Å bli alenemor

[Byebye]

Igår snakket jeg med søss på telefon. Typen hennes var på jobb og hu sa til meg at hu ikke skjønte hvordan jeg klarte å være alene... 

Da kom jeg til å tenke på den første tiden hjemme som alenemor...
BF stakk da jeg var 8mnd på vei...

Var en uke på barsel. Da jeg skulle hjem var jeg helt fra meg, jeg gråt og gråt for jeg var så redd for hvordan ting skulle bli når jeg fikk hele ansvaret for mini helt alene...
Jeg kom hjem og den første uka ble tilbragt på sovesofaen i stua... Jeg lå egentlig bare der og amma og så på tv...

Etter den første uka bestemte jeg meg for å flytte oss inn på soverommet. Mini fikk sove i egen seng og jeg i min seng... Jeg lå i senga og så på tv/film hele dagen og brukte ikke annet av leiligheten utenom badet og kjøkkenet bare for å hente meg mat... Jeg bodde på soverommet... Heeele dagen lå jeg der, med mini ved siden av meg i senga på dagtid... 

Jeg husker ikke helt hvor lenge det var sånn og egentlig er den første tiden med mini litt tåkete for meg...
Fikk meg en liten støkk igår da jeg kom til å tenke på det for jeg var nok mye mer nedfor enn det jeg trodde... Jeg må jo virkelig ha vært deprimert... 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men kanskje bare dele litt for det ble på en måte litt "overveldende" da jeg innså dette... 
Egentlig så syns jeg helsestasjon burde fulgt opp litt bedre... kanskje tilbydt å komme på hjemmebesøk en ekstra gang og snakka litt med meg om alt dette...

 

[Madhoi!]

Helsestasjon b urde kanskje fulgt deg opp litt mer, hvertfall snakket med deg og spurt hvordan det virkelig går med deg. Men jeg synes du skal være megastolt over deg selv, du er kjempeflink. Ofte hører man faktisk mødre som får hjelp fra samboer "klager" mer enn det alenemødre gjør. Jeg føler meg som en alenemor noen ganger da jeg gjør alt for alle her i heimen, og er myye alene uten samboeren..

 

[Byebye]

Jeg er veldig stolt over meg selv... kan ikke tro at jeg er her jeg er den dag idag... Det har vært tungt, men jeg har virkelig fått erfare at alt ordner seg for snille jenter...

på en måte forstår jeg de som har samboere som "klager" over at det er tungt å ha barn. Jeg syns allefall det er tyngre å ha en i hus som ikke gjør noe enn å være alene... da ender man opp med å irritere seg over det og det blir man sliten av, for man forventer jo faktisk å få hjelp.... når man er alene så vet man at man må klare ting på egenhånd og da går det veldig bra egentlig :)

 

[Madhoi!]

Jeg kan tenke meg at det er noen tunge stunder, men tenk så mye du vokser som person og mamma på alt det du gjør og mestrer. :) og for ikke å snakke om det spesielle båndet som DU får med sønnen din. Bare synd han BF hos deg ikke forstår hvilket unike bånd han går glipp av.

 

[Byebye]

Ja man vokser utroolig mye på det... noen ganger har jeg litt dårlig samvittighet og føler at jeg ikke har nok energi til lillegutt, men tenker at det er litt sånn for alle mødre noen dager...

Kan høres forferdelig ut dette, men akkurat nå er jeg gla BF holder seg unna.. han er ikke bra for mini... men jeg kan ikke forstå at han klarer å gå fra noe så nyyydelig som den lille gutten <3 <3 <3

 

[itzy]

Du er kjempeflink, Legokloss! Og om du var deprimert i begynnelsen "skjulte" du det sannelig godt, for jeg husker du stod på som en helt med amming og stod på pinne for sønnen din døgnet rundt. Det virket som dere hadde det så fint. Og det som imponerte meg mest av alt, var da du reiste opp til barnefarens familie da babyen bare var noen uker gammel.Det hadde ikke en gang jeg gjort for min egen eller samboers familie som jeg har veldig godt forhold til.
Jeg synes alt var nytt og uvant og tøft i begynnelsen, så ville de treffe babyen fikk de komme til oss!
OG alt du har gjort for å tilrettelegge for samvær med barnefaren som tror han kan komme og gå etter eget forgodtbefinnende...............jeg bøyer meg i støvet.
IMPONERT over deg!

 

[Dippy]

Jeg skjønner godt at det må ha føltes skremmende for deg, som trodde og forventet at dere skulle være to når babyen kom. 

For min del, som visste helt fra starten av at jeg kom til å være alene, var det nok lettere. Jeg visste ikke av noe annet enn at det var jeg som skulle ha ansvaret alene:) Var på barsel i tre dager, så ville jeg bare hjem til oss selv og begynne det virkelige livet:)

Selvfølgelig var det skremmende for meg også, slik det er for alle mødre når man plutselig ikke har leger, sykepleiere og jordmødre man kan ringe på om man er usikker på noe. :)

Synes også det er rart at du ikke fikk mer oppfølgning! Men sa du noe om hvordan du følte det da helsesøster var på hjemmebesøk etter ca to uker? For da burde de jo ha forstått at du kanskje hadde behov for mer støtte/back up?

Kan og skjønne at det kanskje ikke var lett for deg DA og fortelle noen hvordan du hadde det. Tror du det ville hjulpet deg å kanskje ta kontakt med hs og fortelle at du følte det slik og at du gjerne ville hatt mer hjelp? Så kanskje de er litt mer obs på dette hos framtidige alenemødre om ikke annet.

 

[Byebye]

Tusen takk itzy, blir helt rørt her jeg sitter...

mortilA: jeg tror nok ikke jeg var klar over hvor ille det var... er noe jeg innser nå som jeg ser tilbake på det... men hs var på hjemmebesøk da gutten min var halvannen uke gammel... jeg sa til henne at jeg sov på sovesofaen... men sa ikke noe om hvordan jeg følte det... egentlig husker jeg ikke... men tenkte jeg skulle snakke litt med hs om det imorgen, sånn for fremtidige alenemødre :)

 

[Byebye]

..

 

[Byebye]

...