Fått så angst

N

nosse

Andre møte med forumet
Jeg har fått sån angst for at jeg skal bli mamma igjen i en alder av 37 år, jeg har fått beskjed for flere år siden at jeg ikke kunne bære frem flere barn, så dette er jo virkelig ikke planlagt.
Her er listen som gir meg angst.
Vil jeg klare dette alene?
Takler jeg et barn til?
Vil jeg bli en god nok mor?
Økonomisk? ( det vil gå greit men det blir jo tangerer)
Blir jeg å noen gang å kunne finne meg en mann?
Hva vil folk si? ( jeg skjemmes litt av at han jeg var sammen med dumpet meg å stakk)
Så ja hva tenker dere andre her? Skal på tidlig ul i morgen å se om det i det heletatt er et barn her.
 
Hvorfor har du fått beskjed om å ikke bære frem flere barn?om du risikerer din egen helse så er jo det litt risikabel ift de barna du har, hvor mange har du og
Hvor gamle?

Jeg er Strax 41, har to barn, 15 og 2 1/2, den minste og lille i magen har jeg laga selv, på en klinikk i DK. Har tenkt på hva folk vil si og dette barnet er jo veldig planlagt, så kan liksom ikke bruke den heller;)

Jeg tenker at man klarer det meste, og at ting vil gå! Har du et støttende nettverk ?

Spennende med UL, lykke til !
 
Lykke-lig2 skrev:
Hvorfor har du fått beskjed om å ikke bære frem flere barn?om du risikerer din egen helse så er jo det litt risikabel ift de barna du har, hvor mange har du og
Hvor gamle?

Jeg er Strax 41, har to barn, 15 og 2 1/2, den minste og lille i magen har jeg laga selv, på en klinikk i DK. Har tenkt på hva folk vil si og dette barnet er jo veldig planlagt, så kan liksom ikke bruke den heller;)

Jeg tenker at man klarer det meste, og at ting vil gå! Har du et støttende nettverk ?

Spennende med UL, lykke til !
Klikk for å utvide …
Jeg har tre der største er 14 å minste er 8. er ikke farlig for helsen min men jeg jeg fikk skader i livmor etter sist svangerskap å de sa jeg ikke kunne klare å unnfange et barn på vanlig måte. Jeg er jo ei veldig god å omsorgsfull mamma men det er denne frykten da hva hvis liksom. Det er jo et enormt ansvar dette her å jeg er livredd, jeg har så mye hormoner i kroppen at av og til kan jeg sitte å gråte av skrekk å neste øyeblikk se for meg livet om to å med ei lita tulle med langt svart hår å jeg har alt navnet klart, å jeg blir glad når jeg ser babyer å tenker på babyen jeg har i magen. Å denne frykten for en mann er også helt idiotisk for man trenger ikke en mann for å være lykkelig heller. Jeg vil ikke engang ha en mann etter det jeg opplevde nå.
 
Så fælt å lese at du sitter med disse tankene. Men én ting vil jeg mene er ganske sikkert, selv om jeg alri en gang har møtt seg. En hver kommende forelder som bekymrer seg for "er jeg en god nok mor/far?" vil svaret være - ja. Det at en faktisk bekymrer seg for dette er bekreftende nok til at du kommer absolutt til å bli en god nok mor. :Heartbigred
Og hva folk tenker og mener? Vel, det kan de bare drite i. Vi må slutte å mene så mangt og mye om livene til andre, og vi må slutte å være redd for hva andre hele tiden tenker å mener om oss. Mitt liv, mine valg - stort sett. Og at han stakk sier jo alt om han, ikke deg! Jeg har troa på deg! Prøv å senk skuldrene (jeg vet godt at dette er veeeldig enkelt sagt om angst!), pust med magen, og gled deg over det lille mirakelet som vil beundre deg over alt på jord om ikke lenge :Heartbigred
 
nosse skrev:
Jeg har tre der største er 14 å minste er 8. er ikke farlig for helsen min men jeg jeg fikk skader i livmor etter sist svangerskap å de sa jeg ikke kunne klare å unnfange et barn på vanlig måte. Jeg er jo ei veldig god å omsorgsfull mamma men det er denne frykten da hva hvis liksom. Det er jo et enormt ansvar dette her å jeg er livredd, jeg har så mye hormoner i kroppen at av og til kan jeg sitte å gråte av skrekk å neste øyeblikk se for meg livet om to å med ei lita tulle med langt svart hår å jeg har alt navnet klart, å jeg blir glad når jeg ser babyer å tenker på babyen jeg har i magen. Å denne frykten for en mann er også helt idiotisk for man trenger ikke en mann for å være lykkelig heller. Jeg vil ikke engang ha en mann etter det jeg opplevde nå.
Klikk for å utvide …
Ha fokus på deg, barna og den lille i magen! Dette vil du klare :) gi f i hva alle andre mener, og stå i dette med hevet hode :) livet er ikke mindre fullkomment bare fordi man ikke har en mann!
 
Tusen takk dere, jeg turte egentlig ikke å skrive dette her men jeg måtte få det ut en plass før det fikk for stor plass i hjernen min rett og slett, jeg har slitt med å sove pga grublingen over dette å er veldig sliten kjenner jeg. Men det å bare få skrevet det å luftet det som føles vondt hjelper så veldig mye å man får andres syn å tanker som hjelper deg i å se dette fra flere vinkler .
 
Tror mye av følelsene mine kommer også av at jeg har sån kjærlighetssorg rett og slett, når det gir seg så tror jeg at alt blir mye bedre.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp