Har en på 4 år, en på 3 år og en på 4 mnd. Nr. 1 er enkel å håndtere. Nr. 2 har en utfordrende periode. Nr. 3 gjør svært lite ut av seg, og vi koser oss maks i permisjon sammen. Vi skal ha minst 18 mnd mellom de siste to om det blir flere, men blir nok rundt 2 år vil jeg tro, så det er ennå en stund til. Hvis vi går det for en fjerde unge. Men jeg tenker daglig mye på den fjerde ungen. Jeg har så lyst på en til! Navna har jeg «bestemt», bilen er jeg på leit etter, og plass i huset har vi.
Vi har aldri barnepass. Verken i ti min, 1+ time eller overnatting. Begge jobber turnus.
Personlig opplever jeg økt kapasitet for hver unge jeg får. Ting går radigere. Vi har gode rutiner. Jeg er mye alene med dem, og er derfor vant med at jeg bare må finne løsninger på ting. Bruker ikke skjerm, belønning eller noe slikt.
Nå kom jeg nettopp over et forum hvor noen fortalte om hvor stressende livet med fire var. Ikke som småbarn, men spesielt barneskole-alder. Der var det mange fritidsaktiviteter som fremsto som et av de største problemene (2-3 på hvert av barna). Personlig har jeg en tanke om at mine ikke trenger å ha noen særlig med fritidsaktiviteter, ev. én hver av gangen, at jeg gjerne utsetter det så lenge jeg syns det går, og at jeg håper gårdslivet fanger mye av tiden deres. Dette er gjerne ikke så realistisk.
Jeg har et mindset om at velger man flere barn, så er det en prioritering. Altså er det noe annet som kan komme til å måtte vike. For meg går det fint å gå litt ned i prosent på jobb dersom det gjør ting lettere, ha litt lavere inntekt og bo litt landligere til. Jeg står mye på kjøkkenet, jobber ute og vi ønsker oss høner og sau på sikt. Jeg leverer ungene seint så vi får en rolig start på dagen. Vi tar oss alltid god tid på vei hjem fra barnehagen, fordi - hva skal vi egentlig rekke? Middagen? Den er ferdig når den er ferdig! Vi vil ikke være så «avhengige» av staten. Altså av permisjonsregler, strømstøtte, barnehage- og SFO-kutt osv. For det er politisk styrt og kan variere hele tiden. Vi ønsker stabilitet og ro. En egen beredskap ved å tjene godt nok med lavt forbruk, og selvforsynt på mye vi trenger.
Men er det noen her som har fire unger nå? Som er litt eldre enn barnehagealder. Hvordan opplever du tilværelsen? Er det stressende? Hvis du tar et steg tilbake fra eget liv, kan du gjøre noe annerledes for at det skal være mindre stressende? Eller var det den fjerde ungen som «bikka lasset»? Eller - har du det helt fint med de fire+ du har? Hva tror du i så fall er grunnen til det?
Vi har aldri barnepass. Verken i ti min, 1+ time eller overnatting. Begge jobber turnus.
Personlig opplever jeg økt kapasitet for hver unge jeg får. Ting går radigere. Vi har gode rutiner. Jeg er mye alene med dem, og er derfor vant med at jeg bare må finne løsninger på ting. Bruker ikke skjerm, belønning eller noe slikt.
Nå kom jeg nettopp over et forum hvor noen fortalte om hvor stressende livet med fire var. Ikke som småbarn, men spesielt barneskole-alder. Der var det mange fritidsaktiviteter som fremsto som et av de største problemene (2-3 på hvert av barna). Personlig har jeg en tanke om at mine ikke trenger å ha noen særlig med fritidsaktiviteter, ev. én hver av gangen, at jeg gjerne utsetter det så lenge jeg syns det går, og at jeg håper gårdslivet fanger mye av tiden deres. Dette er gjerne ikke så realistisk.
Jeg har et mindset om at velger man flere barn, så er det en prioritering. Altså er det noe annet som kan komme til å måtte vike. For meg går det fint å gå litt ned i prosent på jobb dersom det gjør ting lettere, ha litt lavere inntekt og bo litt landligere til. Jeg står mye på kjøkkenet, jobber ute og vi ønsker oss høner og sau på sikt. Jeg leverer ungene seint så vi får en rolig start på dagen. Vi tar oss alltid god tid på vei hjem fra barnehagen, fordi - hva skal vi egentlig rekke? Middagen? Den er ferdig når den er ferdig! Vi vil ikke være så «avhengige» av staten. Altså av permisjonsregler, strømstøtte, barnehage- og SFO-kutt osv. For det er politisk styrt og kan variere hele tiden. Vi ønsker stabilitet og ro. En egen beredskap ved å tjene godt nok med lavt forbruk, og selvforsynt på mye vi trenger.
Men er det noen her som har fire unger nå? Som er litt eldre enn barnehagealder. Hvordan opplever du tilværelsen? Er det stressende? Hvis du tar et steg tilbake fra eget liv, kan du gjøre noe annerledes for at det skal være mindre stressende? Eller var det den fjerde ungen som «bikka lasset»? Eller - har du det helt fint med de fire+ du har? Hva tror du i så fall er grunnen til det?
Last edited:
Jeg bare vil ha plass til alle ++
Og selvsagt blir det litt som man legger opp til selv, og vi bor litt på landet så busstilbudet er så som så. Da blir det mye kjøring til venner, kjærester, fester, fritidsaktiviteter, skole langt unna, deltidsjobb osv. Man sitter gjerne våken til langt på natt for å være sikker på at de kommer hjem, man må være en støtte for dem på en helt annen måte enn da de var mindre. Og kravene til ungdommene er store så det krever dermed også at vi foreldre er mye tilstede. Vakter på skoleball, neonparty og kakebaking til ørten arrangement. Jeg har brukt nesten hele April og Mai til å kjøre på russen, samtidig som jeg har vært i full jobb og nygravid med medfølgende kvalme og trøtthet. Så mulig jeg kjenner litt ekstra på det nå 
eldste har lappen selv, nummer to tar lappen snart. Men har inntil nylig hatt en ford s-max (7 seter). Men fremover blir det uansett ikke alle i bilen på en gang.