Orker ikke ha kontroll på syklusdager og sånt nå. Jeg vet vi ikke har prøvd såå lenge, men etter å ha gjort alt helt rett i syv måneder uten suksess (regner bare med det ikke går veien nå heller, men man vet jo aldri) så mister man troa. De første mnd telte jeg dager, var spent allerede 1 dpo. Denne gangen bare vet jeg at TR kommer og jeg gleder meg ikke lenger. Det er så kjipt å føle det sånn, også fordi man føler seg litt dum. Det er mange som bruker årevis på prøving og ikke får det til, eller må igjennom mange runder med prøverør f.eks.
Men det er noe med den forventninga om at det blir jo å gå. Vi er friske mennesker med to barn fra før. Man skulle jo tro at det går fort liksom. Mensen kommer hver måned, til ca samme tid. Det er ingenting som sier at det ikke skal gå.
Har på en måte gitt litt blaffen nå. For vi gjør alt rett, men det går feil. Får bare håpe at det motsatte blir bevist, men det er vanskelig å tenke sånn. Er nok ikke alene om disse tankene, og jeg håper ingen føler dette som et stikk, for jeg vet det er mange mange som har prøvd mye lenger enn oss. Det er bare følelsene jeg står i nå. Og for hver gang folk i omgangskretsen sier de forventer barn så gjør det vondt. Håper og ber om at vi og alle dere her inne får det de ønsker seg neste år