Bør vi få 3 barn?

[Starflower]

Langt innlegg, men mye å ta med i betraktning.

Jeg har to barn, eldste er 2 år og 8 mnd, yngste er 1 år og 4 mnd, det er nøyaktig 1,5 år mellom dem så de er tette. Jeg og samboer har alltid snakket om at to barn er nok, det er fint med to fordi da har dem et søsken og to er fint fordi da må man ikke tenke så mye på hvilken bil man skal ha og det blir ikke fryktelig dyrt om man skal ut å reise eller i parker osv for "alle" tar høyde for at en familie er to voksne og to barn. Men så fikk jeg minste mann, hadde en relativt fin fødsel, men litt trøblete barseltid og jeg følte meg plutselig ikke ferdig. Jeg syntes det var sørgelig at det var siste gang jeg skulle gå gravid, føde og ha en liten nyfødt i armene mine som var min. I tillegg var minsten en enkel baby, i stor kontrast til sin storesøster som var/er en håndfull. Men nå er livet helt greit. Det er jo mye hverdagsslit, men vi har vår rutine som funker. Likevel så kjenner jeg på et savn, at jeg så gjerne skulle hatt en liten til i flokken min, men så er spørsmålet, er jeg egoistisk som ønsker det?

Mannen er litt under tvil, han liker ikke småbarnstiden og foretrekker den alderen som eldste er i nå, min fine fødsel var også litt vell traumatisk for han (han trodde på et tidspunkt jeg skulle dø fordi det var masse styr med morkake som løsnet for raskt og det ble mye blod og kaos etter minsten var kommet ut, men jeg hadde minsten på brystet og var lykkelig, så var det en uke hvor vi var innlagt på sykehus fordi han måtte operere magen sin to dager etter fødsel, men alt gikk fint, men den uken uten eldste jenta vår som var hos besteforeldre er det tøffeste jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv, jeg blir på gråten bare jeg tenker tilbake til den perioden. Så om noe skulle skjedd med den tredje, hvordan skulle det vært for mine to. Første fødsel var akutt keisersnitt da eldste kom i uke 35, så da var vi 2 uker på sykehuset og jeg lå 2 uker på sykehuset før fødsel også. En slik situasjon hadde jo vært krise om jeg hadde to små hjemme fra før. Men så tenker jeg, det er et helt liv med disse barna, skal man velge det bort fordi 1% av det kanskje blir litt vanskelig?

Begge mine sover sånn sett gjennom natta, men vi er oppe flere ganger for å gi vann, smokk, kos og noen ganger trøst. Sånn gjennomsnittlig er det kanskje 4-5 ganger per barn fra de sovner til de våkner og da er ofte 2-3 av dem midt på natta. Så vi er jo mye våkne fra før, enn så lenge. Vi har netter hvor begge sover gjennom også åsså har vi netter der det er oppvåkninger flere ganger i timen hele natta. Åsså må vi jo ta med i betrakting at 3 stk betyr mer sykdom og hva om alle blir slått ut på en gang. Vi blir jo da 2 reduserte mot 3.
Så er det reise, vi må ha ny bil (kanskje det kan funke med den vi har, men mest sannsynlig ny), det blir dyrere å dra på ferier, dyrere fordi en ekstra person må ha nye klær og utstyr. Økonomien er ikke den beste, men vi eier hus og to biler, vi har begge fulltidsjobber, men er begge under gjennomsnitt i årslønn så vi får ikke spart så mye. Og det aller viktigste, alle 3 skal få like mye oppmerksomhet og kjærlighet. Her er det jeg er mest bekymret, spesielt nå når de er små. Om vi først skulle ha prøvd på en til så ville ikke det blitt før til høsten tidligst og da hadde termin vært sommeren 2024 og Eldste ville vært 4 år og yngste ville vært 2,5 år. Så i forhold til forståelse så ville det jo vært enklere.

En ting som jeg merker jeg går tilbake til som en fordel er å ha 2 søsken istedenfor ett. Jeg har selv vokst opp med en bror som var 4 år eldre enn meg, vi hadde aldri noe særlig til forhold og jeg følte meg som et enebarn. I forhold til aldersforskjellen mellom våre to så ville jo det mest sannsynlig ikke skjedd her uansett, men jeg kjenner det er viktig for meg at de vokser opp med søsken. Jeg kommer fra en familie med maange tanter og onkler, så mine foreldre har jo mange søsken hver og jeg har likt å ha stor familie. Samboer har 2 søsken så han har aldri følt på denne ensomheten med å være "enebarn" eller misunnelsen til venner som ikke kan henge med deg fordi de skal være med søsknene sine i ferier o.l. mens du sitter alene og kjeder deg. Men spørsmålet er om min egentlige tanke om å gjøre dem noe godt egentlig kommer dem til gode? Jeg tenker også på at jeg hadde hatt stor glede av å ha tre barn på sikt selv om det er vanskelig nå når dem er små. Jeg syntes det er kjempe vanskelig å være mamma og til tider lurer jeg på om jeg egner meg og om jeg i det heletatt burde ha fått barn, men 90% av tiden så elsker jeg det og koser meg med dem og blir så stolt over fremgangen de gjør.

Jeg vet virkelig ikke hva som er riktig å gjøre. Jeg vet jo hva jeg innerst i hjertet mitt ønsker, men om det er lurt, rettferdig overfor mannen som kanskje ikke er like gira som meg, rettferdig overfor barna som trenger all den tiden jeg gir dem.

Jeg tar gjerne i mot både erfaringer, innspill, tanker, følelser, hva enn av råd du måtte ha. Takk på forhånd

 

[AnneS]

Jeg har en stund vært inne på samme tanken, men har innsett at jeg/vi ikke har kapasitet til mer enn de to vi har, tror jeg
Jeg ser etter at eldste begynte på skolen,så har det blitt mer hektisk med at hver av dem skal på aktivitet hver sin dag. I tillegg jobber både jeg og samboer turnus slik at hverdagen i seg selv er en kabal med barn, sfo, bhg,kveldsvakt osv.

Svoger og svigerinne fikk tredjemann i mai ifjor. De angrer definitivt ikke på å få ham, men de har merket at for dem var det ikke slik at tredjemann henger med på lasset. Det har krevd mye av dem med nattevåk, mye sykdom på lille og storesøsken som skal ha sitt. De to andre ungene deres er mye større enn dine er da.

Jeg har skjønt at hvis vi skulle hatt en tredje så burde vi gjort det for kanskje to år siden. Men da var pappa kreftsyk og ting stod helt på hodet. Nå er minste 5, jeg er snart 34 og klarer ikke helt tanken på å skulle begynne på nytt

 

[Kalinnea]

Man kan alltids finne mange grunner for og i mot å få et barn til.
Det viktigste å vurdere synes jeg er:
1. Klarer jeg å ta vare på de barna jeg allerede har, hvis vi får en til?
2. Er vi villige til å gjøre visse økonomiske endringer for å få hverdagen til å gå opp?
3. Har vi lyst på et barn til?


Er svarer på de 3 spørsmålene ja, så go for it.

Selv er jeg uplanlagt gravid med nr tre nå, og vi gikk noen runder om vi skulle beholde barnet eller ikke. Vi står økonomisk svakt til siden jeg kun har en liten deltidsstilling i butikk, og samboern bærer nesten hele lasset av utgifter. Så vi vet det blir lite luksus de neste årene. Men samtidig har vi et fint hus med lavt huslån og solceller på taket, den ene bilen vår står på firmaet han jobber i, og vi kan søke om å få dekket så og så mye av utgiftene til barnehagen fremover.

Når lillebror her kommer i mars så er jentene 2.5 og 4.5 år, og det blir en fin aldersforskjell synes jeg. Og selv rekker jeg muligens å bli 33 (har termin dagen etter bursdagen min). Barna kom tettere enn vi opprinnelig hadde planlagt, men vi har egentlig alltid ønsket oss tre barn.

 

[Eliz92]

Du burde ikke få eller velge å ikke få pga kommentarer her inne.

Her har vi tre barn og det kan både være fint og styrete.. om vi skal på badeland så må vi ha med oss en ekstra voksen..hotell er dyrt for de fleste viser at vi trenger to rom. Prisene på ting har økt noe helt ekstremt i det siste.. så det er lurt å se over deres økonomi. Her er tre en for mange.. så det er alltid en som ikke er med i leken.. mye søsken krangling, men det er det nok med alle søsken.. etter nr 3 kom til verden så har jeg følt meg ferdig. Når barna begynner å vokse til så er det godt å kjenne på at de blir mer selvstendige. Det er også veldig kjekt å være med dem en og en og finne på ting som er for litt større barn..

Du må dele følelsene dine med din mann.. min mann var også skeptisk til nr 3.. kanskje blir han interessert i en til. Kanskje dere finner ut at dere vil vente litt og tenke litt mer over det.. av og til tar det litt tid før man finner ut av slike ting .

 

[Starflower]

Jeg har en stund vært inne på samme tanken, men har innsett at jeg/vi ikke har kapasitet til mer enn de to vi har, tror jeg
Jeg ser etter at eldste begynte på skolen,så har det blitt mer hektisk med at hver av dem skal på aktivitet hver sin dag. I tillegg jobber både jeg og samboer turnus slik at hverdagen i seg selv er en kabal med barn, sfo, bhg,kveldsvakt osv.

Svoger og svigerinne fikk tredjemann i mai ifjor. De angrer definitivt ikke på å få ham, men de har merket at for dem var det ikke slik at tredjemann henger med på lasset. Det har krevd mye av dem med nattevåk, mye sykdom på lille og storesøsken som skal ha sitt. De to andre ungene deres er mye større enn dine er da.

Jeg har skjønt at hvis vi skulle hatt en tredje så burde vi gjort det for kanskje to år siden. Men da var pappa kreftsyk og ting stod helt på hodet. Nå er minste 5, jeg er snart 34 og klarer ikke helt tanken på å skulle begynne på nytt

Nei det er mye som skal passe inn. Jeg tror at om man venter for lenge så blir det også en ulempe. For sånn som det er nå så leker jo mine to fantastisk godt sammen og de hadde vært på nivå med en tredje om det skulle være behov. Vi har blitt enige om at hvis det skal bli en nr. 3 så må det skje slik at det ikke er mer enn 3 år mellom minste og mellomste, så det vil si at vi er nødt til å begynne prøvingen i høst hvis det skal bli noe av. Nå har jeg blitt gravid på første eggløsning hver gang, men jeg mistet en mellom de to så jeg må jo ta med i betraktning at det kan skje igjen og sette oss tilbake 2+ mnd.

Man kan alltids finne mange grunner for og i mot å få et barn til.
Det viktigste å vurdere synes jeg er:
1. Klarer jeg å ta vare på de barna jeg allerede har, hvis vi får en til?
2. Er vi villige til å gjøre visse økonomiske endringer for å få hverdagen til å gå opp?
3. Har vi lyst på et barn til?


Er svarer på de 3 spørsmålene ja, så go for it.

Selv er jeg uplanlagt gravid med nr tre nå, og vi gikk noen runder om vi skulle beholde barnet eller ikke. Vi står økonomisk svakt til siden jeg kun har en liten deltidsstilling i butikk, og samboern bærer nesten hele lasset av utgifter. Så vi vet det blir lite luksus de neste årene. Men samtidig har vi et fint hus med lavt huslån og solceller på taket, den ene bilen vår står på firmaet han jobber i, og vi kan søke om å få dekket så og så mye av utgiftene til barnehagen fremover.

Når lillebror her kommer i mars så er jentene 2.5 og 4.5 år, og det blir en fin aldersforskjell synes jeg. Og selv rekker jeg muligens å bli 33 (har termin dagen etter bursdagen min). Barna kom tettere enn vi opprinnelig hadde planlagt, men vi har egentlig alltid ønsket oss tre barn.

Man vet aldri hva man klarer før man står i det Det hadde blitt samme alder mellom våre om vi hadde fått en til når vi tenker det hadde vært lurest.

 

[Starflower]

Du burde ikke få eller velge å ikke få pga kommentarer her inne.

Her har vi tre barn og det kan både være fint og styrete.. om vi skal på badeland så må vi ha med oss en ekstra voksen..hotell er dyrt for de fleste viser at vi trenger to rom. Prisene på ting har økt noe helt ekstremt i det siste.. så det er lurt å se over deres økonomi. Her er tre en for mange.. så det er alltid en som ikke er med i leken.. mye søsken krangling, men det er det nok med alle søsken.. etter nr 3 kom til verden så har jeg følt meg ferdig. Når barna begynner å vokse til så er det godt å kjenne på at de blir mer selvstendige. Det er også veldig kjekt å være med dem en og en og finne på ting som er for litt større barn..

Du må dele følelsene dine med din mann.. min mann var også skeptisk til nr 3.. kanskje blir han interessert i en til. Kanskje dere finner ut at dere vil vente litt og tenke litt mer over det.. av og til tar det litt tid før man finner ut av slike ting .

Nei selvfølgelig tar vi jo beslutningen oss i mellom, men det er fint å lufte det, kanskje jeg får innsyn i noe jeg ikke hadde tenkt på eller kanskje en erfaring hjelper oss å vippe den ene eller andre veien. Man får jo ikke barn bare for å få barn

Kan jeg spør hvor mange år det er mellom deres barn?

 

[Rogue]

Går med mange av de samme tankene selv. Vi har også to. Og jeg er veldig overrasket over hvor sterkt jeg ønsker å få flere, selv om jeg også er helt sikker på at det virkelig ikke er en god idè for oss.
Hvordan er nettverket deres? Har dere familie eller andre i nærheten som kan hjelpe til med barnepass ved behov?

 

[Oktoberbaby?]

Vi venter nr 3 nå men det var ekstremt vanskelig å ta valget Kjente på akkurat de samme tingene som deg!
Til syvende og sist så er burde det ikke stå på økonomi og praktiske ting synes jeg. Det ordner seg alltid
Ja det vli bli kaos, men deilig kaos der man kan kalle seg en flokk Tenk så fint for ungene å ha flere søsken man kan ha glede av resten av livet, flere å spille på. Småbarnsperioden varer ikke evig

 

[Baby_2019]

Hei!
Jeg er nå gravid med vårt tredje barn.

Jeg er vokst opp som enebarn og var helt klar på at mine barn skal ha søsken. Det har vært og er fortsatt utrolig sårt å ikke ha den nære relasjonen jeg ser andre har med sine. Våre barn har heller ingen søskenbarn i nærheten. Og det hadde iken jeg heller som barn.

Jeg er mye alene med ungene da far jobber på sjøen, så det blir nok beintøft ei stund.

Grunnene til at vi får det tredje barnet er:
(Ikke i prioritert rekkefølge)

1. De får forhåpentligvis nær relasjon og støtte i hverandre
2. Noen å dele ansvaret med når vi foreldre blir gamle (alt ligger på meg i dag..)
3. Ønsket om at vi og dem skal få en stor familie å dele tradisjoner som jul og andre ferier med nå og i fremtiden (jeg var alltid alene bare med mine foreldre som barn)
4. To barn er ikke nok for å "sikre" dette, noen kan falle fra i løpet av livet eller flytte utenlands. (Grusom tankegang, men ja..)

For mange er 2 barn nok for å kunne oppfylle mye av dette, men det avhenger ofte av nettverket utenom.

Jeg er nok litt preget av å være enebarn. Samboer er vokst opp I en flokk på 4 og synes egentlig at 2 var nok

Vi drar på sydenferie nå før nr 3 kommer. Det koster oss 80000kr. Blir nok lenge til neste

 

[Veivalsa]

Jeg kjenner også savn etter å gå gravid, oppleve fødsel (det er jo en sykt rå følelse når du har babyen i armene dine) og det magiske øyeblikket når du får bli kjent med et lite menneske for første gang. Og selv om det er slitsomt, så synes jeg også det er noe veldig spesielt og fint med ammeperioden og de første 6 månedene. Og å se kjærligheten mellom barna sine vokse frem. Hvis jeg tenker på bare dette - så ja, da vil jeg gjerne ha en til.

Men hvis jeg tenker på tannfrembrudd, våkenetter, kolikkskrik, aldri få en pause på dag eller natt på mange måneder/år, og alle barnesykdommene man skal ha èn av og deretter de første forkjølelsene, alle sykdommene man skal ha mer enn en gang, omgangssyke++ så tenker jeg nei.

Og dette er sånn man kanskje ikke bør/skal tenke på hver dag, men fordi jeg holder på med utredning for alvorlig sykdom nå så tenker jeg også en del på hvor mye man kan klare alene. Hvis den ene av oss dør tidlig i livet så står den andre igjen med alt alene.

Jeg tenker også på alt som kommer av oppfølging i skolen, og etter skoletid med aktiviteter, sikkert 1-2 aktiviteter per barn etterhvert. Vi har bare barn i barnehage nå, men jeg skjønner jo at det krever en del mer tid. Også tenker jeg på parforholdet. Jeg ønsker å ha mer tid til det og ikke bare være i et slags overlevelsesmodus hele tiden som jeg personlig synes 0-2,5 år er da.

Dette er mine tanker for hvorfor vi stopper etter 2 barn. Jeg vil heller vite at vi kommer oss gjennom småbarnsårene som par, også har jeg helt ærlig mye jeg liker og vil bruke tid på som bare er meg. Meg uten barn. Og sånn som regnestykket mitt er nå, så går det opp med 2 barn, men ikke 3.

Det blir trangere økonomisk og plassmessig for hvert barn, men akkurat der tenker jeg litt at det meste går. Det finner man løsninger på, og de fleste barn har ikke noe imot å dele rom etterhvert og litt trange forhold så lenge foreldrene er tilfredse og glade.

Ser noen her skriver at du ikke skal ta et valg basert på kommenterer på forum, og det tror jeg heller ikke du ville gjort. Så jeg skriver bare rett fra levra hvorfor akkurat vi velger å stoppe ved 2 barn. Det kan jo uansett ikke direkte overføres til deres liv, men det er alltid interessant å høre hva andre tenker om slike store valg synes jeg
Jeg ville også som deg hatt 2-3 år forskjell ned til det minste barnet, helst ikke mer. Sånn at man ikke er i småbarnsbobla i årevis, nettopp fordi vi ikke trives sånn veldig med akkurat det. Noen får jo 4-5-6 barn og da tenker jeg man også liker det litt kaotiske som oppstår i småbarnsfasen og med mange barn å følge opp. Og at man også synes det er helt fint å ganske stort avkall på ganske mye tid helt for seg selv
Det er ikke noe rett eller galt i antall barn en familie skal bestå av heller - så lenge foreldrene trives og er glade i hverandre, vil det smitte over på barna. Det kan være perfekt for noen med 1 barn, og for andre med 4.
Lykke til med å bestemme dere

 

[Eliz92]

Nei selvfølgelig tar vi jo beslutningen oss i mellom, men det er fint å lufte det, kanskje jeg får innsyn i noe jeg ikke hadde tenkt på eller kanskje en erfaring hjelper oss å vippe den ene eller andre veien. Man får jo ikke barn bare for å få barn

Kan jeg spør hvor mange år det er mellom deres barn?

Mellom de eldste er det rett under 2 år og den siste er 3 år etter dem igjen. Så de er 8,6 og 3 år

 

[Starflower]

Går med mange av de samme tankene selv. Vi har også to. Og jeg er veldig overrasket over hvor sterkt jeg ønsker å få flere, selv om jeg også er helt sikker på at det virkelig ikke er en god idè for oss.
Hvordan er nettverket deres? Har dere familie eller andre i nærheten som kan hjelpe til med barnepass ved behov?

Ja sant! De sier jo at man aldri angrer på barna man får, kun de man ikke får. Så jeg er så redd jeg ikke kommer til å klare å legge det fra meg. For vi skulle gjerne hatt den siste slik at det ikke blir alt for stor aldersforskjell og det er greit å bare ta alt på en gang. Selv om jeg i hverdagen tar meg selv i å tenke hva skulle vi gjort nå om vi hadde hatt 3, men eldste hadde vært 4 og minsten hadde vært på eldste sin alder så det hadde jo vært lettere..

Ja vi har et godt nettverk. Et minus er at svigerfamilien bor på andre siden av landet. Svigermor kommer ofte på besøk og hjelper til. Men det er sjeldent vi egentlig trenger hjelp. Eldste har sovet borte 3 ganger og yngste 2. Ellers har vi kanskje hatt barnevakt en time og to her og der og de gangene kan jeg sikkert telle på 2 hender. Jeg har to jenter i familien som lengter etter å sitte barnevakt, men eldste er så vanskelig å håndtere av og til fordi hun vil bare ha mamma. Kan skrike til hun blir utmatta og sovner, så hun er veeeldig viljesterk. Så jeg har ikke turt. Men vi har et stort nettverk. Minsten er kjempe enkel.

 

[Starflower]

Mellom de eldste er det rett under 2 år og den siste er 3 år etter dem igjen. Så de er 8,6 og 3 år

Blir noenlunde samme som oss da hvis det blir en til. Hvilke tanker hadde dere om en til før den tredje kom? Var det ønsket/planlagt?

 

[Starflower]

Hei!
Jeg er nå gravid med vårt tredje barn.

Jeg er vokst opp som enebarn og var helt klar på at mine barn skal ha søsken. Det har vært og er fortsatt utrolig sårt å ikke ha den nære relasjonen jeg ser andre har med sine. Våre barn har heller ingen søskenbarn i nærheten. Og det hadde iken jeg heller som barn.

Jeg er mye alene med ungene da far jobber på sjøen, så det blir nok beintøft ei stund.

Grunnene til at vi får det tredje barnet er:
(Ikke i prioritert rekkefølge)

1. De får forhåpentligvis nær relasjon og støtte i hverandre
2. Noen å dele ansvaret med når vi foreldre blir gamle (alt ligger på meg i dag..)
3. Ønsket om at vi og dem skal få en stor familie å dele tradisjoner som jul og andre ferier med nå og i fremtiden (jeg var alltid alene bare med mine foreldre som barn)
4. To barn er ikke nok for å "sikre" dette, noen kan falle fra i løpet av livet eller flytte utenlands. (Grusom tankegang, men ja..)

For mange er 2 barn nok for å kunne oppfylle mye av dette, men det avhenger ofte av nettverket utenom.

Jeg er nok litt preget av å være enebarn. Samboer er vokst opp I en flokk på 4 og synes egentlig at 2 var nok

Vi drar på sydenferie nå før nr 3 kommer. Det koster oss 80000kr. Blir nok lenge til neste

Rart hvordan alle sitter med samme tanker

Det at jeg har følt meg som enebarn er en veeldig stor grunn kjenner jeg også. Det er sikkert ikke alle enebarn som har det sånn, men vi som har kjent på den ensomheten har nok et sterkere behov for å beskytte våre barn fra det.

Akkurat det du sier i punkt nr. 4 har jeg også tenkt på, men ikke turt å ytre høyt. Jeg leser og hører om så mange som mister barna sine til ulykker eller selvmord og da bare tenker at å være alene igjen da så skal de ikke måtte føle at det er deres ansvar alene for å passe på oss foreldre. Jeg har en nær venn som mistet sitt søsken til selvmord og ble sittende igjen med sine foreldre som hen følte ansvar for å trøste når hen selv også trengte støtte.

I tillegg så tenker jeg hva om de ikke trives sammen. Det er flere søsken som klæsjer. Hvis dem er 3 så er det større sannsynlighet for at alle har en de kan forholde seg til.

 

[Starflower]

Jeg kjenner også savn etter å gå gravid, oppleve fødsel (det er jo en sykt rå følelse når du har babyen i armene dine) og det magiske øyeblikket når du får bli kjent med et lite menneske for første gang. Og selv om det er slitsomt, så synes jeg også det er noe veldig spesielt og fint med ammeperioden og de første 6 månedene. Og å se kjærligheten mellom barna sine vokse frem. Hvis jeg tenker på bare dette - så ja, da vil jeg gjerne ha en til.

Men hvis jeg tenker på tannfrembrudd, våkenetter, kolikkskrik, aldri få en pause på dag eller natt på mange måneder/år, og alle barnesykdommene man skal ha èn av og deretter de første forkjølelsene, alle sykdommene man skal ha mer enn en gang, omgangssyke++ så tenker jeg nei.

Og dette er sånn man kanskje ikke bør/skal tenke på hver dag, men fordi jeg holder på med utredning for alvorlig sykdom nå så tenker jeg også en del på hvor mye man kan klare alene. Hvis den ene av oss dør tidlig i livet så står den andre igjen med alt alene.

Jeg tenker også på alt som kommer av oppfølging i skolen, og etter skoletid med aktiviteter, sikkert 1-2 aktiviteter per barn etterhvert. Vi har bare barn i barnehage nå, men jeg skjønner jo at det krever en del mer tid. Også tenker jeg på parforholdet. Jeg ønsker å ha mer tid til det og ikke bare være i et slags overlevelsesmodus hele tiden som jeg personlig synes 0-2,5 år er da.

Dette er mine tanker for hvorfor vi stopper etter 2 barn. Jeg vil heller vite at vi kommer oss gjennom småbarnsårene som par, også har jeg helt ærlig mye jeg liker og vil bruke tid på som bare er meg. Meg uten barn. Og sånn som regnestykket mitt er nå, så går det opp med 2 barn, men ikke 3.

Det blir trangere økonomisk og plassmessig for hvert barn, men akkurat der tenker jeg litt at det meste går. Det finner man løsninger på, og de fleste barn har ikke noe imot å dele rom etterhvert og litt trange forhold så lenge foreldrene er tilfredse og glade.

Ser noen her skriver at du ikke skal ta et valg basert på kommenterer på forum, og det tror jeg heller ikke du ville gjort. Så jeg skriver bare rett fra levra hvorfor akkurat vi velger å stoppe ved 2 barn. Det kan jo uansett ikke direkte overføres til deres liv, men det er alltid interessant å høre hva andre tenker om slike store valg synes jeg
Jeg ville også som deg hatt 2-3 år forskjell ned til det minste barnet, helst ikke mer. Sånn at man ikke er i småbarnsbobla i årevis, nettopp fordi vi ikke trives sånn veldig med akkurat det. Noen får jo 4-5-6 barn og da tenker jeg man også liker det litt kaotiske som oppstår i småbarnsfasen og med mange barn å følge opp. Og at man også synes det er helt fint å ganske stort avkall på ganske mye tid helt for seg selv
Det er ikke noe rett eller galt i antall barn en familie skal bestå av heller - så lenge foreldrene trives og er glade i hverandre, vil det smitte over på barna. Det kan være perfekt for noen med 1 barn, og for andre med 4.
Lykke til med å bestemme dere

Det er akkurat det at jeg bare trenger å diskutere det, for plutselig er det noe ikke jeg har tenkt på. Som det du skriver med alvorlig sykdom. Hva om jeg dør under fødsel. Jeg hadde preklampsi med første så det var jo en reell fare for både meg og ungen sånn egentlig selv om jeg aldri følte at jeg var i fare. Hva skjer med mannen da.

Jeg håper ikke det er så alvorlig med deg som de er redd for

Det er et så utrolig vanskelig valg dette her. Tar jeg alt dette opp med mannen så blir det som en ensidig samtale, jeg får ikke tanker tilbake. Men det er generelt sånn alltid, ikke bare med dette. Så derfor er det fint å sortere tanker og sånt her sånn ikke det blir for mye mas for han.

Jeg skjønner godt det bare blir to for dere da, selv om du gjerne skulle gjort det igjen. Du fikk jo yngste som ikke ville sove også. Hadde vi fått yngste først og eldste sist hadde jeg nok ikke følt et like sterkt behov for å gå igjennom det en gang til

 

[Maddieh]

Selv kunne jeg tenkt meg nr 2, men jeg har ikke kapasitet, plass. Økonomi eller noe ork til det. Du må finne ut hva du/dere har kapasitet, ork, økonomi og plass til. Og hvor lyst dere har til det.
For oss er det riktig å holde oss til enebarn. For andre er det riktig med mange barn.
Uansett ønsker jeg dere lykke til med valget.

 

[Stolt mamma]

kan bare skrive fra mitt ståsted og her har vi 3 barn og veldig fornøyd med det. Ja det er mye jobb og man klarer ikke å følge opp 3 sty like tett som om man hadde kun 1 eller to barn. Her har vi vært avvhengig av gode rutiner og god arbeidsfordeling for å få det til å gå rundt. Men med god hjelp fra besteforeldre og en fleksibel arbeidsgiver opplever jeg at vi har mindre stress i hverdagen enn de fleste og jeg føler at jeg får fulgt opp barna på en god måte.

 

[Eliz92]

Blir noenlunde samme som oss da hvis det blir en til. Hvilke tanker hadde dere om en til før den tredje kom? Var det ønsket/planlagt?

Jeg ønsket veldig en til. Mannen var ikke helt sikker.. men så ble vi uplanlagt gravid i en litt krevende periode.. så tidspunktet var ekstremt dårlig og det påvirket hele svangerskapet egentlig.. aldri vært så dårlig i et svangerskap som 3. Gang heller . Så kom hun i starten av en pandemi og vi flyttet like etterpå.. hun var veldig urolig rundt søvn veldig lenge og en veldig våken baby som sov lite..det var ganske slitsomme dager med å rekke alt..levere i barnehagen..hente. handle. Lage middag til mannen kom hjem. Når hun nærmet seg et år så begynte det meste å bli lettere.. nå leker hun mye med søsteren. De er vell ca bestevenner. Hun lar seg ikke herse med og hun har vært veldig tidlig ute med språk og motorikk.. det er veldig kjekt nå da. Det er de eldste som krangler mest

 

[Rogue]

Ja sant! De sier jo at man aldri angrer på barna man får, kun de man ikke får. Så jeg er så redd jeg ikke kommer til å klare å legge det fra meg. For vi skulle gjerne hatt den siste slik at det ikke blir alt for stor aldersforskjell og det er greit å bare ta alt på en gang. Selv om jeg i hverdagen tar meg selv i å tenke hva skulle vi gjort nå om vi hadde hatt 3, men eldste hadde vært 4 og minsten hadde vært på eldste sin alder så det hadde jo vært lettere..

Ja vi har et godt nettverk. Et minus er at svigerfamilien bor på andre siden av landet. Svigermor kommer ofte på besøk og hjelper til. Men det er sjeldent vi egentlig trenger hjelp. Eldste har sovet borte 3 ganger og yngste 2. Ellers har vi kanskje hatt barnevakt en time og to her og der og de gangene kan jeg sikkert telle på 2 hender. Jeg har to jenter i familien som lengter etter å sitte barnevakt, men eldste er så vanskelig å håndtere av og til fordi hun vil bare ha mamma. Kan skrike til hun blir utmatta og sovner, så hun er veeeldig viljesterk. Så jeg har ikke turt. Men vi har et stort nettverk. Minsten er kjempe enkel.

Så bra at dere har et godt nettverk! Det tenker jeg gjør det mindre risikabelt å velge å få flere barn. Man setter jo på en måte det vante livet til de barna man allerede har litt på spill. Og nå sier jeg absolutt ikke at det trenger å være dårlig med forandring eller at det er synd på barn hvis foreldre må dele de ressursene de har på flere. Jeg mener risikoen for som f.eks. du selv nevnte, at barnet blir født veldig tidlig og må være lenge på sykehus og kanskje til og med får noen senvirkninger av det som krever ekstra oppfølging. l en sånn situasjon har nettverket en enorm betydning.

Jeg vet dessverre om mange tilfeller hvor foreldre erkjenner at det kanskje hadde vært bedre om de ikke hadde fått flere barn. Det der med at ingen angrer handler om noe helt annet, at kjærligheten man føler for barna sine er så sterk. Dette skriver jeg selvfølgelig ikke for å argumentere mot at akkurat dere skal få et barn til, men fordi jeg synes det er et interessant tema å diskutere.

 

[Starflower]

Så bra at dere har et godt nettverk! Det tenker jeg gjør det mindre risikabelt å velge å få flere barn. Man setter jo på en måte det vante livet til de barna man allerede har litt på spill. Og nå sier jeg absolutt ikke at det trenger å være dårlig med forandring eller at det er synd på barn hvis foreldre må dele de ressursene de har på flere. Jeg mener risikoen for som f.eks. du selv nevnte, at barnet blir født veldig tidlig og må være lenge på sykehus og kanskje til og med får noen senvirkninger av det som krever ekstra oppfølging. l en sånn situasjon har nettverket en enorm betydning.

Jeg vet dessverre om mange tilfeller hvor foreldre erkjenner at det kanskje hadde vært bedre om de ikke hadde fått flere barn. Det der med at ingen angrer handler om noe helt annet, at kjærligheten man føler for barna sine er så sterk. Dette skriver jeg selvfølgelig ikke for å argumentere mot at akkurat dere skal få et barn til, men fordi jeg synes det er et interessant tema å diskutere.

Ja absolutt viktig, det er derfor det er så vanskelig. Man kan jo ikke akkurat angre på et barn, så da vil jeg heller være sikker på at det faktisk er noe vi klarer. Jeg har hatt tidenes værste dag så om jeg hadde blitt spurt i dag så hadde det blitt plent nei Så på en sånn dag er jeg litt glad for at jeg bare har to når jeg har lyst til å kaste mannen på dør i tillegg fordi han bare står å ser på at eldste er vrang med meg mens jeg står å lager middag. Men fordi hun er mammadalt og ikke vil ha han i nærheten så bare gidder han ikke.. så i dag er en strek på nei det er nok med to..