«Den første tiden med baby er unntakstilstand»

FrøkenMG

Forumet er livet
Assistert-jentene
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Snøkrystallene2021❄️
Aprilspirene 2023
Enda mer jeg snublet over. :P

Men som førstegangsfødende var det fint å lese dette likevel.

Den første tiden med baby er unntakstilstand.

J
eg skal nok snakke mer med mannen min om dette, kanskje spesielt siden det ikke er mer enn et år siden jeg fikk hjelp mot depresjon sist. Jeg føler meg fin nå, men jeg har en krise som venter meg. Greit å ha gjort seg opp noen tanker i fellesskap!
 
Enda mer jeg snublet over. :p

Men som førstegangsfødende var det fint å lese dette likevel.

Den første tiden med baby er unntakstilstand.

J
eg skal nok snakke mer med mannen min om dette, kanskje spesielt siden det ikke er mer enn et år siden jeg fikk hjelp mot depresjon sist. Jeg føler meg fin nå, men jeg har en krise som venter meg. Greit å ha gjort seg opp noen tanker i fellesskap!
Den var fin! Har selv slitt med fødselsdepresjon 2 ganger. Har også mye angst fra før, som ikke akkurat har blitt bedre av å være så mye hjemme å all coronasnakket. Det å ikke kunne besøke Veninner eller ta en tur på shopping i permisjonen blir tungt, men jeg prøver å innstille meg på det verste allerede, sånn at det ikke blir som et slag i tryne, håper det hjelper på:rolleyes: lurt å heller bli positivt overraska, for min del hvertfall:woot:
 
Leste denne i går og synes det var et kjempefint debattinnlegg:)

Når det er sagt så vil jeg så gjerne tilføye en ting som det virker som aldri blir snakket høyt om.
Da jeg fikk mitt første barn var jeg den første i vennegjengen som fikk barn, venninnene mine var derfor ikke tilgjengelig for sosialisering på dagtid (ikke sånn som nå, men likevel ikke så ulikt). Jeg kom i en barselgruppe der den yngste av de andre var 7 år eldre enn meg og ved hvert treff vi hadde så satt disse damene mest å klagde på de «udugelige» mennene sine. Fikk med andre ord ikke stort ut av barselgruppa. Slet med amming, men hadde et barn som sov om natten og var blid når hun var våken.
Det er veldig viktig å være bevisst på at det å få et barn fører med seg endringer, men det trenger ikke å bli en krise!
Prøver ikke å tråkke noen på tærne, men kanskje gjør man selv noe med utgangspunktet hvis man tenker at man skal drive bare med nattevåk og være sliten?
Jeg er ingen ekspert, men savner nok litt å se et nyansert bilde der de historiene som skildrer den delen av normalen som ikke er en krise også kommer fram.

Jeg kan jo like gjerne være den som kommer til å sitte våken døgnet rundt og rive håret av meg. Men jeg tar utgangspunkt i at jeg skal ha en nydelig barseltid, til tross for nedstengninger i samfunnet osv. Jeg har selv vært utrolig langt nede i prosessen med å få vårt ønskebarn, så her vil jeg absolutt nok en gang si at jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke forstår at livet kan være svart og nesten uoverkommelig. Har stor respekt for at livet av og til er så vanskelig at man nesten ikke kommer seg opp til overflata for å trekke pusten:Heartred
 
Leste denne i går og synes det var et kjempefint debattinnlegg:)

Når det er sagt så vil jeg så gjerne tilføye en ting som det virker som aldri blir snakket høyt om.
Da jeg fikk mitt første barn var jeg den første i vennegjengen som fikk barn, venninnene mine var derfor ikke tilgjengelig for sosialisering på dagtid (ikke sånn som nå, men likevel ikke så ulikt). Jeg kom i en barselgruppe der den yngste av de andre var 7 år eldre enn meg og ved hvert treff vi hadde så satt disse damene mest å klagde på de «udugelige» mennene sine. Fikk med andre ord ikke stort ut av barselgruppa. Slet med amming, men hadde et barn som sov om natten og var blid når hun var våken.
Det er veldig viktig å være bevisst på at det å få et barn fører med seg endringer, men det trenger ikke å bli en krise!
Prøver ikke å tråkke noen på tærne, men kanskje gjør man selv noe med utgangspunktet hvis man tenker at man skal drive bare med nattevåk og være sliten?
Jeg er ingen ekspert, men savner nok litt å se et nyansert bilde der de historiene som skildrer den delen av normalen som ikke er en krise også kommer fram.

Jeg kan jo like gjerne være den som kommer til å sitte våken døgnet rundt og rive håret av meg. Men jeg tar utgangspunkt i at jeg skal ha en nydelig barseltid, til tross for nedstengninger i samfunnet osv. Jeg har selv vært utrolig langt nede i prosessen med å få vårt ønskebarn, så her vil jeg absolutt nok en gang si at jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke forstår at livet kan være svart og nesten uoverkommelig. Har stor respekt for at livet av og til er så vanskelig at man nesten ikke kommer seg opp til overflata for å trekke pusten:Heartred
Alle barn er forskjellig, alle damer er forskjellig. Jeg fikk barn samtidig som en Veninne, å vi brukte mye av permisjonen sammen, men siden hennes unge var det perfekte eksemplaret av en sove baby, hennes pupper kunne ha mata en hel landsby å for meg var det noe heeeeelt annet. Det førte jo til at ting ble verre for meg, fordi hun hadde det så forbanna bra, å jeg var totalt miserabel. For meg er det bedre å være forberedt på det verste, å heller bli positivt overraska om jeg skulle få en sove baby og en herlig barseltid. Å jeg vet at mange førstegangsfødende får et sjokk når de blir mor for første gang, fordi de såg for seg at det skulle bli enklere enn det egentlig er. Her i kommunen har vi ikke barselgrupper, skulle gjerne vert med i en der jeg kunne fått sett att andre sleit like mye som meg,både med amming og med sin andre halvdel.
 
Alle barn er forskjellig, alle damer er forskjellig. Jeg fikk barn samtidig som en Veninne, å vi brukte mye av permisjonen sammen, men siden hennes unge var det perfekte eksemplaret av en sove baby, hennes pupper kunne ha mata en hel landsby å for meg var det noe heeeeelt annet. Det førte jo til at ting ble verre for meg, fordi hun hadde det så forbanna bra, å jeg var totalt miserabel. For meg er det bedre å være forberedt på det verste, å heller bli positivt overraska om jeg skulle få en sove baby og en herlig barseltid. Å jeg vet at mange førstegangsfødende får et sjokk når de blir mor for første gang, fordi de såg for seg at det skulle bli enklere enn det egentlig er. Her i kommunen har vi ikke barselgrupper, skulle gjerne vert med i en der jeg kunne fått sett att andre sleit like mye som meg,både med amming og med sin andre halvdel.
Sier ikke at jeg er uenig med deg, som sagt så kan det like gjerne være meg som blir nedkjørt, frustrert og til og med deprimert.
Sier bare at i et hav av informasjon på nett, både debattinnlegg, forum og artikler forøvrig så er det mye fokus på den mørke siden av spedbarnstiden. Ønsker bare å formidle/nyansere at det også kan gå veldig bra:)
Det er ikke kritikk til deg eller andre som formidler sin historie.

Blir litt som fødsel også, jeg trodde som førstegangsfødende at jeg omtrent måtte revne fra ende til annen og ha det helt forferdelig gjennom fødselen. For det er de historiene som blir snakket mest om. Jeg var så heldig å få en drømmefødsel som varte i underkant av 2,5 timer og den var til og med igangsatt. Har hørt siden da at det er verre med igangsatte fødsler enn de som går av seg selv, det har jeg ikke noe sammenlikningsgrunnlag for enda. Å Men jeg vil ikke bruke tid på å bekymre meg over det nå, jeg er 11 år eldre, har ny mann og skal føde et betydelig mye større barn enn sist. Hvis jeg er skikkelig heldig, så går også dette bra:)
 
Sier ikke at jeg er uenig med deg, som sagt så kan det like gjerne være meg som blir nedkjørt, frustrert og til og med deprimert.
Sier bare at i et hav av informasjon på nett, både debattinnlegg, forum og artikler forøvrig så er det mye fokus på den mørke siden av spedbarnstiden. Ønsker bare å formidle/nyansere at det også kan gå veldig bra:)
Det er ikke kritikk til deg eller andre som formidler sin historie.

Blir litt som fødsel også, jeg trodde som førstegangsfødende at jeg omtrent måtte revne fra ende til annen og ha det helt forferdelig gjennom fødselen. For det er de historiene som blir snakket mest om. Jeg var så heldig å få en drømmefødsel som varte i underkant av 2,5 timer og den var til og med igangsatt. Har hørt siden da at det er verre med igangsatte fødsler enn de som går av seg selv, det har jeg ikke noe sammenlikningsgrunnlag for enda. Å Men jeg vil ikke bruke tid på å bekymre meg over det nå, jeg er 11 år eldre, har ny mann og skal føde et betydelig mye større barn enn sist. Hvis jeg er skikkelig heldig, så går også dette bra:)

Som førstegangs synes jeg det er veldig deilig med litt nyanser ;)
Selvfølgelig er det viktig med alle sidet av saken, ikke kun det vanskelige, selv om det kanskje er det som har blitt oversett mest.
Jeg kjenner på psyken min at det er viktig for meg å lese om de gode situasjonene også, den gode fødsel og den gode barsel fordi det gjør noe med instillingen min, ikke nødvendigvis fordi jeg så forventer at alt er en dans på røde roser. Men jeg vet det er mulig og instiller meg på en god fødsel f. Eks, hvis det ikke blir sånn må vi bare ta det som det kommer, det kan ikke fikses på forhånd uansett og ungen skal jo ut :D
 
Som førstegangs synes jeg det er veldig deilig med litt nyanser ;)
Selvfølgelig er det viktig med alle sidet av saken, ikke kun det vanskelige, selv om det kanskje er det som har blitt oversett mest.
Jeg kjenner på psyken min at det er viktig for meg å lese om de gode situasjonene også, den gode fødsel og den gode barsel fordi det gjør noe med instillingen min, ikke nødvendigvis fordi jeg så forventer at alt er en dans på røde roser. Men jeg vet det er mulig og instiller meg på en god fødsel f. Eks, hvis det ikke blir sånn må vi bare ta det som det kommer, det kan ikke fikses på forhånd uansett og ungen skal jo ut :D
Ja, veldig enig i at fødsel er viktig å gå inn i med et åpent sinn og med full tro på seg selv og kroppen :D
 
Leste denne i går og synes det var et kjempefint debattinnlegg:)

Når det er sagt så vil jeg så gjerne tilføye en ting som det virker som aldri blir snakket høyt om.
Da jeg fikk mitt første barn var jeg den første i vennegjengen som fikk barn, venninnene mine var derfor ikke tilgjengelig for sosialisering på dagtid (ikke sånn som nå, men likevel ikke så ulikt). Jeg kom i en barselgruppe der den yngste av de andre var 7 år eldre enn meg og ved hvert treff vi hadde så satt disse damene mest å klagde på de «udugelige» mennene sine. Fikk med andre ord ikke stort ut av barselgruppa. Slet med amming, men hadde et barn som sov om natten og var blid når hun var våken.
Det er veldig viktig å være bevisst på at det å få et barn fører med seg endringer, men det trenger ikke å bli en krise!
Prøver ikke å tråkke noen på tærne, men kanskje gjør man selv noe med utgangspunktet hvis man tenker at man skal drive bare med nattevåk og være sliten?
Jeg er ingen ekspert, men savner nok litt å se et nyansert bilde der de historiene som skildrer den delen av normalen som ikke er en krise også kommer fram.

Jeg kan jo like gjerne være den som kommer til å sitte våken døgnet rundt og rive håret av meg. Men jeg tar utgangspunkt i at jeg skal ha en nydelig barseltid, til tross for nedstengninger i samfunnet osv. Jeg har selv vært utrolig langt nede i prosessen med å få vårt ønskebarn, så her vil jeg absolutt nok en gang si at jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke forstår at livet kan være svart og nesten uoverkommelig. Har stor respekt for at livet av og til er så vanskelig at man nesten ikke kommer seg opp til overflata for å trekke pusten:Heartred
Med krise mener jeg ikke full katastrofeberedskap, men at det er en stor omveltning i livene våre. Det har vært mannen og meg alene i nesten 10 år, så det er klart at å skulle få ny sjef vil føre med seg store endringer. Jeg prøver å gå inn i det med lave skuldre, men det er en kamp mot egen psyke, helt klart. Jeg skal helst forberede meg på ALT, både våken-baby og sove-baby på samme tid. Jeg tenker også at det skader ikke å være forberedt, ha gjort seg opp noen tanker og tatt noen samtaler før man står der med den lille, uten at man skal legge noen spesifikke planer eller utarbeide en fasit for seg selv.

Heldigvis har jeg folk rundt meg som nylig har fått barn, slik at vi kan lage vår egen lille "barselgruppe" og møtes to og to hjemme hos hverandre.

Men jeg er enig med deg at det er fint med nyanser, for som alltid er det de som roper høyest som blir hørt. Og det er gjerne de samme som har fått mye på en gang. Og vi er vel også skrudd sammen på den måten at det er de verste historiene som er mest spennende å høre på og gjenfortelle til andre.
 
Med krise mener jeg ikke full katastrofeberedskap, men at det er en stor omveltning i livene våre. Det har vært mannen og meg alene i nesten 10 år, så det er klart at å skulle få ny sjef vil føre med seg store endringer. Jeg prøver å gå inn i det med lave skuldre, men det er en kamp mot egen psyke, helt klart. Jeg skal helst forberede meg på ALT, både våken-baby og sove-baby på samme tid. Jeg tenker også at det skader ikke å være forberedt, ha gjort seg opp noen tanker og tatt noen samtaler før man står der med den lille, uten at man skal legge noen spesifikke planer eller utarbeide en fasit for seg selv.

Heldigvis har jeg folk rundt meg som nylig har fått barn, slik at vi kan lage vår egen lille "barselgruppe" og møtes to og to hjemme hos hverandre.

Men jeg er enig med deg at det er fint med nyanser, for som alltid er det de som roper høyest som blir hørt. Og det er gjerne de samme som har fått mye på en gang. Og vi er vel også skrudd sammen på den måten at det er de verste historiene som er mest spennende å høre på og gjenfortelle til andre.

Tror egentlig ikke noen av oss som skriver i denne tråden er så uenig. Er bare vanskelig å «se» hva folk mener bak tekst og da er det fort gjort å tråkke noen på tærne.
Jeg vil nok bare gi et bidrag i form av å fortelle førstegangsfødende at både fødsel og barsel kan gå «knirkefritt», nettopp fordi det ofte ropes så veldig høyt om de negative sidene:)

Tro meg, med en 11 åring her hjemme så har jeg mer enn en gang «risikovurdert» hvordan det nye livet med baby og tween skal bli:hilarious:
 
Fin artikkel, og fint med de som nyansere litt :)

Selv om både svangerskap, fødsel og deler av barseltiden med førstemann var beintøff, fikk vi en sovebaby! Det var vi ikke forberedt på i det hele tatt. Vi kan telle på to hender antall netter vi var våkne de første seks månedene, i tillegg til mye dagsoving. Så selv om enkelte deler av barseltiden rett og slett var pyton, er det så utrolig mye annet fint å se tilbake på :)
 
Back
Topp