Bare må fortelle dere noe som nettopp skjedde da jeg var ute å gikk tur med min samboer. Første tur på flere dager da jeg har ligger rett ut og vært kvalm og sliten. På vei tilbake blir jeg akutt kvalm og må rett og slett lene meg inntil en bergknaus på siden av stien vi går på og kaste opp
Tror dere ikke det kommer et jævla mannfolk som bor på andre siden (selvsagt en mann,kvinne ville aldri reagert så uempatisk) og spør om jeg kan flytte meg bort og ikke stå midt i stien. FOR DET FØRSTE: 1.offentlig tursti der både mennesker og dyr går ,også ville dyr er det der som såklart gjør sitt fornødne ute i naturen. Står han og passer på dette også døgnet rundt? FOR DET ANDRE: jeg står ikke midt i stien,står selvfølgelig helt på siden,mente han at jeg skulle klartet opp bergveggen for å kaste opp? Alternativet var andre siden av stien,rett inn på gårdsplassen hans (noe jeg definitivt gjør neste gang..)
FOR DET TREDJE: hvem faen sier sånn når noen åpenbart er syke og dårlige? Du planlegger ikke hvor du blir dårlig og må spy. JENTER, jeg brøøøølte!! Fy fader så sint jeg ble! Innimellom spyinga kom det gloser som overasket både meg selv, min stakkars samboer og helt sikkert gubbefaen som sto der. Og han ga seg ikke heller etter at samboer forklarte situasjonen og at jeg såklart ikke kunne noe for det og heller ikke sto midt på stien, som igjen er en offentlig tursti. Sto ikke i hagen til noen og kastet opp...Det siste jeg sa var at om han ikke holdt kjeften sin og hutet seg inn skulle jeg komme å spy han rett i trynet
Altså, dette er vanligvis ikke meg i det hele tatt. Sjelden skikkelig sint og liker absolutt ikke konflikter. Dette var rett og slett tidenes hormonelle pregzilla øyeblikk!! Omg,jeg er sjokkert over meg selv
selv om jeg fortsatt mener han frekke fyren var drøy og burde klappet igjen eller spurt om det gikk bra som en normal empatisk person.. Har dere andre noen sånne øyeblikk hvor hormonene går amok og dere reagerer mye sterkere enn dere vanligvis ville ha gjort?
ps. Samboeren min er lettere traumatisert og går veldig stille i dørene her nå..
Tror dere ikke det kommer et jævla mannfolk som bor på andre siden (selvsagt en mann,kvinne ville aldri reagert så uempatisk) og spør om jeg kan flytte meg bort og ikke stå midt i stien. FOR DET FØRSTE: 1.offentlig tursti der både mennesker og dyr går ,også ville dyr er det der som såklart gjør sitt fornødne ute i naturen. Står han og passer på dette også døgnet rundt? FOR DET ANDRE: jeg står ikke midt i stien,står selvfølgelig helt på siden,mente han at jeg skulle klartet opp bergveggen for å kaste opp? Alternativet var andre siden av stien,rett inn på gårdsplassen hans (noe jeg definitivt gjør neste gang..)
Altså, dette er vanligvis ikke meg i det hele tatt. Sjelden skikkelig sint og liker absolutt ikke konflikter. Dette var rett og slett tidenes hormonelle pregzilla øyeblikk!! Omg,jeg er sjokkert over meg selv

Neida, men sånne mennesker fortjener å bli satt på plass, det er ikke sånn at du valgte å kaste opp der eller i det hele tatt. Ja jeg overreagerer på alt om dagen, mye er berettighet. Jeg er ekstremt tålmodig som person og blir sjeldent sint til vanlig. Men som gravid så er jeg en tikkende bombe. Jeg kom på jobb i dag etter å hatt fri noen dager og vært gravid-syk en dag og så hadde de andre ikke gjort det som skulle gjøres forrige uke, og da klikka det for meg. Jeg tror jeg trua litt med at om det ikke var gjort innen jeg kommer i morgen så var de daue
vi gror nye mennesker,da får de som ikke er smekkfull av hormoner (teller med både IVF prøving og søvndepriverte nybakte mødre også) gro litt tjukkere hud så lenge. For det kommer til å komme noen utbrudd fremover!
Hva folk får seg til
Har vel litt liten gjøre om dagene kan jeg tenke meg

da hadde jeg nok begynt å gråte av omtanken
bikker begge veier de hormonene her