B
Byebye
Guest
Igår snakket jeg med søss på telefon. Typen hennes var på jobb og hu sa til meg at hu ikke skjønte hvordan jeg klarte å være alene...
Da kom jeg til å tenke på den første tiden hjemme som alenemor...
BF stakk da jeg var 8mnd på vei...
Var en uke på barsel. Da jeg skulle hjem var jeg helt fra meg, jeg gråt og gråt for jeg var så redd for hvordan ting skulle bli når jeg fikk hele ansvaret for mini helt alene...
Jeg kom hjem og den første uka ble tilbragt på sovesofaen i stua... Jeg lå egentlig bare der og amma og så på tv...
Etter den første uka bestemte jeg meg for å flytte oss inn på soverommet. Mini fikk sove i egen seng og jeg i min seng... Jeg lå i senga og så på tv/film hele dagen og brukte ikke annet av leiligheten utenom badet og kjøkkenet bare for å hente meg mat... Jeg bodde på soverommet... Heeele dagen lå jeg der, med mini ved siden av meg i senga på dagtid...
Jeg husker ikke helt hvor lenge det var sånn og egentlig er den første tiden med mini litt tåkete for meg...
Fikk meg en liten støkk igår da jeg kom til å tenke på det for jeg var nok mye mer nedfor enn det jeg trodde... Jeg må jo virkelig ha vært deprimert...
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje bare dele litt for det ble på en måte litt "overveldende" da jeg innså dette...
Egentlig så syns jeg helsestasjon burde fulgt opp litt bedre... kanskje tilbydt å komme på hjemmebesøk en ekstra gang og snakka litt med meg om alt dette...
Da kom jeg til å tenke på den første tiden hjemme som alenemor...
BF stakk da jeg var 8mnd på vei...
Var en uke på barsel. Da jeg skulle hjem var jeg helt fra meg, jeg gråt og gråt for jeg var så redd for hvordan ting skulle bli når jeg fikk hele ansvaret for mini helt alene...
Jeg kom hjem og den første uka ble tilbragt på sovesofaen i stua... Jeg lå egentlig bare der og amma og så på tv...
Etter den første uka bestemte jeg meg for å flytte oss inn på soverommet. Mini fikk sove i egen seng og jeg i min seng... Jeg lå i senga og så på tv/film hele dagen og brukte ikke annet av leiligheten utenom badet og kjøkkenet bare for å hente meg mat... Jeg bodde på soverommet... Heeele dagen lå jeg der, med mini ved siden av meg i senga på dagtid...
Jeg husker ikke helt hvor lenge det var sånn og egentlig er den første tiden med mini litt tåkete for meg...
Fikk meg en liten støkk igår da jeg kom til å tenke på det for jeg var nok mye mer nedfor enn det jeg trodde... Jeg må jo virkelig ha vært deprimert...
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje bare dele litt for det ble på en måte litt "overveldende" da jeg innså dette...
Egentlig så syns jeg helsestasjon burde fulgt opp litt bedre... kanskje tilbydt å komme på hjemmebesøk en ekstra gang og snakka litt med meg om alt dette...
