Nok en søvnløs natt med søkehistorikken full av «hvor skadelig er det for foster om mor ikke spiser»... Har slitt med spiseforstyrrelser hele livet egentlig, det varierer fra overspising med perioder hvor jeg ikke spiser i det hele tatt for å kompensere, og tider hvor jeg ikke spiser og raser ned i vekt - det er i den perioden jeg er mest fornøyd med meg selv og eget utseende.
Er nå 24+5 og har gått helt fint til nå. Har spist regelmessig og ikke vært misfornøyd - helt til for en uke siden ca. Den siste uken har jeg gått 2-3 dager hvor jeg har spist et lite måltid om dagen, også 1-2 dager hvor jeg spiser normalt. Har helt siden jeg fant ut av graviditeten hatt angst fordi jeg vet at jeg må og skal opp i vekt, men det er altså først nå jeg aktivt går inn for å begrense «skadene» om jeg kan si det slik. Har vært ærlig med jordmor om dette og kommet frem til at jeg går på vekten med øynene lukket og da ikke får vite hvor mye jeg har gått opp i vekt, men etter siste kontroll har jeg altså fått det for meg at jeg har lagt på meg alt for mye til tross for at jeg ikke vet HVOR mye. Har også gått i fella jeg lovet meg selv å ikke gå i, den å sammenlikne meg selv med andre som er like langt på vei.
Skal tilbake til jordmor om 8 uker siden det er fastlege jeg skal til neste gang for blodprøver, og kjenner jeg gruer meg til å innrømme at det nå har kommer tilbake... har ikke slitt med dette på 2-3 år nå, men nå når jeg virkelig begynner å ser forandringene på kroppen min, i tillegg til strekkmerker har jeg gått helt i kjelleren igjen. Ligger bare i senga hele dagen, samboer prøver fortvilt å få i meg mat, men jeg nekter meg selv å spise og når jeg spiser så nekter jeg meg selv å bli mett. Skammer meg over at jeg har havnet her, men må bare erkjenne det å prøve å gjøre det beste ut av det.
Er det noen som har tips til meg før neste kontroll? Hvordan i alle dager skal jeg klare å justere tankene mine når det at gutten i magen ikke har det bra når jeg ikke spiser ikke er godt nok?
Er nå 24+5 og har gått helt fint til nå. Har spist regelmessig og ikke vært misfornøyd - helt til for en uke siden ca. Den siste uken har jeg gått 2-3 dager hvor jeg har spist et lite måltid om dagen, også 1-2 dager hvor jeg spiser normalt. Har helt siden jeg fant ut av graviditeten hatt angst fordi jeg vet at jeg må og skal opp i vekt, men det er altså først nå jeg aktivt går inn for å begrense «skadene» om jeg kan si det slik. Har vært ærlig med jordmor om dette og kommet frem til at jeg går på vekten med øynene lukket og da ikke får vite hvor mye jeg har gått opp i vekt, men etter siste kontroll har jeg altså fått det for meg at jeg har lagt på meg alt for mye til tross for at jeg ikke vet HVOR mye. Har også gått i fella jeg lovet meg selv å ikke gå i, den å sammenlikne meg selv med andre som er like langt på vei.
Skal tilbake til jordmor om 8 uker siden det er fastlege jeg skal til neste gang for blodprøver, og kjenner jeg gruer meg til å innrømme at det nå har kommer tilbake... har ikke slitt med dette på 2-3 år nå, men nå når jeg virkelig begynner å ser forandringene på kroppen min, i tillegg til strekkmerker har jeg gått helt i kjelleren igjen. Ligger bare i senga hele dagen, samboer prøver fortvilt å få i meg mat, men jeg nekter meg selv å spise og når jeg spiser så nekter jeg meg selv å bli mett. Skammer meg over at jeg har havnet her, men må bare erkjenne det å prøve å gjøre det beste ut av det.
Er det noen som har tips til meg før neste kontroll? Hvordan i alle dager skal jeg klare å justere tankene mine når det at gutten i magen ikke har det bra når jeg ikke spiser ikke er godt nok?