Barseltårer og nedstemthet

[Isen2024]

Flere av dere som har født som sliter med nedstemthet og barseltårer?

Jeg fødte på mandag, egentlig en relativt ukomplisert fødsel. Fikk litt feber og måtte få antibiotika under fødselen og hun ble nesten tatt med vakuum, men jeg klarte å presse på i siste liten så det gikk. Fikk bare 2 grad 1 rifter, samt en god dose hemoroider.
Har litt utfordringer med ammingen, men det går også relativt greit. Har også en samboer som går all out for å gjøre alt for meg! Han lager alle mine måltider og ordner med alt av husarbeid, tur med hunden osv. Så har jeg hovedansvar for baby siden jeg ammer.
Alt er jo ganske perfekt, likevel føler jeg meg så forferdelig nedstemt og lei meg. Går store deler av dagen med en klump i magen der jeg særlg grur meg til natten i frykt at det skal bli en sånn natt der jeg ikke får sovet noe som helst. Selv om jeg vet at det ikke har noe å si, for jeg har jo perm og kan sove det inn senere...

Vet barseltårer er normalt, men er det normalt å kjenne på slike følelser når man egentlig ikke har grunn til det?

 

[Lil_sol]

*sniker fra mars*

De første ukene etter fødsel var «verst» for meg, men da det hadde gått sånn 3-4 uker begynte ting å gå seg litt til. På fredag er det 6 uker siden jeg fødte, likevel syns jeg at alt fortsatt kan være litt «tett innpå». At det ikke skal så mye til, men tåler mer likevel.

Gi deg selv tid til å komme litt lenger ut i barseltiden, og støtt deg på samboeren din! Kan det hjelpe om han minner deg på at du gjør en god jobb og liknende? For det gjør du Å fullamme et barn er en fulltidsjobb.

Samtidig vil jeg legge til at dersom du selv føler at denne nedstemtheten føles overveldende og gjør deg urolig, ta kontakt med barselavdeling eller jordmoren som fulgte deg gjennom svangerskapet

 

[Solstråle123]

Flere av dere som har født som sliter med nedstemthet og barseltårer?

Jeg fødte på mandag, egentlig en relativt ukomplisert fødsel. Fikk litt feber og måtte få antibiotika under fødselen og hun ble nesten tatt med vakuum, men jeg klarte å presse på i siste liten så det gikk. Fikk bare 2 grad 1 rifter, samt en god dose hemoroider.
Har litt utfordringer med ammingen, men det går også relativt greit. Har også en samboer som går all out for å gjøre alt for meg! Han lager alle mine måltider og ordner med alt av husarbeid, tur med hunden osv. Så har jeg hovedansvar for baby siden jeg ammer.
Alt er jo ganske perfekt, likevel føler jeg meg så forferdelig nedstemt og lei meg. Går store deler av dagen med en klump i magen der jeg særlg grur meg til natten i frykt at det skal bli en sånn natt der jeg ikke får sovet noe som helst. Selv om jeg vet at det ikke har noe å si, for jeg har jo perm og kan sove det inn senere...

Vet barseltårer er normalt, men er det normalt å kjenne på slike følelser når man egentlig ikke har grunn til det?

Sender mange klemmer til deg
Har ikke født enda denne gangen, men hadde det slik med første barn. Som du sier kom det spesielt på kvelden og natten. Kunne gråte masse og få skikkelig angst for mye forskjellig. Jeg tenkte da at «det går bra, og det går over», men det varte ganske lenge, over flere uker/mnd. Og når jeg tenker tilbake på det var det nok en form for depresjon og jeg angrer på at jeg ikke sa i fra om det da. Har pga andre ting snakket med både jordmor, lege og psykolog denne gangen, og de er veldig tydelig på at man bør si ifra tidlig om man kjenner på dette. Og ikke gi deg hvis de sier «det er normalt med barseltårer». For ja det er normalt, men ikke over lang tid. Og det er bedre å få hjelp tidlig og så oppdage at det går fint og du ikke trenger mer hjelp, enn at du går lenge med det ubehandlet og det bygger seg større og vondere. Håper du slipper å stå i dette lenge

 

[Renzy]

(sniker fra mai)
Jeg hadde mye barseltårer de første ukene med min førstefødte. Det hadde ingenting med fødselen å gjøre, for den gikk veldig fint. Det er heftig for kroppen (inkl hodet!) å komme seg etter en fødsel, så mitt beste tips er bare å la tårene komme når de kommer, og prøve å gjøre ting som gir deg glede når du har overskudd til det. Som regel går det over, og hvis ikke bør du snakke med helsestasjonen

 

[Poojenta]

Det er helt vanlig. Det er ganske overveldende å bli mor. Man har nå et annet menneske som krever alt av deg. Det er mye nytt, du må finne tid til noe så enkelt som å lage en kopp kaffe, ta en dusj.
Mitt råd er å ta imot litt hjelp, om du kan. Og ta kontakt med legen om du ikke føler at det gir seg.

 

[Starflower]

Flere av dere som har født som sliter med nedstemthet og barseltårer?

Jeg fødte på mandag, egentlig en relativt ukomplisert fødsel. Fikk litt feber og måtte få antibiotika under fødselen og hun ble nesten tatt med vakuum, men jeg klarte å presse på i siste liten så det gikk. Fikk bare 2 grad 1 rifter, samt en god dose hemoroider.
Har litt utfordringer med ammingen, men det går også relativt greit. Har også en samboer som går all out for å gjøre alt for meg! Han lager alle mine måltider og ordner med alt av husarbeid, tur med hunden osv. Så har jeg hovedansvar for baby siden jeg ammer.
Alt er jo ganske perfekt, likevel føler jeg meg så forferdelig nedstemt og lei meg. Går store deler av dagen med en klump i magen der jeg særlg grur meg til natten i frykt at det skal bli en sånn natt der jeg ikke får sovet noe som helst. Selv om jeg vet at det ikke har noe å si, for jeg har jo perm og kan sove det inn senere...

Vet barseltårer er normalt, men er det normalt å kjenne på slike følelser når man egentlig ikke har grunn til det?

Det er helt normalt De sier vel opp til to uker, men jeg tror ikke det er unormalt at det kan vare litt lenger hos noen, spesielt hvis det er første barnet for da er det en mye større omveltning. Hvis du dog merker at det ikke blir bedre eller det blir verre så ville jeg tatt kontakt med helsesykepleier.

Jeg fikk fødselsdepresjon med første, det kom litt snikende og jeg skjønte ikke helt hva det var først. Jeg syntes det var vanskelig å innrømme at noe var galt og når de på helsestasjonen spurte hvordan går det så var det automatiske svaret at det går bra. Det var jo heller ingen som spurte direkte hvordan det gikk med meg.

 

[Attpåbaby]

Hele hormonapparatet ditt er i endring nå etter fødselen, så jeg krysser fingrene for at det roer seg når hormonene har stabilisert seg
Jeg tenker også at det er veldig godt tegn at du faktisk er oppmerksom på endringer! Håper også du har sagt noe til samboer din og ikke prøver å skjule det helt. Da er det lettere for samboeren din å se om du blir bedre eller om det vedvarer, og evt hjelpe deg å søke hjelp hos lege/helsestasjon før det trekker ut eller blir alvorligere.

 

[Isen2024]

Tusen takk alle for gode og støttende ord! Det er fint å ha flere å dele erfaringer med
Jeg har gitt beskjed til min samboer og han er veldig støttende og passer godt på meg Får også hjemmebesøk av jordmor i morgen og skal gi beskjed hvordan jeg har det, så håper vi og krysser fingrene at det er en av de som går over om ikke lenge.

 

[Nordlys83]

Føler med deg disse første ukene! Jeg endte opp med et bekken etter fødsel som ikke fungerte, en gigantisk hemoroide slik at jeg ikke kunne sitte , forferdelige såre brystvorter og begynnende brystbetennelse med feber. Følte d bare var å gå i kjelleren!
MEN: tok kjerringråd med kålblad i rumpa på hemoroiden, og kålblad på brystet som var betent. Og det virket!!! Nå er babyen to uker, fortsatt stress med amming og søvn, men iallefall er andre vonde ting blitt bedre
Vi er alle i samme båt nå, be om hjelp hvis alt føles håpløst

 

[Morelltre]

Hvordan går det nå?

 

[Isen2024]

Hvordan går det nå?

Tusen takk som spør Det går heldigvis mye bedre fortsatt litt opp og nedturer her og der med utfordringer med amming og gråt, men følelsen av nedstemthet har blitt kraftig redusert

 

[Morelltre]

Tusen takk som spør Det går heldigvis mye bedre fortsatt litt opp og nedturer her og der med utfordringer med amming og gråt, men følelsen av nedstemthet har blitt kraftig redusert

Å, så godt å lese Håper det blir enda bedre igjen like raskt er så tungt når amminga er et hinder. Har det gått greit å være alene? Samboeren din er kanskje på jobb igjen nå?

 

[Isen2024]

Å, så godt å lese Håper det blir enda bedre igjen like raskt er så tungt når amminga er et hinder. Har det gått greit å være alene? Samboeren din er kanskje på jobb igjen nå?

Det er det, hadde aldri forventet hvor mye psykisk stress amming kan gi.
Det har gått greit min samboer har heldigvis fleksibel jobb og har hatt litt hjemmekontor for å gjøre overgangen lettere

 

[Morelltre]

Det er det, hadde aldri forventet hvor mye psykisk stress amming kan gi.
Det har gått greit min samboer har heldigvis fleksibel jobb og har hatt litt hjemmekontor for å gjøre overgangen lettere

Så bra

 

[AnnAnn]

Det er det, hadde aldri forventet hvor mye psykisk stress amming kan gi.
Det har gått greit min samboer har heldigvis fleksibel jobb og har hatt litt hjemmekontor for å gjøre overgangen lettere

Det blir bedre! Om noen uker vil du være sååå glad for at du stod i dette med amming. Heia heia!

 

[Starflower]

Det blir bedre! Om noen uker vil du være sååå glad for at du stod i dette med amming. Heia heia!

Nja ikke si det, jeg hadde 6 uker med h*lvette for å få til ammingen, det var ikke verdt det for min del, skulle ønske noen sa til meg at det er greit å gi opp, men jeg følte meg mislykket om jeg ga opp for man blir jo fortalt at det er det viktigste man gir sine barn. For min del var det absolutt ikke verdt slitet og jeg hadde nok vært en bedre mamma og mye mer tilstede de 6 ukene om jeg bare hadde gitt opp. Så det kommer nok veldig ann på hva man har problemer med.

 

[Morelltre]

Det avhenger sikkert av hva problemet er Jeg slet i starten mens førstemann jeg også. Men det var bare jeg som hadde veldig vondt, babyen fikk alt den trengte. Og jeg er veldig glad nå for at jeg holdt ut og at det ordnet seg med ammingen. Det var helt forferdelig i sånn tre måneder, også løsna det bare helt plutselig. Om puppene ble herda eller hva som skjedde er jeg ikke helt sikker på, men det ble plutselig mye bedre.

Skjønner veldig godt at andre ikke synes det er verdt det, og mener på ingen måte at alle bare må bite i seg smerten til det går over. Det må man kjenne på selv, når man evt synes man har prøvd for lenge til at man synes det er verdt det

 

[Starflower]

Det avhenger sikkert av hva problemet er Jeg slet i starten mens førstemann jeg også. Men det var bare jeg som hadde veldig vondt, babyen fikk alt den trengte. Og jeg er veldig glad nå for at jeg holdt ut og at det ordnet seg med ammingen. Det var helt forferdelig i sånn tre måneder, også løsna det bare helt plutselig. Om puppene ble herda eller hva som skjedde er jeg ikke helt sikker på, men det ble plutselig mye bedre.

Skjønner veldig godt at andre ikke synes det er verdt det, og mener på ingen måte at alle bare må bite i seg smerten til det går over. Det må man kjenne på selv, når man evt synes man har prøvd for lenge til at man synes det er verdt det

Ja for noen er det jo absolutt verdt det! Poenget var bare at det er ikke nødvendigvis verdt det for alle, det kommer nok litt ann på hva problemet er og hvor mye det påvirker oss.

 

[Morelltre]

Ja for noen er det jo absolutt verdt det! Poenget var bare at det er ikke nødvendigvis verdt det for alle, det kommer nok litt ann på hva problemet er og hvor mye det påvirker oss.

Sant