Må bare få ut noen tanker. De siste 2 årene har jeg nå vært gravid/hatt et dødt foster i magen i godt over 40 uker. Har mistet 4 ganger på rad, mellom uke 8 og uke 12. I går skulle jeg vært i uke 10, men på ul ble det oppdaget et foster uten hjerteslag som sluttet å utvikle seg i uke 8. "Glad" for at det skjer såpass tidlig hver gang, men det er så vondt å gå gjennom. Dette svangerskapet har jeg ikke turt å glede meg i det hele tatt, og det er også trist syns jeg - at jeg bare går og venter på å miste. Likevel er ønsket om et til barn så sterkt at vi prøver igjen og igjen.
Det verste er ventingen etter at MA er konstatert, det å vite at det er et foster som ikke lever i magen, men allikevel må det gå en uke og ny kontroll før jeg får tabletter. Forstår at det beste er at kroppen ordner opp selv, men min dumme kropp forstår jo ikke at jeg ikke er gravid lenger.. Håper tablettene fungerer denne gangen, så jeg slipper kirurgisk.
Det verste er ventingen etter at MA er konstatert, det å vite at det er et foster som ikke lever i magen, men allikevel må det gå en uke og ny kontroll før jeg får tabletter. Forstår at det beste er at kroppen ordner opp selv, men min dumme kropp forstår jo ikke at jeg ikke er gravid lenger.. Håper tablettene fungerer denne gangen, så jeg slipper kirurgisk.
Det høres jo ut som en utredning bør gjøres, det er virkelig helt umenneskelig å måtte gå gjennom det gang på gang!
Men abortene har satt sine spor. Send meg gjerne en melding om du vil høre hva som funka for meg,