Har en nydelig jente på 9 år som de siste årene har lagt på seg en del på magen. Hun er fortsatt ikke overvektig mener jeg, men jeg har over tid registrert at hun gradvis har lagt på seg og her om dagen kommenterte hun selv at hun følte hun hadde fått stor mage.
Denne kommentaren kom hun med ved leggetid, og vi hadde da en kort samtale om det. Hun sa at hun gjerne ville gjøre noe med det, men at hun ikke visste hvordan, og lurte på om hun kanskje skulle spise mindre. Jeg sa at det skulle hun ikke gjøre, men at vi hele familien kunne bli flinkere til å spise mindre godteri.
Har gått og tenkt på samtalen i ettertid. Jeg vil jo unngå at hun utvikler dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser etc. Jeg slet selv med spiseforstyrrelser da jeg var ung og er opptatt at hun får et naturlig forhold til kropp og mat, og unner henne heller ikke å legge på seg mer og potensielt få kommentarer fra andre.
En del av utfordringen er at hun er ganske bedagelig anlagt. Mange barn (bla hennes lillesøster) får jo en god del naturlig trening i form av at de liker fysisk lek, løper, spiller fotball etc. Hun har alltid vært typen som ikke liker å bli sliten, så selv når hun er med på aktiviteter som fotball etc i gymmen feks så unngår hun å løpe eller bevege seg på en måte som gjør at hun blir sliten.
Dette er tiltak som vi gjennomfører pt:
- forsøker så langt det går å begrense ultraprosessert mat, is, godteri og søt drikke, og tilbyr sunn mat til måltider
- ingen skjerm på hverdager, kun morgenen i helgen
- Vi har henne på aktiviteter som svømming to ggr i uken og dansing en gang i uken, som hun liker. I en travel hverdag så blir det vanskelig å få til mer enn det, vil ikke at hun skal bli mentalt sliten av å ha en full kalender ved siden av skole og lekser etc.
Er det noen som har lignende erfaringer og som kan dele tanker/ ting som faktisk har funket?
Jeg vil på ingen måte «slanke henne» eller få henne til å føle at det er noe galt med henne, og er veldig opptatt av at hun skal føle at det er greit å spise seg mett til måltider.
Denne kommentaren kom hun med ved leggetid, og vi hadde da en kort samtale om det. Hun sa at hun gjerne ville gjøre noe med det, men at hun ikke visste hvordan, og lurte på om hun kanskje skulle spise mindre. Jeg sa at det skulle hun ikke gjøre, men at vi hele familien kunne bli flinkere til å spise mindre godteri.
Har gått og tenkt på samtalen i ettertid. Jeg vil jo unngå at hun utvikler dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser etc. Jeg slet selv med spiseforstyrrelser da jeg var ung og er opptatt at hun får et naturlig forhold til kropp og mat, og unner henne heller ikke å legge på seg mer og potensielt få kommentarer fra andre.
En del av utfordringen er at hun er ganske bedagelig anlagt. Mange barn (bla hennes lillesøster) får jo en god del naturlig trening i form av at de liker fysisk lek, løper, spiller fotball etc. Hun har alltid vært typen som ikke liker å bli sliten, så selv når hun er med på aktiviteter som fotball etc i gymmen feks så unngår hun å løpe eller bevege seg på en måte som gjør at hun blir sliten.
Dette er tiltak som vi gjennomfører pt:
- forsøker så langt det går å begrense ultraprosessert mat, is, godteri og søt drikke, og tilbyr sunn mat til måltider
- ingen skjerm på hverdager, kun morgenen i helgen
- Vi har henne på aktiviteter som svømming to ggr i uken og dansing en gang i uken, som hun liker. I en travel hverdag så blir det vanskelig å få til mer enn det, vil ikke at hun skal bli mentalt sliten av å ha en full kalender ved siden av skole og lekser etc.
Er det noen som har lignende erfaringer og som kan dele tanker/ ting som faktisk har funket?
Jeg vil på ingen måte «slanke henne» eller få henne til å føle at det er noe galt med henne, og er veldig opptatt av at hun skal føle at det er greit å spise seg mett til måltider.
).
Plutselig så spiser de!