19.-22. desember 2025 - barsel
Lille I var kommet til verden og både jeg og pappaen gledet oss masse til å bli kjent med henne!
Hun hadde flotte målinger gjennom hele fødselen og tok brystet 5 minutter etter hun kom på meg, mens placenta fortsatt løsnet. Alt var perfekt
Men i løpet av natten begynte jeg å høre en skikkelig buldrelyd over alt. Lurte på om det var noen som jobbet med et eller annet, men innså etterhvert at det var en utrolig høylytt tinnitus ulikt noe jeg har vært borti før. I tillegg begynte jeg å høre alt "dobbelt". Aldri vært borti noe sånt før, utrolig rar følelse. Som om det var en statisk lyd eller som om tinnitusen min gjemte seg til noen pratet. Begynte å lure på om jeg var i The Matrix og hørte robotene bak alle menneskene eller noe sånt. Men hørte jo også min egen stemme sånn, og jeg er ingen robot!
Men det verste var hodepinen. En intens, dunkende smerte i nakken som kom når jeg reiste meg fra liggende stilling. Klarte omtrent ikke bevege hodet fra side til side, var helt stiv. Når jeg lå flatt gikk det vekk, og selv om tinnitusen fortsatt var der så kjente jeg meg ganske normal.
Jeg spurte sykepleier og lege på avdelingen om jeg kunne ha fått en postpunksjonshodepine etter epiduralen, og de fikk en anestesilege til å komme på tilsyn samme dag. Han så på det som ble gjort under fødsel og kjente på nakken min og mente at det var lite sannsynlig med durarift, og uten rift i dura fikk man heller ikke lekkasje av spinalvæske. Sannsynligvis var dette en tensjonshodepine, så se det an noen dager og prøv med paracet, Ibux og fenazon-koffein.
Okay, da prøver vi det. Det hadde liten effekt - smerten svingte jo med smertestillende, men var aldri borte. Jeg følte meg helt ubrukelig - hvordan skal du ta vare på et nyfødt barn hvis du ikke kan reise seg eller løfte armene? Samboeren min har virkelig vist seg fra sin beste side her, han avlastet så mye så alt jeg trengte gjøre var å sove og amme.
Men da hodepinen ikke ble bedre ringte de på ny anestesi kvelden dag 2. Denne gangen skrev de bare som svar at jeg skulle se an til dag 3.
Dag 3 var hodepinen verre, tinnitusen høyere og alt var ganske dritt. Litt etter lunsj kom derfor en tredje anestesilege på tilsyn. Veldig koselig mann, og han var helt enig i at en spenningshodepine vanligvis ikke er helt smertefri i liggende stilling og så starter med et pang når man reiser seg. Og som han sa - du trenger ikke vite at du har vært innom dura for å ha laget et lite hull. Men han synes det var rett at vi hadde sett det an litt med konservativ behandling, for de fleste går seg jo til ila noen dager. Men siden hodepinen min bare var blitt dårligere så synes han vi skulle prøve en blodlapp.
Når de legger blodlapp går de inn i samme nivå som epiduralen ble lagt og setter så inn 10-20 ml av ditt eget blod. Håpet er da at blodet skal feste seg i riften som lekker og tette den. Man må ligge stille i 2 timer etterpå for at det skal funke.
Prosedyren gikk helt ukomplisert og jeg lå stille timene jeg skulle. Herregud så redd jeg var når jeg skulle reise meg etterpå. Tenk om det ikke funket? Tenk om jeg hadde tatt feil, at det bare var en skikkelig spenningshodepine jeg måtte leve med i potensielt flere uker til? Men til slutt fikk samboeren overtalt meg om at på et eller annet tidspunkt må jeg opp fra senga.
Og jeg er smertefri! Hodepinen er borte, tinnitusen er borte, og vi er tilbake i den virkelige verden og ikke i et robotunivers! Det er et skikkelig førjulsmirakel og jeg føler at jeg har fått livet tilbake. Så nå reiser vi hjem
Lille I var kommet til verden og både jeg og pappaen gledet oss masse til å bli kjent med henne!
Hun hadde flotte målinger gjennom hele fødselen og tok brystet 5 minutter etter hun kom på meg, mens placenta fortsatt løsnet. Alt var perfekt Men i løpet av natten begynte jeg å høre en skikkelig buldrelyd over alt. Lurte på om det var noen som jobbet med et eller annet, men innså etterhvert at det var en utrolig høylytt tinnitus ulikt noe jeg har vært borti før. I tillegg begynte jeg å høre alt "dobbelt". Aldri vært borti noe sånt før, utrolig rar følelse. Som om det var en statisk lyd eller som om tinnitusen min gjemte seg til noen pratet. Begynte å lure på om jeg var i The Matrix og hørte robotene bak alle menneskene eller noe sånt. Men hørte jo også min egen stemme sånn, og jeg er ingen robot!
Men det verste var hodepinen. En intens, dunkende smerte i nakken som kom når jeg reiste meg fra liggende stilling. Klarte omtrent ikke bevege hodet fra side til side, var helt stiv. Når jeg lå flatt gikk det vekk, og selv om tinnitusen fortsatt var der så kjente jeg meg ganske normal.
Jeg spurte sykepleier og lege på avdelingen om jeg kunne ha fått en postpunksjonshodepine etter epiduralen, og de fikk en anestesilege til å komme på tilsyn samme dag. Han så på det som ble gjort under fødsel og kjente på nakken min og mente at det var lite sannsynlig med durarift, og uten rift i dura fikk man heller ikke lekkasje av spinalvæske. Sannsynligvis var dette en tensjonshodepine, så se det an noen dager og prøv med paracet, Ibux og fenazon-koffein.
Okay, da prøver vi det. Det hadde liten effekt - smerten svingte jo med smertestillende, men var aldri borte. Jeg følte meg helt ubrukelig - hvordan skal du ta vare på et nyfødt barn hvis du ikke kan reise seg eller løfte armene? Samboeren min har virkelig vist seg fra sin beste side her, han avlastet så mye så alt jeg trengte gjøre var å sove og amme.
Men da hodepinen ikke ble bedre ringte de på ny anestesi kvelden dag 2. Denne gangen skrev de bare som svar at jeg skulle se an til dag 3.
Dag 3 var hodepinen verre, tinnitusen høyere og alt var ganske dritt. Litt etter lunsj kom derfor en tredje anestesilege på tilsyn. Veldig koselig mann, og han var helt enig i at en spenningshodepine vanligvis ikke er helt smertefri i liggende stilling og så starter med et pang når man reiser seg. Og som han sa - du trenger ikke vite at du har vært innom dura for å ha laget et lite hull. Men han synes det var rett at vi hadde sett det an litt med konservativ behandling, for de fleste går seg jo til ila noen dager. Men siden hodepinen min bare var blitt dårligere så synes han vi skulle prøve en blodlapp.
Når de legger blodlapp går de inn i samme nivå som epiduralen ble lagt og setter så inn 10-20 ml av ditt eget blod. Håpet er da at blodet skal feste seg i riften som lekker og tette den. Man må ligge stille i 2 timer etterpå for at det skal funke.
Prosedyren gikk helt ukomplisert og jeg lå stille timene jeg skulle. Herregud så redd jeg var når jeg skulle reise meg etterpå. Tenk om det ikke funket? Tenk om jeg hadde tatt feil, at det bare var en skikkelig spenningshodepine jeg måtte leve med i potensielt flere uker til? Men til slutt fikk samboeren overtalt meg om at på et eller annet tidspunkt må jeg opp fra senga.
Og jeg er smertefri! Hodepinen er borte, tinnitusen er borte, og vi er tilbake i den virkelige verden og ikke i et robotunivers! Det er et skikkelig førjulsmirakel og jeg føler at jeg har fått livet tilbake. Så nå reiser vi hjem
Men såååå bra det funket med blodlapp! Håper alt går knirkefritt fremover nå og at dere bare kan nyte jula hjemme med lille I (så gøy at dere fikk landet navn før fødsel forresten, dere var vel litt usikre der?) 
Gooood jul til alle tre 
Det var så fint å lese om graviditeten din og frem til mål 
Synes det er dårlig gjort at jordmødre ikke stoler på en førstegangsfødende bare fordi de klarer å snakke seg gjennom riene 
Jeg har hatt samme opplevelsen der. Godt du fikk mast deg til en sjekk!
Fikk som svar at "ja, det er du jo programmert til å tenke", og det er jo ikke feil 
