Heia fra hormonell jente!
Lang tekst for de som har tid å lese.
Jeg har slitt med intens sult i første trimester, da kvalmen roer seg bare ned av mat og jeg har sluttet med snus også som jeg regner med sammenlagt har ført til en vektoppgang på 4 kg allerede. Er i uke 10+6.
Har slitt med spiseforstyrrelse i stor grad i tenårene der jeg i perioder har vært besatt av å være i aktivitet og spist la oss si mindre enn det en 6-åring burde ha i seg daglig. Sykehusbesøk og hele pakket. Jeg har i senere år jobbet mye med dette og gått mye opp i vekt å prøvd å ikke tenke så alt for mye på det. Men det siste året har jeg vært veldig usunn og inaktiv sammen med samboer og gått opp i vekt, i de siste mndene spesielt da på grunn av disse hormonene. Jeg har hatt mye vanskelige tanker rundt det, men prøvd å bare leve.
Har prøvd å kjøpe inn sunne ting, men så blir jeg sliten, orker ikke lage mat og vi bestiller noe lettvint og usunt. Ei regle jeg regner med folk kan kjenne seg igjen i.
Nevnte til samboer i frustrasjon idag at jeg hater å være stor, der han sier til meg «gå tur da» så sier jeg «en gåtur endrer jo ikke på det» der han svarer «Da hater du det ikke nok» han blir vel kanskje frustrert av at jeg er bare ligger å er sliten og ikke klarer spise mindre og sunnere.
Jeg ble trist jeg. Ikke bare har jeg fortalt om hvor mye jeg jeg har vansker med mat og selvbilde, men atpåtil synes jeg det er en veldig lite empatisk kommentar å komme med til sin gravide samboer. Forklarte kjapt at jeg ikke kan gå ned i vekt heller pga graviditeten da jeg ikke vet om han vet det. Kommentaren fikk de «barnslige» spiseforstyrrede tankene strømmende tilbake om å slutte å spise med en gang, selv om jeg selvfølgelig ikke kommer til eller kan eller kanskje heller klarer gjøre det, da. Men de er helt ekstremt forstyrrende, invaderende og vanskelige.
Har aldri hatt ett konsept om «sunne vaner» jeg har bare vært ekstrem på begge sider så det er vanskelig for mitt spiseforstyrrede mønster å navigere normal moderasjon/alt for lite mat/ alt for mye. Sultsignaler og hele pakken, jeg er helt sikker på at hjernen ble fritert iløpet av tenårene og at jeg skal slite resten av livet.
Det skal sies at samboer aldri har slitt med dette her så han vet vel ikke bedre.
Uansett, jeg lurer vel på om noen av dere har tips og triks på hvordan forhindre større vektoppgang videre når man er veldig sliten? Blir fort kvalm av tom mage og vitaminene, syns heller ikke alltid det er enkelt å gå turen man skulle vært på. Hva gjør du for å tvinge deg ut? Er det noe fyllende men kalorifattig du spiser? Faster du i småe perioder? Blir hungeren bedre i andre trimester? Kan man gjøre noe for å balansere hormoner på noen måte?
Tar gjerne mot tips for å dempe tankene også.
Skal prøve å tøyle det negative selvsnakket da jeg skjønner det er veldig lite produktivt.
Lang tekst for de som har tid å lese.
Jeg har slitt med intens sult i første trimester, da kvalmen roer seg bare ned av mat og jeg har sluttet med snus også som jeg regner med sammenlagt har ført til en vektoppgang på 4 kg allerede. Er i uke 10+6.
Har slitt med spiseforstyrrelse i stor grad i tenårene der jeg i perioder har vært besatt av å være i aktivitet og spist la oss si mindre enn det en 6-åring burde ha i seg daglig. Sykehusbesøk og hele pakket. Jeg har i senere år jobbet mye med dette og gått mye opp i vekt å prøvd å ikke tenke så alt for mye på det. Men det siste året har jeg vært veldig usunn og inaktiv sammen med samboer og gått opp i vekt, i de siste mndene spesielt da på grunn av disse hormonene. Jeg har hatt mye vanskelige tanker rundt det, men prøvd å bare leve.
Har prøvd å kjøpe inn sunne ting, men så blir jeg sliten, orker ikke lage mat og vi bestiller noe lettvint og usunt. Ei regle jeg regner med folk kan kjenne seg igjen i.
Nevnte til samboer i frustrasjon idag at jeg hater å være stor, der han sier til meg «gå tur da» så sier jeg «en gåtur endrer jo ikke på det» der han svarer «Da hater du det ikke nok» han blir vel kanskje frustrert av at jeg er bare ligger å er sliten og ikke klarer spise mindre og sunnere.
Jeg ble trist jeg. Ikke bare har jeg fortalt om hvor mye jeg jeg har vansker med mat og selvbilde, men atpåtil synes jeg det er en veldig lite empatisk kommentar å komme med til sin gravide samboer. Forklarte kjapt at jeg ikke kan gå ned i vekt heller pga graviditeten da jeg ikke vet om han vet det. Kommentaren fikk de «barnslige» spiseforstyrrede tankene strømmende tilbake om å slutte å spise med en gang, selv om jeg selvfølgelig ikke kommer til eller kan eller kanskje heller klarer gjøre det, da. Men de er helt ekstremt forstyrrende, invaderende og vanskelige.
Har aldri hatt ett konsept om «sunne vaner» jeg har bare vært ekstrem på begge sider så det er vanskelig for mitt spiseforstyrrede mønster å navigere normal moderasjon/alt for lite mat/ alt for mye. Sultsignaler og hele pakken, jeg er helt sikker på at hjernen ble fritert iløpet av tenårene og at jeg skal slite resten av livet.
Det skal sies at samboer aldri har slitt med dette her så han vet vel ikke bedre.
Uansett, jeg lurer vel på om noen av dere har tips og triks på hvordan forhindre større vektoppgang videre når man er veldig sliten? Blir fort kvalm av tom mage og vitaminene, syns heller ikke alltid det er enkelt å gå turen man skulle vært på. Hva gjør du for å tvinge deg ut? Er det noe fyllende men kalorifattig du spiser? Faster du i småe perioder? Blir hungeren bedre i andre trimester? Kan man gjøre noe for å balansere hormoner på noen måte?
Tar gjerne mot tips for å dempe tankene også.
Skal prøve å tøyle det negative selvsnakket da jeg skjønner det er veldig lite produktivt.
Last edited:
stakkars deg 
