Når skal dere ha barn, da?

Forhåpningsfull

Forhåpningsfull

Betatt av forumet
Når skal dere ha barn, da? Et spørsmål som blir stilt alt for ofte, uten at jeg helt vet hva jeg skal svare.

Vi har valgt å være åpen med nærmeste venner og familie om prosessen vi oppi, men jeg syntes det er kjempevanskelig når folk man så vidt kjenner spør helt fritt. Hvorfor er det så naturlig å spørre når folk skal ha barn? Det er en av de mest private tingene man gjør med sin partner, men alle skal spørre og vite. Spesielt når man har vært sammen en stund. Det må jo komme et barn snart, sier folk.

«Vi skulle vel egentlig hatt for et år siden, men vi mistet, også funker ikke kroppen min, så vi prøver hardt, og har prøvd i to år, men må ha hjelp… Så vi får se, kanskje det går neste måned, kanskje vi må vente til prøverør, kanskje det ikke går.»

Det er ikke noe jeg vil fortelle til alle, så det blir som regel «Nei, vi får se. Vi har god tid.»

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg ser for meg at mange av dere også opplever dette. Hva svarer dere, hvordan føler dere dere etterpå, hvordan går det egentlig?

Lett gjerne på trykket, del frustrasjon, hva enn du vil. Jeg syntes det er veldig ubehagelig å bli stilt til veggs med dette, og skulle ønske jeg klarte å ikke bli påvirket eller lei meg hver gang det spørsmålet dukker opp.
 
Mange som vet at vi har et prøverørsbarn og at vi har holdt på med søskenforsøk siden februar i fjor. Men de som ikke vet og spør om vi ikke skal lage et søsken til sønnen vår snart, får som regel til svar at de kan holde seg unna spørmål om livmora mi, så skal jeg gjøre dem samme tjeneste tilbake. Da blir det som regel stille ;)
 
Jeg gleder meg til å fortelle at jeg er gravid, slik at jeg kan fortelle hvordan det har vært å komme dit. På den måten håper jeg at vi slipper det maset til en eventuell baby nummer to. I tillegg håper jeg at vår åpenhet kan bidra til at venner og familie tenker seg om før de stiller sånne spørsmål og «krav». Å få barn er ikke like enkelt for alle, og noen ønsker ikke barn i det hele tatt. Noen opplever dessverre aldri å bli gravid, hvorfor er det ingen som tenker på dette? Temaet engasjerer meg, og jeg skulle ønske samfunnet satte mer fokus på det. Allerede fra tidlig alder ble vi fortalt at vi måtte huske å bruke kondom, hvis ikke ble vi gravide -så hvorfor ble det aldri snakket om den andre siden?:hungover:
 
Tipper de fleste i gruppa her har vært i den situasjonen. Som regel har jeg tøyset det bort, f.eks når jeg ser hvor galt det har gått med deres barn og dere er bra foreldre så tør jeg ikke- etterfulgt av stor latter og et spørsmål om noe helt annet for å pensle inn på nytt tema.

Jeg har ikke vært tøff nok til å takle det rett på som @Litjmora men skulle ønske jeg var det.

Nå som jeg er gravid så har dem som har visst uttrykt mye glede, men så får jeg også høre alt dem har tenkt om oss :sour:
Det er som om nyheten om min graviditet, som vi heller ikke har annonsert stort og bredt, stikker et hull på en boble og dem som har visst har veldig behov for å fortelle oss alt dem har tenkt. Jeg vet det er masse kjærlighet og omtanke, men fy som så mye av det har såret meg også. F.eks:
-Nå blir dere endelig en skikkelig familie. Som vi ikke var det før?
-Så bra, dette har jo vært så vondt for dere å ikke ha barn! Ehh.. nei, det har vært et savn men vi har levd flotte og interessante liv som har gitt oss andre muligheter.
-gratulerer, klarte dere det endelig selv? Har såååå lyst å snakke om IVF akkurat nå, spesielt alle nålene oppi huha
-Gratulerer, menneh.. hvem er faren?

Kanskje har vi gjort feil med å ikke dele mer av vår reise, kanskje hadde det gitt folk mer innsikt og forståelse, men jeg orket ikke å ha alle andres meninger og tanker om dette i tillegg til mine og våre. Dette føles så ytterst privat og det gjør også graviditeten faktisk. Selv spørsmål om graviditeten , også enkle ting som hvordan er formen fra relativt nær familie, føles ubehagelig nært.. Jeg er 16+3 og først nå har vi delt med ring 2 i familien (utenfor foreldre og søsken).

Jeg må sikkert lære meg å ikke være så nærtagende.. men dette er så sårt, skjørt og privat at det ikke er så enkelt å senke guarden. Og selve IVF-behandlingen er jo ikke den verste delen av reisen, selv om jeg har hatt mye bivirkninger og det tok åtte år fra forsøk 1 til 2 fordi jeg syntes det var forferdelig, men det er den følelsesmessige biten av reisen.. hva sex o’clock gjør med intimiteten, hvordan ekteskapet får juling, hvordan det føles å få blikk og medynk.. alle de tingene som ikke står i noen behandlingsmanual… Derfor er det så privat.

Men jeg må gjøre min del av jobben med å gjøre dette lettere også, for alles del.
 
Forhåpningsfull skrev:
Når skal dere ha barn, da? Et spørsmål som blir stilt alt for ofte, uten at jeg helt vet hva jeg skal svare.

Vi har valgt å være åpen med nærmeste venner og familie om prosessen vi oppi, men jeg syntes det er kjempevanskelig når folk man så vidt kjenner spør helt fritt. Hvorfor er det så naturlig å spørre når folk skal ha barn? Det er en av de mest private tingene man gjør med sin partner, men alle skal spørre og vite. Spesielt når man har vært sammen en stund. Det må jo komme et barn snart, sier folk.

«Vi skulle vel egentlig hatt for et år siden, men vi mistet, også funker ikke kroppen min, så vi prøver hardt, og har prøvd i to år, men må ha hjelp… Så vi får se, kanskje det går neste måned, kanskje vi må vente til prøverør, kanskje det ikke går.»

Det er ikke noe jeg vil fortelle til alle, så det blir som regel «Nei, vi får se. Vi har god tid.»

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg ser for meg at mange av dere også opplever dette. Hva svarer dere, hvordan føler dere dere etterpå, hvordan går det egentlig?

Lett gjerne på trykket, del frustrasjon, hva enn du vil. Jeg syntes det er veldig ubehagelig å bli stilt til veggs med dette, og skulle ønske jeg klarte å ikke bli påvirket eller lei meg hver gang det spørsmålet dukker opp.
Klikk for å utvide …
Nå er vi veldig åpne, så jeg velger å svare VELDIG ærlig når folk spør, nettopp for at de kanskje skal få seg en liten lærepenge :hungry:

"Når skal dere få barn da?"
Vi har faktisk fått to barn, vi fikk bare ikke beholde de ut svangerskapet. Begge to døde på grunn av en genetisk feil, så nå er vi i gang med en veldig langvarig prosess med å få friske barn gjennom ivf og gentesting :happy:

Også blir det veldig tyst og folk angrer bittert på at de spurte :hilarious:

Nei, jeg vet ikke hvorfor det er så jævlig naturlig :banghead:

Jeg var en av de som egentlig ikke skulle ha barn, så for meg er det ikke naturlig at alle vil ha heller, så derfor er det heller ikke naturlig å spørre for meg..
 
Min svigerinne spurte sikkert 5 ganger på én helg når vi skulle «sette i gang produksjonen». Da hadde vi prøvd i 9 måneder og få dager før fant vi ut at vi ikke kunne bli gravide på egenhånd. Akkurat da var jeg i en sårbar posisjon og bare lo det litt bort. Vi hadde ikke engang fått tid til å bearbeide det selv. I etterkant har vi jo fortalt hele greia, og hun har unnskyldt seg i bøtter og spann. Så hun kommer nok ikke til å mase på folk igjen.

Mange tror jo fortsatt at det å få barn er en selvfølge. De vet ikke at hele 15% sliter med å få barn. Jeg skjønner at de ikke mener vondt når de spør, men jeg forstår virkelig ikke hvorfor folk skal grave, særlig de som ikke kjenner oss. Vi får ofte spørsmål fra folk vi nesten ikke omgås med. Nå har vi bare begynt å svare «joda, vi har jo tenkt på det, men det er ikke alltid bare å knipse». Da holder folk som regel kjeft. Vi forteller det til våre nærmeste og det er jeg veldig glad for.

Leste så fint en gang at det er to grunner til hvorfor en kvinne ikke er gravid. Enten så ønsker hun ikke å være det, eller så prøver hun, men får det ikke til. Derfor er det jo heller ingen vits i å grave. Men folk er folk..
 
Ikke prøverør men vi brukte tid før vi var klar for å tenke på barn. Fy så frustrerende når andre skal mene noe om når du skal ha barn:/
 
Forsiktig desemberoptimist skrev:
Tipper de fleste i gruppa her har vært i den situasjonen. Som regel har jeg tøyset det bort, f.eks når jeg ser hvor galt det har gått med deres barn og dere er bra foreldre så tør jeg ikke- etterfulgt av stor latter og et spørsmål om noe helt annet for å pensle inn på nytt tema.

Jeg har ikke vært tøff nok til å takle det rett på som @Litjmora men skulle ønske jeg var det.

Nå som jeg er gravid så har dem som har visst uttrykt mye glede, men så får jeg også høre alt dem har tenkt om oss :sour:
Det er som om nyheten om min graviditet, som vi heller ikke har annonsert stort og bredt, stikker et hull på en boble og dem som har visst har veldig behov for å fortelle oss alt dem har tenkt. Jeg vet det er masse kjærlighet og omtanke, men fy som så mye av det har såret meg også. F.eks:
-Nå blir dere endelig en skikkelig familie. Som vi ikke var det før?
-Så bra, dette har jo vært så vondt for dere å ikke ha barn! Ehh.. nei, det har vært et savn men vi har levd flotte og interessante liv som har gitt oss andre muligheter.
-gratulerer, klarte dere det endelig selv? Har såååå lyst å snakke om IVF akkurat nå, spesielt alle nålene oppi huha
-Gratulerer, menneh.. hvem er faren?

Kanskje har vi gjort feil med å ikke dele mer av vår reise, kanskje hadde det gitt folk mer innsikt og forståelse, men jeg orket ikke å ha alle andres meninger og tanker om dette i tillegg til mine og våre. Dette føles så ytterst privat og det gjør også graviditeten faktisk. Selv spørsmål om graviditeten , også enkle ting som hvordan er formen fra relativt nær familie, føles ubehagelig nært.. Jeg er 16+3 og først nå har vi delt med ring 2 i familien (utenfor foreldre og søsken).

Jeg må sikkert lære meg å ikke være så nærtagende.. men dette er så sårt, skjørt og privat at det ikke er så enkelt å senke guarden. Og selve IVF-behandlingen er jo ikke den verste delen av reisen, selv om jeg har hatt mye bivirkninger og det tok åtte år fra forsøk 1 til 2 fordi jeg syntes det var forferdelig, men det er den følelsesmessige biten av reisen.. hva sex o’clock gjør med intimiteten, hvordan ekteskapet får juling, hvordan det føles å få blikk og medynk.. alle de tingene som ikke står i noen behandlingsmanual… Derfor er det så privat.

Men jeg må gjøre min del av jobben med å gjøre dette lettere også, for alles del.
Klikk for å utvide …


Forstår deg så godt og kjenner på å dele i det vide og bredde i svangerskapet det orker jeg ikke, føler det er privat og la meg dele det jeg vil selv…
 
"Nei.. Det får tiden vise", var mitt standard svar.
Vi hadde ett barn som ble til naturlig. Jeg var 17 år da vi fikk han.
Da vi var gift, ferdig utdannet, fast jobb, så statet maset. Folk ventet på søsken til vår førstefødte.

Vi delte ikke med noen.
Hos oss var mannen årsaken til infertilitet, og han ønsket ikke å være åpen.

I ettertid har jeg fortalt ett par nære venninner som selv sliter/måtte igjennom ivf, for å vise at jeg virkelig forstår.

Alle trenger ikke vite alt.
Hva skal egentlig folk med informasjon om når, om, viss man planlegger barn?!
 
Jeg tenker at alle må virkelig få lov til å både dele så mye eller lite de vil, føle hva de vil og tenke hva de vil rundt disse spørsmålene.
Jeg har også følt på ubehag ved spørsmål om både nr. 1 og søsken til ham.
Samtidig må vi prøve å være så rause vi kan og forstå at det sjelden er en intensjon om å såre eller presse når slike spørsmål blir stilt. Stort sett er det positiv nysgjerrighet, kanskje det til og med er «tørrprat» ved kaffemaskinen på jobben eller firmafesten. Ofte har jeg selv opplevd at mange eldre er veldig på’n med å spørre om barn og jeg tror at det var enda mere vanlig før å spørre åpent om sånne ting. I tillegg tenker jeg at hvis den som spør aldri selv har følt på ufrivillig barnløshet på seg selv eller gjennom venner/familie er det ren og skjær uvitenhet/korttenkthet.
Hvis man har overskudd og føler for å være litt åpen kan man jo gjerne benytte anledningen til å utdanne vedkommende som spør litt innenfor feltet ufrivillig barnløshet.
Ellers tenker jeg at det er fint med noe i stil med «det får vi se etter hvert» eller lignende hvis man vil være litt unnvikende. Eller bare kjøre blank løgn og si at det ikke er planer om det foreløpig.
Personlig følte jeg mere på ubehaget i starten, men etter som årene har gått lar jeg det prelle av, og tenker at det ikke er vondt ment.
Jeg kan SELVFØLGELIG også ha dårlige dager og være drittlei av sånne kommentarer, men for min del er det verre med alle suksesshistoriene om alle som kjenner eller har hørt om noen som «begynte å slappe av» og så ble de gravide naturlig. Eller at folk skal komme med tips og råd og kjerringråd rundt fertilitet, men egentlig ikke har peiling. Det er kanskje ulempen igjen med å være relativt åpen. Men på generelt grunnlag tenker jeg raushet med en stor R løser utrolig mye. :)
 
"Det skjer når det skjer" ble svaret mitt etterhvert. Mannlig faktor her også og han ville ikke dele det med noen.
 
Lilth skrev:
Nå er vi veldig åpne, så jeg velger å svare VELDIG ærlig når folk spør, nettopp for at de kanskje skal få seg en liten lærepenge :hungry:

"Når skal dere få barn da?"
Vi har faktisk fått to barn, vi fikk bare ikke beholde de ut svangerskapet. Begge to døde på grunn av en genetisk feil, så nå er vi i gang med en veldig langvarig prosess med å få friske barn gjennom ivf og gentesting :happy:

Også blir det veldig tyst og folk angrer bittert på at de spurte :hilarious:

Nei, jeg vet ikke hvorfor det er så jævlig naturlig :banghead:

Jeg var en av de som egentlig ikke skulle ha barn, så for meg er det ikke naturlig at alle vil ha heller, så derfor er det heller ikke naturlig å spørre for meg..
Klikk for å utvide …

Jeg ELSKER å få folk til å angre på at de spurte/nevnte det.
Jeg vet ikke, tror jeg vil folk generelt litt vondt... Går gjerne inn i detaljer folk aller helst ikke vil høre, men der de selv har lagt opp til det.

Nå er dette gjerne generelt, da. Ingen har mast på barn hos meg, fordi jeg fikk første som 17åring. Da hadde jeg allerede barn, og jeg var alene med henne i flere år.
Men har hatt folk som har trodd det at jeg "blir så lett gravid".
Første var et 'uhell'.. andre brukte jeg og eksen 18mnd på, uten at noe var galt i teorien. Denne brukte jeg og gubben ivf på. Så, nei. Det blir jeg ikke.
Jeg regner med at, om vi blir gravide en neste gang, så blir vel spørsmålet om at vi virkelig skal HA flere barn; man kan jo ikke finne på å produsere mer enn tre barn. Folk, som gruppe er kun fornøyde hvis man får to barn, helst med akkurat 2 år mellom dem.
Beste er om man greier drite i hva alle mener, men det er jaggu ikke så lett når man er i situasjonen som man er i på dette forumet. Man blir sårbar.. personlig synes jeg da det er veldig lov til å få folk til å angre sterkt på at de nevnte noe på det, på enten ene eller andre viset. Sikre seg at de i alle fall ikke spør deg en gang til...
 
Fra de uvitende er jo en ting, men hva svarer dere de som vet om IVF, men likevel sier så ufattelig dumme ting? Som når jeg sier at vi mistet igjen, og personen svarer noe ala at de "fikk flere enn de ønsket". Jeg greier faktisk ikke å forholde meg til sånne :p
 
Høsteple skrev:
Fra de uvitende er jo en ting, men hva svarer dere de som vet om IVF, men likevel sier så ufattelig dumme ting? Som når jeg sier at vi mistet igjen, og personen svarer noe ala at de "fikk flere enn de ønsket". Jeg greier faktisk ikke å forholde meg til sånne :p
Klikk for å utvide …
Jeg tenker fortsatt at man må prøve å være raus og la det prelle av så godt det lar seg gjøre. Jeg har fått høre både det ene og det andre av folk som vet godt at vi har vært igjennom år på år med IVF, og at vi også har hatt en senabort. Folk er tankeløse og har ofte ikke antennene ute på hva som kan såre. Kun kort tid etter jeg hadde hatt min senabort satt kollegaer rundt lunsjbordet og snakket om hvor merkelig de syntes det var med folk som hadde gitt sitt ufødte barn et navn og en gravstein hvis de mistet før uke sånn og sånn. Måtte bare gå derfra, men det var ingen som ville meg vondt med det snakket. Det var bare tankeløshet.
Hvis man heller ikke har vært ufrivillig barnløs er det nok også veldig mange ting man overhodet ikke tenker på at kan virke veldig sårende. Jeg sier ikke at det ikke er lov å bli såret, lei seg, blir sint eller provosert. Bare det at det skjeden er noen som sier det de sier for å med overlegg såre eller være slemme. Men det er ikke dermed sagt at man skal finne seg i hva som helst. Det er jo lov å si ifra hvis man føler seg tråkket på, krenket eller at noen går over streken.
Tenker allikevel at vi som har dette til felles lever liksom i vår egen lille verden hvor det for oss er mange selvfølgeligheter med tanke på hva som er greit å si og ikke, hva som er grei å spørre om osv, mens for de som ikke har opplevd dette er det fremmed farvann, og de aner ikke hva de skal si. Ofte kommer de dummeste kommentarene fra de som egentlig vil prøve å si noe trøstende eller oppmuntrende men bare ikke aner hva som passer seg å si. Så jeg oppfordrer fortsatt til å la tvilen komme de fleste rundt oss til gode og gå ut i fra at sårende eller provoserende spørsmål og kommentarer kommer av uvitenhet, korttenkthet eller usikkerhet snarere enn fra onde intensjoner. ❤️
 
Høsteple skrev:
Det vae veldig fint, og ikke minst klokt skrevet @Signy- og jeg er i det store og hele veldig enig :)
Klikk for å utvide …
Takk! Det betyr ikke at jeg er ekspert på å etterleve det altså :hilarious:
Meeeeen jeg prøver veldig hardt, og føler selv at tiden har hjulpet. Var mye mere jeg lot meg provosere eller såre av tidligere. Og vi er jo ikke minst forskjellige alle sammen med forskjellig bagasje og ulike reaksjonsmønstre. Noe jeg vil bli såret av kanskje du ville synes ikke var så farlig og omvendt. ❤️
 
Enig med mange over her at vi må prøve og være rause. De fleste som kommer med kommentarer gjør det av uvitenhet eller tankeløshet.
Vi har en gutt på 5 1/2 og har fått kommentarer for flere år siden på at "nå er det på tide å få en til", "det er ikke bra for barna med så stor aldersforskjell", "hvis det går mer enn 4 år mellom fødslene er det akkurat som å føde på ny" etc. Jeg har brukt mye tid på å bli irritert og såret av sånne kommentarer, men til syvende og sist går det kun utover meg. Så det er bedre å prøve å ignorere det og tenke at det ikke er vondt ment, for det er det som oftest ikke.
Jeg pleier ofte å si for.eks " Ja de kommer ikke med storken" eller "Ja vi ønsker oss flere barn", da tar de fleste hintet og spør ikke mer :happy:
 
Signy- skrev:
Jeg tenker fortsatt at man må prøve å være raus og la det prelle av så godt det lar seg gjøre. Jeg har fått høre både det ene og det andre av folk som vet godt at vi har vært igjennom år på år med IVF, og at vi også har hatt en senabort. Folk er tankeløse og har ofte ikke antennene ute på hva som kan såre. Kun kort tid etter jeg hadde hatt min senabort satt kollegaer rundt lunsjbordet og snakket om hvor merkelig de syntes det var med folk som hadde gitt sitt ufødte barn et navn og en gravstein hvis de mistet før uke sånn og sånn. Måtte bare gå derfra, men det var ingen som ville meg vondt med det snakket. Det var bare tankeløshet.
Hvis man heller ikke har vært ufrivillig barnløs er det nok også veldig mange ting man overhodet ikke tenker på at kan virke veldig sårende. Jeg sier ikke at det ikke er lov å bli såret, lei seg, blir sint eller provosert. Bare det at det skjeden er noen som sier det de sier for å med overlegg såre eller være slemme. Men det er ikke dermed sagt at man skal finne seg i hva som helst. Det er jo lov å si ifra hvis man føler seg tråkket på, krenket eller at noen går over streken.
Tenker allikevel at vi som har dette til felles lever liksom i vår egen lille verden hvor det for oss er mange selvfølgeligheter med tanke på hva som er greit å si og ikke, hva som er grei å spørre om osv, mens for de som ikke har opplevd dette er det fremmed farvann, og de aner ikke hva de skal si. Ofte kommer de dummeste kommentarene fra de som egentlig vil prøve å si noe trøstende eller oppmuntrende men bare ikke aner hva som passer seg å si. Så jeg oppfordrer fortsatt til å la tvilen komme de fleste rundt oss til gode og gå ut i fra at sårende eller provoserende spørsmål og kommentarer kommer av uvitenhet, korttenkthet eller usikkerhet snarere enn fra onde intensjoner. ❤️
Klikk for å utvide …

Veldig enig :Heartred :Heartpink angrer selv på idiotiske tinger som jeg har sagt til folk som har mistet (før ufrivillig barnløshet - ting som "det er godt at det skjedde så tidlig" osv). Absolutt ALDRI sagt for å såre - men når man ikke har opplevd noe lignende så forstår man ikke hvor vondt situasjonen er. Det er også fryktelig vanskelig å vite hva hver enkelte trenger å høre fra andre rundt seg.

Også tror jeg at det er få som forstår at IVF ikke gir selvfølge for barn. Tror man må nesten ha opplevd det selv eller hatt et nært forhold til noen som har sleit med det for å forstå. Dette opplevde vi med svigermor - hun har en kollega som ble gravid med første IVF og trodde egentlig ikke på oss når vi prøvde å forklare at det kunne godt mislykkes. Det er litt som med andre sykdommer - folk tror de kommer aldri til å bli påvirket av det før det plutselig skjer
 
Last edited:
cyberkeley skrev:
Veldig enig :Heartred :Heartpink angrer selv på idiotiske tinger som jeg har sagt til folk som har mistet (før ufrivillig barnløshet - ting som "det er godt at det skjedde så tidlig" osv). Absolutt ALDRI sagt for å såre - men når man ikke har opplevd noe lignende så forstår man ikke hvor vondt situasjonen er. Det er også fryktelig vanskelig å vite hva hver enkelte trenger å høre fra andre rundt seg.

Også tror jeg at det er få som forstår at IVF ikke gir selvfølge for barn. Tror man må nesten ha opplevd det selv eller hatt et nært forhold til noen som har sleit med det for å forstå. Dette opplevde vi med svigermor - hun har en kollega som ble gravid med første IVF og trodde egentlig ikke på oss når vi prøvde å forklare at det kunne godt mislykkes. Det er litt som med andre sykdommer - folk tror de kommer aldri til å bli påvirket av det før det plutselig skjer
Klikk for å utvide …
Det er helt sant! Når vi forteller folk at vi prøver å få barn med IVF får vi ofte kommentarer som «oiiii, SÅ spennende da!!» eller «så gøy!». Og nei, det er hverken gøy eller spennende, det er dritskummelt. Men jeg skjønner jo at de mener det godt og bare er glad for at vi prøver å få barn. Så jeg bare jatter med! Tror ikke folk skjønner at det ikke er noen garanti. Mamma fikk helt sjokk da jeg fortalte henne hvor stor % sjanse det var for å bli gravid per innsett. En venninne av meg synes det var fantastisk at vi hadde 3 befruktede egg, for da hadde vi jo 3 å sette inn. Hun vet jo ikke at eggene må dele seg riktig og hvor mange som faller fra. Og det skjønner jeg godt, det er et eget fag for spesielt interesserte :hilarious:
 
Back
Topp