ccaa]

Jeg er både enig og uenig med deg. Klart at bv kan gjøre feil, og at det får konsekvenser. Og jeg ville også tenkt på muligheten for å ta feil, å starte en prosess i en hardt prøver familie og lage mer kaos enn godt for dem alle. Samtidig tenker jeg at det er bv som er fagfolk og ikke vi. Vi må velge å tro at de vet og kan mer enn oss selv. Det er de som kan og skal bedømme en slik situasjon.

Samtidig kjenner jeg også på trådstarter sitt dilemma. Den stemmen som spør om det ikke er litt vel drastisk å koble inn bv, som lurer om man er rett person å være den som tar tak i dette, og som lurer om hva som er best for barna. Jeg ville nok snakket mer med besteforeldrene dersom det er en åpen tone, spurt hva de tenker er grunnen til at barnebarna er hos dem så ofte. Kan det være at foreldrene ikke føler de mestrer å være foreldre, eller er det ubetenksomhet og egoisme i form av selvrealisering som gjør dette?

Vanskelig situasjon,og vet faktisk ikke helt hva jeg ville gjort. Det er jo mange barn som har to hjem fordi foreldrene er skilte, så dersom foreldrene er gode foreldre når de har barna og besteforeldrene blir som et andre hjem,så lider ikke nødvendigvis barna noen nød.

For alt vi vet kan denne familien ha tiltak gjennom barnevernet, eller at det har vært/er en undersøkelse. Og at dette er opplysninger barnevernet ikke har, men kanskje trenger for å gjøre en bedre jobb. Da er det veldig dumt at folk ikke tør å melde når de er bekymret :/

 

[Rybia]

Da er det de rundt sitt ansvar å melde igjen. Barnevernet får ikke vite alt av foreldrene, og mange viser seg fra sin beste side, og ønsker ikke hjelp. Barnevernet er avhengig av at folk/instanser melder når/hver gang de er bekymret, spesielt når det forverres eller dukker opp nye bekymringer må folk melde på nytt. Et hjelpetiltak kan heller ikke påtvinges, da må det igjennom fylkesnemnd først.

Vi erfarte at skole, sykehus, helsesøster alle lot være å melde inn bekymringsmelding. Selv der det er påkrevd at institusjonen skal gjøre det. (Ex selvmordsforsøk hos aleneforelder).

 

[Ccaa]

Vi erfarte at skole, sykehus, helsesøster alle lot være å melde inn bekymringsmelding. Selv der det er påkrevd at institusjonen skal gjøre det. (Ex selvmordsforsøk hos aleneforelder).

Jeg jobber i barnevernet og vi opplever ofte det samme dessverre, men vi har alle et ansvar for å melde hvis vi har reelle, konkrete bekymringer (som du skrev over i en kommentar, bør man vite litt om situasjonen). Barnevernet kan ha mistanker, men så lenge de ikke har noe konkret å gå etter er det vanskelig å snakke med foreldrene da de ofte pynter på sannheten, barnevernet er best til å hjelpe når alt kommer på bordet, på den måten kan barnevernet klare å gi riktig hjelp. Barnevernet har ingen mulighet til å undersøke (evt. på nytt) hvis ingen melder.

Men jeg tenker også at barnevernet må bli flinkere til å komme seg ut å presentere seg hos andre instanser og der foreldre er. Forklare hva barnevernet er, hvordan det jobbes, viktigheten av å melde(selv som privatperson), barnevernet «tar ikke barn», men dersom barnevernet er bekymret over at barn kan bli betydelig skadelidende av å bo hjemme må det fremmes sak til fylkesnemnd, enten for hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse, dette er bare en liten prosent. Og man skal ikke gå rundt å tenke på at dette skjer ved en hver undersøkelse, man må tenke at her er det barn som kan ha stor nytte og vokse mye av at foreldrene får hjelp. Barnevernet kan oppleves skummelt, men de prøver bare å finne ut om det er noe barnevernet kan hjelpe til med i familien for at dette barnet skal få det bedre.