Angst for å reise?

[Agnete]

Sliter med angst titt og ofte, pleier å klare å håndtere den greit. Det er sosialangst, og har mye angst i forhold til jobben min blant annet.
Nå skal jeg reise med venner og jeg jobber hardt med angsten som driver å overtaler meg til å ikke dra. Jeg får det jo garantert hyggelig, jeg kjenner alle godt likevel skriker det nei inne i meg.
Jeg har gradvis blitt mer asosial med årene, jeg kommer ikke på fester, utrdriknningslag, babyshower osv
Gikk hos en psykolog og hun mente jeg bare skulle lytte til angst og ikke gjøre det som kroppen skriker at jeg ikke skal gjøre. Men blir det ikke bare verre da? Er det ikke derfor jeg er verre i dag enn da den begynte?
Hva gjør dere som har angst?

 

[All song]

Selvfølgelig skall du lytte til kroppen men så e det sån at visst du skall ta et steg til bake så kommer du ikke deg framover og jobber med det. Syns heller du skall jobbe deg litt og litt framover stegvis. Å vær sosiale er en viktig ting i livet men skjønner oxå at det ikke er lett når angsten tar helt over .
Trodde nesten de beste var at jobbe framover og prøve få det bedre og ikke stoppe helt
Stor klem til deg.

 

[AnneS]

Det kan jo ikke sammenlignes, men jeg har utviklet litt angst for å treffe kjensfolk etter pappa døde. Faller helt sammen ved medfølelse.
Jeg kjente at jeg var kvalm, vondt i magen og puls på 110 igår da jeg skulle besøke jobb. Hele kroppen ropte nei, men jeg var nødt til å utfordre meg. Det ble et litt tøft, men veldig godt besøk der

 

[Maddieh]

Du må finne ut om det er verdt det å trosse angsten eller ikke. Så ta det på case by case basis.
Denne turen, hvor skal dere? Hvem reiser du med? Kommer du til å kose deg? Er det verdt det å trosse angsten for den kosen du får?
Kanskje du klarer å slappe av uten ungene, du har tidligere nevnt at det kan være litt slitsomt, at de alltid henvender seg til deg, selv om det er like lett å ringe til far.
Kanskje du får litt ro i kroppen.
Kan være verdt det.

 

[Stolt mamma]

Sliter med angst titt og ofte, pleier å klare å håndtere den greit. Det er sosialangst, og har mye angst i forhold til jobben min blant annet.
Nå skal jeg reise med venner og jeg jobber hardt med angsten som driver å overtaler meg til å ikke dra. Jeg får det jo garantert hyggelig, jeg kjenner alle godt likevel skriker det nei inne i meg.
Jeg har gradvis blitt mer asosial med årene, jeg kommer ikke på fester, utrdriknningslag, babyshower osv
Gikk hos en psykolog og hun mente jeg bare skulle lytte til angst og ikke gjøre det som kroppen skriker at jeg ikke skal gjøre. Men blir det ikke bare verre da? Er det ikke derfor jeg er verre i dag enn da den begynte?
Hva gjør dere som har angst?

Tenker at du skal gjøre det psykologen sa. Du skal kun lytte til angsten, men ikke engasjere deg i den, dvs ikke høre på kroppen som sier nei. Tror kanskje er verre fordi når du begynner å utfordre angsten blir det verre før det blir bedre.

 

[SloppyJane]

Jeg har kommet over angsten min ved å sakte men sikkert gjøre det jeg hadde angst for. Ikke hele eplet på en gang men bit for bit.
Det er jeg veldig glad for i dag. Det er slitsomt å ha et sånt handikap.
Om du ikke blir med på turen så ville jeg nok begynt å utfordre deg selv til å gjøre det du er redd for. Det høres ut som et begrenset liv, og det høres også ut som du kanskje ikke vil ha det sånn? Egentlig?

 

[Agnete]

Tenker at du skal gjøre det psykologen sa. Du skal kun lytte til angsten, men ikke engasjere deg i den, dvs ikke høre på kroppen som sier nei. Tror kanskje er verre fordi når du begynner å utfordre angsten blir det verre før det blir bedre.

Om jeg gjør som psykologen så blir jeg jo hjemme fra alt, hun mente også at i forhold til jobb var det bare å bli hjemme man kunne leve fint på uføre også. Kunne jo jobbe frivillig.
Jeg trodde det var oppskriften på å bli verre og verre og til slutt klarer jeg ikke å gå i butikken?
Hvordan lytte, men ikke engasjere seg?
Jeg har hatt det slik i mange år nå, begynte når jeg ble syk, og det begynner å bli vanskelig for jeg ser at jeg har gitt opp mye i livet uten at jeg egentlig har skjønt det.

 

[Agnete]

Jeg har kommet over angsten min ved å sakte men sikkert gjøre det jeg hadde angst for. Ikke hele eplet på en gang men bit for bit.
Det er jeg veldig glad for i dag. Det er slitsomt å ha et sånt handikap.
Om du ikke blir med på turen så ville jeg nok begynt å utfordre deg selv til å gjøre det du er redd for. Det høres ut som et begrenset liv, og det høres også ut som du kanskje ikke vil ha det sånn? Egentlig?

Nei vil ikke være slik, derfor oppsøkte jeg hjelp. Følte ikke at jeg fikk så mye hjelp egentlig.
Følte meg mer presset til å gi opp jobb og det livet jeg kjenner. Jeg vil ikke miste alt det pga sykdom og angst.

 

[Agnete]

Du må finne ut om det er verdt det å trosse angsten eller ikke. Så ta det på case by case basis.
Denne turen, hvor skal dere? Hvem reiser du med? Kommer du til å kose deg? Er det verdt det å trosse angsten for den kosen du får?
Kanskje du klarer å slappe av uten ungene, du har tidligere nevnt at det kan være litt slitsomt, at de alltid henvender seg til deg, selv om det er like lett å ringe til far.
Kanskje du får litt ro i kroppen.
Kan være verdt det.

Derfor jeg skulle bli med få en pause i en veldig hektisk hverdag. Og ofte er det verdt det, bare utrolig slitsomt nå mens den bygger seg opp.

 

[Agnete]

Det kan jo ikke sammenlignes, men jeg har utviklet litt angst for å treffe kjensfolk etter pappa døde. Faller helt sammen ved medfølelse.
Jeg kjente at jeg var kvalm, vondt i magen og puls på 110 igår da jeg skulle besøke jobb. Hele kroppen ropte nei, men jeg var nødt til å utfordre meg. Det ble et litt tøft, men veldig godt besøk der

Sånt er tøft og jeg er helt lik deg der. Synes sånn medfølelse er vanskelig for jeg klarer ikke å holde maska da. Tror det er fordi vi har "lært" at gråt er en svakhet, men det er jo ikke det, det er en styrke

 

[Maddieh]

Derfor jeg skulle bli med få en pause i en veldig hektisk hverdag. Og ofte er det verdt det, bare utrolig slitsomt nå mens den bygger seg opp.

Ja og det skjønner jeg. Føler veldig på sånt selv. Stå i det og bli med, kos deg, slapp av

 

[AnneS]

Sånt er tøft og jeg er helt lik deg der. Synes sånn medfølelse er vanskelig for jeg klarer ikke å holde maska da. Tror det er fordi vi har "lært" at gråt er en svakhet, men det er jo ikke det, det er en styrke

Det var det de på jobb også sa. Fikk spørsmål fra ei på vei inn i bhg igår, hvordan det går med meg. Svarte veldig kort og gikk (beklaget meg på messenger etterpå). Da jeg hadde levert og kom ut i bilen, så falt jeg sammen og begynte å hylgråte

 

[Agnete]

Det var det de på jobb også sa. Fikk spørsmål fra ei på vei inn i bhg igår, hvordan det går med meg. Svarte veldig kort og gikk (beklaget meg på messenger etterpå). Da jeg hadde levert og kom ut i bilen, så falt jeg sammen og begynte å hylgråte

Ikke tenk på hvordan andre oppfatter deg nå, jeg tror alle har forståelse for at nå er det ikke så lett for degog har de ikke det, nei da er de iallefall ikke noen du bør tenke på for da er de ikke verdt i dine tanker og beklagelser !

 

[Veivalsa]

z

 

[SloppyJane]

Nei vil ikke være slik, derfor oppsøkte jeg hjelp. Følte ikke at jeg fikk så mye hjelp egentlig.
Følte meg mer presset til å gi opp jobb og det livet jeg kjenner. Jeg vil ikke miste alt det pga sykdom og angst.

Kanskje finne en annen behandler/metode?
Lykke til iallfall!

 

[Stolt mamma]

Om jeg gjør som psykologen så blir jeg jo hjemme fra alt, hun mente også at i forhold til jobb var det bare å bli hjemme man kunne leve fint på uføre også. Kunne jo jobbe frivillig.
Jeg trodde det var oppskriften på å bli verre og verre og til slutt klarer jeg ikke å gå i butikken?
Hvordan lytte, men ikke engasjere seg?
Jeg har hatt det slik i mange år nå, begynte når jeg ble syk, og det begynner å bli vanskelig for jeg ser at jeg har gitt opp mye i livet uten at jeg egentlig har skjønt det.

mulig jeg har missforstått, men tolket det som psykologen mente at du skulle lytte til angsten, som i stoppe opp og kjenne etter, og gradvis eksponere deg? lytte uten å engasjere seg vil si å stoppe opp, anerkjenne tanken/følelsen, men ikke gå inn i den. La den være litt på siden, skille mellom deg og angsten på en måte. Mange med angst prøver unngår alt som har med angsten og gjøre, men når den først kommer har man en tendens til å «gå all inn» i angsten slik at den tar helt overhånd.

 

[Agnete]

mulig jeg har missforstått, men tolket det som psykologen mente at du skulle lytte til angsten, som i stoppe opp og kjenne etter, og gradvis eksponere deg? lytte uten å engasjere seg vil si å stoppe opp, anerkjenne tanken/følelsen, men ikke gå inn i den. La den være litt på siden, skille mellom deg og angsten på en måte. Mange med angst prøver unngår alt som har med angsten og gjøre, men når den først kommer har man en tendens til å «gå all inn» i angsten slik at den tar helt overhånd.

nei, psykologen mente at så lenge jeg ikke lyttet til angsten ville jeg aldri bli kvitt den.
F.eks så fortalte jeg at ved nattevakt så har jeg mye angst før jeg drar på jobb. Hjertebank, urolig og høy puls. Jeg reiser som regel på jobb likevel, og angsten roer seg etter kort tid på jobb.

Svaret jeg fikk da, at da må du bli hjemme. Kroppen roper bli hjemme lytt til den.
Så spurte jeg men blir jeg ikke verre da? Nei, du vil bli verre når du ikke lytter til angsten. Angsten sier bli hjemme, da må du bli hjemme.

Når det gjelder jobb, butikk osv så drar jeg som regel selv om kroppen stritter i mot. Men sosialesammenkomster med venner da blir jeg hjemme og finner alltid en unnskyldning. Jeg har faktisk ikke sett det før i det siste, jeg trodde jeg hadde kontroll.

 

[Stolt mamma]

nei, psykologen mente at så lenge jeg ikke lyttet til angsten ville jeg aldri bli kvitt den.
F.eks så fortalte jeg at ved nattevakt så har jeg mye angst før jeg drar på jobb. Hjertebank, urolig og høy puls. Jeg reiser som regel på jobb likevel, og angsten roer seg etter kort tid på jobb.

Svaret jeg fikk da, at da må du bli hjemme. Kroppen roper bli hjemme lytt til den.
Så spurte jeg men blir jeg ikke verre da? Nei, du vil bli verre når du ikke lytter til angsten. Angsten sier bli hjemme, da må du bli hjemme.

Når det gjelder jobb, butikk osv så drar jeg som regel selv om kroppen stritter i mot. Men sosialesammenkomster med venner da blir jeg hjemme og finner alltid en unnskyldning. Jeg har faktisk ikke sett det før i det siste, jeg trodde jeg hadde kontroll.

Da skjønner jeg at du reagerer!!! Lurer virkelig på hvor den psykologen har tatt utdanningen sin for angst blir aldri bedre av å unngå. Sånn jeg har forstått det (er ingen ekspert) vil det være vanskelig å jobbe med angsten hvis man blir helt overveldet i situasjonen og derfor må jobbe med «lette» situasjoner først. Jeg ville gitt en ny psykolog en sjanse, tror du vil få en helt annen opplevelse, slik at du kommer deg ut av det mønsteret du er i nå som ikle hørtes noe godt ut å være i.

 

[Maddieh]

Da skjønner jeg at du reagerer!!! Lurer virkelig på hvor den psykologen har tatt utdanningen sin for angst blir aldri bedre av å unngå. Sånn jeg har forstått det (er ingen ekspert) vil det være vanskelig å jobbe med angsten hvis man blir helt overveldet i situasjonen og derfor må jobbe med «lette» situasjoner først. Jeg ville gitt en ny psykolog en sjanse, tror du vil få en helt annen opplevelse, slik at du kommer deg ut av det mønsteret du er i nå som ikle hørtes noe godt ut å være i.

Å unngå vil veldig sjeldent hjelpe, eksponeringsterapi derimot…

 

[Stolt mamma]

Å unngå vil veldig sjeldent hjelpe, eksponeringsterapi derimot…

Ja det var det jeg også trodde.