Å "dumpe" barn på besteforeldre

[bekymret]

Kjenner til et par som dumper barna sine på besteforeldre og nesten ikke ser barna sine. Mor skylder på mye overtid, men dette er noe hun har nødt å skrive seg på liste for å få. Far har ugunstig arbeidstid, men ser ut til å prøve å gjøre det beste ut av det. Men når han begynner veldig tidlig, er han jo avhengig av at mor kan levere i bhg. Det er faktisk så ille at besteforeldrene nesten har hatt hovedomsorgen i flere perioder. Det har blitt litt bedre etter at far fikk ny jobb, men det virker rett og slett ut som om mor ikke har lyst å se barna sine. Besteforeldrene vil ha mer frihet, er opp i åra og føler seg ferdige med barn og er fortvilte og har prøvd å si ifra uten forbedring. De har jo selvsagt vanskelig for å si nei foran barnebarna for at de ikke skal føle seg uønsket av dem også. Det er seriøst slik at besteforeldre må legge vekk sine planer fordi de plutselig må hente i barnehagen og de har hatt de nesten kontinuerlig i flere uker i strekk i perioder. Jeg kjenner ikke til "saken" kjempegodt, men såpass at jeg reagerer. Dette startet allerede i babyperioden, og jeg tenker det kan føre til tilknyttingsvansker i lengden. Barnemor hadde for en stund siden jobbet såpass mye at hun ikke hadde sett ungene nesten i ett par uker, og når de var på besøk hos besteforeldre ble hun sint på barna fordi de var litt krevende. Da bare gikk hun, kjørte hjem, pakket en bag og dro vekk for noen dager. Jeg vil ikke si for mye, for jeg har ikke lyst at alt dette skal bli gjenkjent. Men jeg kjenner at jeg reagerer.
Ville dere prøvd å snakke med henne? Eller hva ville dere gjort? Ignorert? Jeg synes dette er så trist for barna sin del. Og jeg mener ikke noe stygt om noen av foreldrene. Men kanskje mor har det vanskelig og trenger hjelp?

 

[Herewegoagain]

Hun trenger kanskje litt hjelp da, men ikke sikkert hun blir blid mot den som leverer den besked.
Vanskelig situasjon

 

[Augustinaen]

Noen burde snakke med dem ja, men det burde være riktige personer som gjør det.. i dette tilfellet vil jeg si det er besteforeldrene..

 

[Kitty]

Det høres jo ut som om mor ikke har knyttet seg til barna. Hvilken grunn det måtte være blir bare spekulasjoner. Det som ihvertfall er sikkert er at den som "blander" seg inn ikke vil få takk, men nok heller blir kastet på hodet ut. Det må være de rette personene som tar dette opp, som f.eks. besteforeldrene og ektemannen.

Uansett er det en vanskelig situasjon, både å stå oppi for besteforeldrene, men også for de som er rundt.

 

[My heart]

Er det mulig å snakke med far om dette? Er helt enig i at dette ikke er greit. Hverken for barna eller for besteforeldrene.
Besteforeldrene bør si fra, men det er helt innafor at andre også kan si fra. For det er ikke slik det fungerer å være foreldre.
Kanskje besteforeldrene kan begynne å si nei? Vi skal bort.. det passer ikke osv.

 

[Aaavinter]

Huff, vet om en noe lignende situasjon ja, de er naboer med besteforeldrene og har valgt selv å få tette barn, men sier selv at de ikke takler å ha barna hele tiden, de synes det er for mye stress, de vill jo heller ha alenetid erc, så det ender med at de dumper barna hos besteforeldrene, besteforeldrene tar de med på ferie, henter de på barnehage/ skole og har de konstant på overnatting. Vet de besteforeldrene har forsøkt å si i fra, og ei tante forsøkte å si ifra at «jeg kan ta med barna tilbake til dere jeg, besteforeldrene er sliten» hvorpå moren nektet at barna skulle få komme hjem fordi hun skulle se en film. Altså, da hadde hun vært barnefri i en uke, men barna får ikke komme hjem for hun skal se en film, makan til egoisme!

Og på en anen side av to utslitte besteforeldre så har de null energi til sine 5 andre barnebarn, som også bor nært, men som nesten aldri får alenetid med besteforeldrene fordi de er utslitt og oppbrukt av de som dumper barna sine på de konstant.

 

[Mor2barn]

Dette høres ugreit ut. Veit min mor har mine barn i sommer, og det pga jobb. Men prøve å komme tilbake i jobb og må ta strøjobber. Det er ikkje egoisme men eit forsøk på å få bedre liv sammen med ungene.

Eg bruke ikkje dei som barnevakt til vanlig, for ungene er hos far annakvar uke omtrent, skal øke samvær. Eg legg ting eg må på ettermiddag/kveld, når dei er hos far. Mine barn er mitt ansvar

 

[Kengu]

Det er jo besteforeldre som må sette ned foten , ingen andre

 

[bekymret]

Besteforeldrene har prøvd å si ifra, men de blir ikke hørt på og ørene blir lukket virker det som. Men ja, jeg er enige med at de kanskje burde sette ned foten litt "strengere". Men når de bare drar og etterlater barna eller sender en melding og sier at de ikke får hentet i bhg idag, tror jeg besteforeldre føler at de "må" fordi ingen andre gjør det... Men ja, de burde kanskje rett og slett sagt nei, men selv om de er slitne og sier ifra at "det går greit for denne gangen" og "det kan ikke fortsette slik" skjer det igjen og igjen. Men besteforeldre vil ikke risikere at barna ikke blir hentet i bhg for eksempel fordi foreldrene ikke gjør det for barnas del.

 

[lykke_liten]

Besteforeldrene får sette ned foten. Eventuelt ta en telefon til barnevernet om foreldrene ikke gidder å ta seg tid til ungene sine

 

[Mor2barn]

Besteforeldrene har prøvd å si ifra, men de blir ikke hørt på og ørene blir lukket virker det som. Men ja, jeg er enige med at de kanskje burde sette ned foten litt "strengere". Men når de bare drar og etterlater barna eller sender en melding og sier at de ikke får hentet i bhg idag, tror jeg besteforeldre føler at de "må" fordi ingen andre gjør det... Men ja, de burde kanskje rett og slett sagt nei, men selv om de er slitne og sier ifra at "det går greit for denne gangen" og "det kan ikke fortsette slik" skjer det igjen og igjen. Men besteforeldre vil ikke risikere at barna ikke blir hentet i bhg for eksempel fordi foreldrene ikke gjør det for barnas del.

Om foreldre ikkje henter ungene, hadde bhg tatt affære. Det er litt samme eg har med eksen, når han ikkje har tid til samvær pga fritidsaktivitet sin eller frivillig jobb. Eg vil jo ikkje at ungene skal føla seg uønska, så eg har dei. Men eg har sagt det holder no.

 

[Snurri]

Jeg hadde en venninne som hadde det slik. Moren var ikke klar for å få barn, var vel litt for ung og alene. Så hun bodde hos besteforeldrene sine til moren plutselig en dag kom og hentet henne. På henne forstod jeg at det hadde kommet brått på. Hun var 8 da vi ble venninner, jeg var noe eldre, så reagerte mer på ting. Moren jobbet dag og kveld og venninna mi var alene hjemme. Uten mat. Hun brukte derfor å komme til meg etter skolen og spiste der. Etter 1-2 år med dette foreslo mamma at vi kunne være støttefamilie for henne. Da kunne vi fått økonomisk hjelp av kommunen til å kjøpe inn ekstra mat og drikke. Da fløy moren hennes i flint og nekta henne å komme til oss igjen. Hun dro henne faktisk bare ut på reise, uten forvarsel. Venninna mi kom gråtende løpende til huset vårt og fortalte at hun ble tvunget bort. Hun visste ikke for hvor lenge eller noe.
Men så gikk det litt tid, og moren glemte visst saken da hun fikk ny kjæreste, og ble igjen borte for å henge med kjæresten. Da ble venninna mi plassert hos et vennepar av moren. Så bodde hun liksom der på deltid.
Enden på visa var at venninna mi ble flyttet på institusjon i barnevernet da hun var 16. Bodde der et par år til hun ble 18, og deretter ble venninna til moren fostermamma for henne.
Det er trist at slikt skjer, men moren var ikke villig eller klar for å ta imot hjelp av oss, den gang jenta bare var 8-10 år. Moren var jo vrangsynt og begynte svertekampanje mot meg (jeg var jo også bare et barn). Mente at det var jeg som hadde satt «ideer» i hodet på ungen om at hun ikke hadde det bra nok hjemme osv, og at jeg var lesbisk og derfor farlig for datteren hennes. Mye dritt egentlig. Hun gikk som sagt av hengslene da hun ble spurt om vi skulle være støttefamilie. Så dette er aldri en lett situasjon.

Om jeg var deg, ville jeg ikke pratet med denne moren. Hun er i fornektelse. Hører ikke på sine egne foreldre engang, hvorfor skal hun da høre på deg? Og faren til barna er vel ikke noe bedre, om moren reiser vekk burde han være der for barna sine, men han dumper dem jo også. Jeg ville faktisk prøvd å snakke litt med barna. Høre hvordan de har det. Og kanskje snakket litt med barnevernet om de har mulighet til å ta en prat med barna og besteforeldrene om situasjonen. Det beste er kanskje at barna bor permanent hos besteforeldrene, eller ihvertfall at de får status som støttefamilie med økonomisk støtte. Litt tryggere rammer rundt det da. Så sier du ingenting til foreldrene om dette, for i min erfaring resulterer det kun i kvalme og oppkast.

 

[Snurri]

Det kalles visst avlastningshjem nå, ikke støttefamilie. Tiltak går tilsynelatende via barnevernet, så kontakt de.

 

[Klatremus Lillemann]

Besteforeldrene har prøvd å si ifra, men de blir ikke hørt på og ørene blir lukket virker det som. Men ja, jeg er enige med at de kanskje burde sette ned foten litt "strengere". Men når de bare drar og etterlater barna eller sender en melding og sier at de ikke får hentet i bhg idag, tror jeg besteforeldre føler at de "må" fordi ingen andre gjør det... Men ja, de burde kanskje rett og slett sagt nei, men selv om de er slitne og sier ifra at "det går greit for denne gangen" og "det kan ikke fortsette slik" skjer det igjen og igjen. Men besteforeldre vil ikke risikere at barna ikke blir hentet i bhg for eksempel fordi foreldrene ikke gjør det for barnas del.

Men hvis barna ikke blir hentet i bhg, så betyr jo ikke det at ungene blir alene i bhg. De ansatte ringer da mor eller far. Hvis foreldrene da prøver seg, så får besteforeldrene si nei når bhg ringer dem, for det er ikke besteforeldrenes ansvar. Det er foreldrenes ansvar å ta hånd om sine barn.
Besteforeldrene har nemlig gjort den jobben selv før, og fortjener å få noen år uten småbarn på heltid før de går bort...

 

[bekymret]

Ja, jeg er enig i at besteforeldre burde være tydeligere med dem og feks ikke hente i bhg og kanskje ta en tlf til barnevernet. Men jeg tror det er enklere for meg å tenke det enn det er for besteforeldrene å gjennomføre... Jeg er helt enig i at besteforeldre burde sette ned foten her... Men jeg tror ikke det er så lett å gjøre det som det er for oss å si det heller.

Det er forresten ikke foreldrene til moren, de bor helt på andre siden av landet og er ikke i bildet som jeg vet. Det er foreldrene til faren. De er ikke unge heller, mor i 30årene og far i 40årene og barna var planlagte.
Begge barna er under 5 år, så jeg tror ikke de forstår så mye om jeg prøver å prate med dem. Jeg prater selvsagt mye med dem, men siden jeg ikke er alene rundt dem hadde det vært litt rart om jeg begynte å ta opp dype temaer når flere andre var rundt.

Jeg får prøve å snakke med besteforeldrene og prøve å ta få dem til å sette foten mer ned og ta en skikkelig prat med foreldrene og være helt tydelig på hvor grensa går. Det er jo en trist situasjon både for foreldre, barn og besteforeldrene i lengda det her.

 

[Snurri]

Ja, jeg er enig i at besteforeldre burde være tydeligere med dem og feks ikke hente i bhg og kanskje ta en tlf til barnevernet. Men jeg tror det er enklere for meg å tenke det enn det er for besteforeldrene å gjennomføre... Jeg er helt enig i at besteforeldre burde sette ned foten her... Men jeg tror ikke det er så lett å gjøre det som det er for oss å si det heller.

Det er forresten ikke foreldrene til moren, de bor helt på andre siden av landet og er ikke i bildet som jeg vet. Det er foreldrene til faren. De er ikke unge heller, mor i 30årene og far i 40årene og barna var planlagte.
Begge barna er under 5 år, så jeg tror ikke de forstår så mye om jeg prøver å prate med dem. Jeg prater selvsagt mye med dem, men siden jeg ikke er alene rundt dem hadde det vært litt rart om jeg begynte å ta opp dype temaer når flere andre var rundt.

Jeg får prøve å snakke med besteforeldrene og prøve å ta få dem til å sette foten mer ned og ta en skikkelig prat med foreldrene og være helt tydelig på hvor grensa går. Det er jo en trist situasjon både for foreldre, barn og besteforeldrene i lengda det her.

Jeg tenker at dette er ikke din jobb, det er barnevernet sin. Det er som burde sette seg ned med foreldre og besteforeldre for en prat. Det er de som har myndighet til det. Du er ikke en person som er involvert i dette, og hvorfor skulle de høre på deg eller ønske deg som megler/forhandler i dette? Med mindre besteforeldrene har kommet til deg opp bedt deg om hjelp, så frykter jeg at de involverte vil føle seg trampet på tærne. Snakker du med barnevernet kan du være anonym. At barnevernet er involvert er ikke en negativ sak, de jobber ikke kun med å fjerne barn fra foreldre og sette i fosterhjem. Jeg har selv vært innom barnevernet, og de hjalp meg slik at jeg kunne flytte ut hjemmefra da situasjonen hjemme ble for vanskelig. Det var en ekstern person som hadde sett/hørt om situasjonen og som varslet barnevernet, ikke noe jeg selv visste at jeg kunne, eller noe moren min fant på. Jeg fant ut i etterkant hvem det var, og det var faktisk moren til en klassekamerat av meg. Hun hadde kontaktet barnevernet om meg, da jeg ble kastet ut hjemmefra og måtte sove over hos kompisen. Barnevernet kalte inn til samtale. For meg var det virkelig flott, alt de trengte å gjøre var å sende et brev til Lånekassen om at jeg måtte få borteboerstipend selv om mamma bodde for nært i antall kilometer. Med brev fra barnevernet fikk jeg stipend fra Lånekassen (var 15) og fikk dermed råd til å flytte ut hjemmefra. Så tiltak kommer i mange former og fasonger.

Derfor: ring barnevernet og forhør deg om hva de kunne hjulpet dem med, om du ikke tør å fortelle navn og adresse på de det gjelder. Kanskje barnevernet også kan tipse deg om hvordan gå frem.

Dette handler jo om barnas beste, ikke om besteforeldrenes beste. Barna har ikke godt av å bli dumpet hverken her eller der, usikkerhet rundt hvem de skal være hos, og de merker at foreldrene ikke er til stede. Det er de som er den lidende part her, selv om de ikke klager, for barn holder alt inne og er ekstremt lojale, så de sier aldri noe med mindre du spør de rett ut: liker du når bestemor/bestefar henter i barnehagen?

 

[Bekymret]

Jeg er klar over at barna er den lidende part. Det er jo bare offer i denne situasjonen.

Jeg vet også en god del av hvordan barnevernet jobber og hvilke tiltak de kan sette inn. Jeg har sendt flere bekymringmeldinger i jobb, da jeg jobber med barn. Besteforeldrene har snakket med meg om problemstillingen mange ganger og uttrykt fortvilelse over situasjonen, både i forhold til bekymring for barna og på at de er slitne og ikke unge lenger. Og ja, jeg vet at jeg burde sende inn en bekymringsmelding også. Men med tanke på de detaljene jeg burde ha med i meldingen for å understreke bekymringen, er det lett å forstå at jeg ikke er hvem som helst og er noen i omgangskretsen... Og for å unngå å gå i detaljer har jeg ikke akkurat lyst å bli upopulær i hele svigerfamilien. Ene barnet er såpass ungt at det ikke prater noe annet en enkle ord enda, og andre barnet er også veldig ungt. Så det er ikke barn det er lett å føre en samtale med. Men som sagt, jeg jobber med barn. Jeg ser når barn er usikre. Å spørre dem hadde vært unødvendig, men det trenger jeg ikke. Jeg vet og ser at de mangler stabilitet. Men uansett hva jeg gjør må jeg nok prate med besteforeldre først. Kommer det inn en melding vet de hvor den kommer fra, og tåpelig som vi mennesker er har vi ikke lyst å gjøre oss upopulære hos folk man vil ha en god relasjon med..

 

[Snurri]

Jeg er klar over at barna er den lidende part. Det er jo bare offer i denne situasjonen.

Jeg vet også en god del av hvordan barnevernet jobber og hvilke tiltak de kan sette inn. Jeg har sendt flere bekymringmeldinger i jobb, da jeg jobber med barn. Besteforeldrene har snakket med meg om problemstillingen mange ganger og uttrykt fortvilelse over situasjonen, både i forhold til bekymring for barna og på at de er slitne og ikke unge lenger. Og ja, jeg vet at jeg burde sende inn en bekymringsmelding også. Men med tanke på de detaljene jeg burde ha med i meldingen for å understreke bekymringen, er det lett å forstå at jeg ikke er hvem som helst og er noen i omgangskretsen... Og for å unngå å gå i detaljer har jeg ikke akkurat lyst å bli upopulær i hele svigerfamilien. Ene barnet er såpass ungt at det ikke prater noe annet en enkle ord enda, og andre barnet er også veldig ungt. Så det er ikke barn det er lett å føre en samtale med. Men som sagt, jeg jobber med barn. Jeg ser når barn er usikre. Å spørre dem hadde vært unødvendig, men det trenger jeg ikke. Jeg vet og ser at de mangler stabilitet. Men uansett hva jeg gjør må jeg nok prate med besteforeldre først. Kommer det inn en melding vet de hvor den kommer fra, og tåpelig som vi mennesker er har vi ikke lyst å gjøre oss upopulære hos folk man vil ha en god relasjon med..

Nei, skjønner godt at du ikke vil gjøre det upopulær. Men ettersom du allerede har en dialog med besteforeldrene på dette, kan du nok ta det opp igjen med de. Om dette er noen i familien/svigerfamilien så er du jo ikke en ekstern som sådan heller. Jeg tenkte bare at det er mindre sjangse for at du blir syndebukken om du holder deg på sidelinjen og lar barnevernet ta den samtalen. Selv om de kan spekulere i hvem melderen er. Om du tar direkte kontakt, så vet de jo 100% at det er deg. Du risikerer å bli upopulær uansett.

Det du kan huske på er: hvor viktig er det nå at disse menneskene liker deg? Er det viktigere enn at disse barna har det bra? Du har da andre mennesker som liker deg. Din verden går trolig ikke i knas om denne moren eller faren f.eks forteller deg at de synes du er en dust. I mitt eksempel med min venninne, så fikk jeg mye dritt slengt i trynet av moren, og jeg var selv et barn da. Det var ikke jeg som hadde spurt om vi skulle være støttefamilie, det var moren min. Moren min fikk sikkert slengt ting i trynet hun også, men denne moren tok det også ut over meg som ikke hadde gjort annet enn å være venninne til datteren hennes. Urimelig? Fy søren, ja. Jeg stod på som en helt for venninna mi i hverdagen, hun fikk mat hjemme hos oss, jeg hjalp henne med å rydde hjemme hos seg (moren var jo aldri hjemme for å passe hus eller rydde eller noe, det lå muglet mat i huset osv). Jeg hjalp henne til og med med å bake boller til moren, for vi skulle prøve å være snille. Moren kom jo sent hjem som vanlig, og vi tenkte hun skulle få de når hun kom hjem. Vi var i seng for lengst da moren kom. Vi var jo bare barn og fikk ikke til dettte med boller (glemte å heve de), og dagen etter hadde moren bare kastet de i søpla og sagt at de var uspiselige. Ikke en takk for tanken eller noe. Tvert imot kjeft for at vi hadde rotet og fikk oss tiil å føle oss udugelige. Noen folk er bare dønn egoister.

Trenger du virkelig å bli likt av egoister? Som barn gjorde dette så klart inntrykk på meg. Som voksen ville jeg slengt døra i ansiktet på en person som kom og snakket slik til meg. Jeg trenger ikke at slike mennesker er i min omgangskrets eller at de liker meg. Nei takk.

Så om de gjør deg til syndebukk og du blir upopulær hos de, så sier det alt om dem og ikke noe om deg. Du trenger ikke slike mennesker i livet ditt. Om de derimot kan ta dette som en vekker og innse at de må endre på ting, og at du som varsler ikke er problemet, men faktisk bare prøver å hjelpe... ja da er jo saken løst. Men vær forberedt på at de svartelister deg og ekskluderer deg og nekter barna sine å ha noe med deg å gjøre og all annen dritt egoister og mentalt ustabile mennesker kan finne på.

 

[Lilth]

Jeg er enig med Kabakaba her.
Det er dritkjipt å bli upopulær, men det er enda kjipere å stå der når barna blir store og lure på hvorfor man ikke gjorde noe.

Jeg har meldt min egen svigermor til barnevernet. Det var heller ikke populært og medførte at jeg ikke har sett svogeren min på snart 5år, men det var nødvendig og det hjalp

 

[Augustinaen]

Jeg er enig med Kabakaba her.
Det er dritkjipt å bli upopulær, men det er enda kjipere å stå der når barna blir store og lure på hvorfor man ikke gjorde noe.

Jeg har meldt min egen svigermor til barnevernet. Det var heller ikke populært og medførte at jeg ikke har sett svogeren min på snart 5år, men det var nødvendig og det hjalp

Så god du er! Barna først