Spiseforstyrrelsen blusser opp igjen...

[_LykkeL]

Nok en søvnløs natt med søkehistorikken full av «hvor skadelig er det for foster om mor ikke spiser»... Har slitt med spiseforstyrrelser hele livet egentlig, det varierer fra overspising med perioder hvor jeg ikke spiser i det hele tatt for å kompensere, og tider hvor jeg ikke spiser og raser ned i vekt - det er i den perioden jeg er mest fornøyd med meg selv og eget utseende.

Er nå 24+5 og har gått helt fint til nå. Har spist regelmessig og ikke vært misfornøyd - helt til for en uke siden ca. Den siste uken har jeg gått 2-3 dager hvor jeg har spist et lite måltid om dagen, også 1-2 dager hvor jeg spiser normalt. Har helt siden jeg fant ut av graviditeten hatt angst fordi jeg vet at jeg må og skal opp i vekt, men det er altså først nå jeg aktivt går inn for å begrense «skadene» om jeg kan si det slik. Har vært ærlig med jordmor om dette og kommet frem til at jeg går på vekten med øynene lukket og da ikke får vite hvor mye jeg har gått opp i vekt, men etter siste kontroll har jeg altså fått det for meg at jeg har lagt på meg alt for mye til tross for at jeg ikke vet HVOR mye. Har også gått i fella jeg lovet meg selv å ikke gå i, den å sammenlikne meg selv med andre som er like langt på vei.

Skal tilbake til jordmor om 8 uker siden det er fastlege jeg skal til neste gang for blodprøver, og kjenner jeg gruer meg til å innrømme at det nå har kommer tilbake... har ikke slitt med dette på 2-3 år nå, men nå når jeg virkelig begynner å ser forandringene på kroppen min, i tillegg til strekkmerker har jeg gått helt i kjelleren igjen. Ligger bare i senga hele dagen, samboer prøver fortvilt å få i meg mat, men jeg nekter meg selv å spise og når jeg spiser så nekter jeg meg selv å bli mett. Skammer meg over at jeg har havnet her, men må bare erkjenne det å prøve å gjøre det beste ut av det.

Er det noen som har tips til meg før neste kontroll? Hvordan i alle dager skal jeg klare å justere tankene mine når det at gutten i magen ikke har det bra når jeg ikke spiser ikke er godt nok?

 

[Bkno5230182]

Tøft å lese det du sier. Og er ekstra tøft at du forteller om spisevegringen din.
Som regel så får jo babyen det den trenger av mor, men klart at det er jo viktig at du får i deg det nødvendige av næring for både deg og babyen. Men klart at jeg forstår deg med at det er ekstra tøft å gå gravid når man sliter med tanken på å ete noe. Jeg veide 56kg før jeg ble gravid med nr 2. Og veide 72kg da jeg ble gravid med 1. Jeg gikk mye opp i kg med første mann. Tror jeg veide 98kg på slutten.
Men så ammer man jo den lille, å da tar det av det fettet eller det ekstra man la på seg i graviditeten. Kroppen trenger energi til amming og selvfølgelig andre ting som tar mye energi når babyen er født.

Jeg er 28uker gravid nå, og tør ikke tenke på hvor mye jeg har gått opp til nå. Hehe, men jeg vet at det er for at babyen trenger det og at det er en normal prosess av å gå gravid.
Kroppen går som regel tilbake i den stand man var før man ble gravid, klart man får merker både her og der. Men vær stolt av det ! :-D man har tross alt laget en liten baby. Strekkmerker er tigerstriper :-D de fleste får strekkmerker, til og med har jeg fått dette. Fasinerende at sånt skjer , men erkje så rart heller, med tanke på at babyen vokser i rykk og napp. Kommer også hormonelt av å gå gravid.

Vet at det ikke er morro å høre det , men tenk på den lille i magen ❤ spis og tenk på at du gir babyen din mat (noe du gjør når du spiser)
Når babyen din blir født å nekter å spise når han er 6mnd gammel og eldre, hva ville du gjort? Man ville prøvd å gi mat for at man vil at di skal spise er kansje slik man må tenke når den ligger inni magen også å være en mor og passe på at de små får i seg det de trenger. Man må ofre kropp og sjel for disse små skapningene. Om kg kommer på kroppen i graviditeten, så forsvinner di fort også etterpå (som regel) man løper frem og tilbake for å passe på småen ❤ og man blir så utslitt xD
Værtfall ble jeg litt sånn at jeg trodde ikke jeg kom til å se sola men den dukket opp etterhvert som tiden gikk.
Håper det ordner seg for deg ❤ viktig å få i seg næring. Ta steg for steg.

Sleit med spisevegring da jeg var 13 år. Så vet jo at ikke det er trivelig å føle seg sulten eller mett. Men vant over den. Og håper du også gjør det

 

[_LykkeL]

Tøft å lese det du sier. Og er ekstra tøft at du forteller om spisevegringen din.
Som regel så får jo babyen det den trenger av mor, men klart at det er jo viktig at du får i deg det nødvendige av næring for både deg og babyen. Men klart at jeg forstår deg med at det er ekstra tøft å gå gravid når man sliter med tanken på å ete noe. Jeg veide 56kg før jeg ble gravid med nr 2. Og veide 72kg da jeg ble gravid med 1. Jeg gikk mye opp i kg med første mann. Tror jeg veide 98kg på slutten.
Men så ammer man jo den lille, å da tar det av det fettet eller det ekstra man la på seg i graviditeten. Kroppen trenger energi til amming og selvfølgelig andre ting som tar mye energi når babyen er født.

Jeg er 28uker gravid nå, og tør ikke tenke på hvor mye jeg har gått opp til nå. Hehe, men jeg vet at det er for at babyen trenger det og at det er en normal prosess av å gå gravid.
Kroppen går som regel tilbake i den stand man var før man ble gravid, klart man får merker både her og der. Men vær stolt av det ! :-D man har tross alt laget en liten baby. Strekkmerker er tigerstriper :-D de fleste får strekkmerker, til og med har jeg fått dette. Fasinerende at sånt skjer , men erkje så rart heller, med tanke på at babyen vokser i rykk og napp. Kommer også hormonelt av å gå gravid.

Vet at det ikke er morro å høre det , men tenk på den lille i magen ❤ spis og tenk på at du gir babyen din mat (noe du gjør når du spiser)
Når babyen din blir født å nekter å spise når han er 6mnd gammel og eldre, hva ville du gjort? Man ville prøvd å gi mat for at man vil at di skal spise er kansje slik man må tenke når den ligger inni magen også å være en mor og passe på at de små får i seg det de trenger. Man må ofre kropp og sjel for disse små skapningene. Om kg kommer på kroppen i graviditeten, så forsvinner di fort også etterpå (som regel) man løper frem og tilbake for å passe på småen ❤ og man blir så utslitt xD
Værtfall ble jeg litt sånn at jeg trodde ikke jeg kom til å se sola men den dukket opp etterhvert som tiden gikk.
Håper det ordner seg for deg ❤ viktig å få i seg næring. Ta steg for steg.

Sleit med spisevegring da jeg var 13 år. Så vet jo at ikke det er trivelig å føle seg sulten eller mett. Men vant over den. Og håper du også gjør det

Nesten litt godt å vite at jeg ikke er alene om å ha/hatt disse tankene. Jeg veide 50kg før jeg ble gravid, og nå vet jeg ikke hvor mye men jeg ser jo i speilet at jeg bare blir større og større. Før var det tallet på vekta jeg hengte meg opp i, men når jeg ikke har kontroll over det tallet så er det utseendet jeg angster over. Alle sier jeg er så flott med magen, men jeg klarer ikke å synes det selv, og jeg føler nesten at jeg har feilet som mamma allerede før han har kommet.

Jeg klarer å spise til en viss grad, men etterpå føler jeg meg ikke noe bra. Tenker at jeg er "svak" som ga etter for sulten, og at nå må jeg gå så så lenge før jeg kan spise igjen. Dette er jo ikke sunne tanker å ha i et svangerskap og jeg er klar over det selv, samtidig som jeg ikke helt klarer å gjøre noe med det

 

[Bkno5230182]

Forstår veldig godt åssen det er. 50 kg er ikke mye for å si det sånn. Men forstår at det har fort å miste selvtilliten sånn. Og særlig når man går gravid. Da er det jo så mye hormoner som farer igjennom kroppen.
Jeg får jo heilt panikk når jeg trøkker på vekta selv, men jeg vet at graviditeten får kroppen til å samle på alt uansett hva man spiser. Så nå har jeg gitt opp den tanken på å tenke dårlig tanker om at man legger på seg. Det gjør man uansett i graviditeten og sunt er det.

For når babyen kommer så skal jeg love deg at det tar masse energi. Mye koselig ting også, men det er en stor påkjenning på kroppen. Jeg er vel kansje den type mamma som er svært stresset uansett om det ikke er noe å stresse med. Jeg har adhd og kjenner på den hver dag. Tillegg til å ha en gutt på 18mnd og gravid i uke 28 så kjenner jeg virkelig at kroppen er trøtt og jeg spiser mye mer nå enn før.

Jeg hater forsåvidt jormor timene for jeg må trøkke på den vekta heile tia liksom. Er ikke akkurat det mest gøyeste jeg vet. Men får høre at det er bra stigning osv. Får panikk pga jeg er jo svæææært redd for å ikke kunne bli som før jeg ble gravid om du skjønner. Men tror di fleste tenker sånn. Men klart det styrker mye mer om man har spisevegring og skikkelig dårlig selvtillit etter man har spist noe før man ble gravid. Er nok tyngre den veien, enn å ikke slite med det mener jeg.

Så jeg håper jo at du ikke tenker så mye på det med tiden. Du er ikke noe dårlig mor om man sliter litt. Jeg føler meg jo temmelig dårlig mor når jeg er så gravid at jeg ikke orker å leke så mye med den lille aktive guttungen min. Men vet at graviditeten bremser energien min. Og dårlig samvittighet og bekymret blir man i graviditeten og etter man har fått unger. Har aldri vært så stressa noengang

Sender en god klem og gode tanker til deg. ❤❤

 

[Kaffebønna]

Først og fremst vil jeg bare si bravo til deg som ser problemet og også er ærlig med helsesykepleier! Det er veldig bra

Baby tærer endel på dine lager, men det er også viktig at du spiser. Jeg ville sørget for at du i alle fall tar ekstra tilskudd av vitaminer, gjør du det? Da sikrer du i alle fall endel av utviklingen til baby. Det som er spesielt viktig er omega 3 og jod! Antar du ikke får i deg mengder med melk og hvit fisk siden du spiser lite, så en multivitamin med jod bør du ta. Samt omega3. Hvis du tar multivitamin så kjøp omega 3 uten ekstra vitaminer. Ellers får du får mye av a-vitamin. Dette er viktig for utviklingen av babys hjerne osv. Jod lagres ikke i kroppen heller, så her er baby helt avhengig av at du får i deg riktig mengde, da den ikke kan ta noe av det.

Graviditet kan være tøft for psyken ift. Kropp, men dessverre kommer magen uansett om man vil. Hvor stor den blir er mye genetikk. Samme med strekkmerker. De kommer ofte av hormonelle endringer, og ikke bare av økt størrelse.

Nå var ikke jeg syk når jeg ble gravid med første, men jeg var litt for tynn. Er ganske høy og veide 54 kg. Raste opp i vekt i svangerskapet og måtte bare legge vekk alle tanker. Jeg fikk også veldig matlyst, så ikke noe problem å spise for min del. Legen anbefalte at vektøkningen skulle være rundt 20kg. Det er anbefalt med mer når man er veldig slank fra før. Jeg endte opp med 30kg. Jeg fikk en stor unge som slukte melk, så kgene rant av etterpå. Akkurat som om kroppen visst at den måtte lagre litt ekstra i forkant

Lykke til!

 

[Augustspire]

Nå er det en stund siden du skrev dette, men ta kontakt med JM eller lege så fort som mulig! De kan ta deg inn før neste kontroll

 

[Ikke i bruk]

Vil bare få sende deg en kjempeklem!! Du er sterk!

Våre journalister i Babyverden har skrevet denne artikkelen om temaet spiseforstyrrelser i svangerskapet, om du ønsker å lese.

 

[_LykkeL]

Takk for alle gode ord og tanker! Har gått mange runder med meg selv, og kjenner enda det stikker litt innimellom, men jeg har sånn høvelig klart å legge bort slike tanker. Samboer er også flink og lager mye fisk og kylling til middag så det går bedre!