Nå for tiden har gifte og samboende så og si like rettigheter. Er det bryllup han ikke vil ha eller å være gift. Vi giftet oss i tinghuset, da vi ville gifte oss, men mannen min var ikke så interessert i å ha et stort bryllup. For meg var det viktigst at vi var en enhet. Hyggelig å ha ring, samme etternavn og det formelle. Bryllupsfest var ikke så viktig. Så sparte vi dessuten de pengene
vi hadde en liten feiring med foreldrene våre da...
Men i hverdagen er det ikke om man er gift eller ikke som er viktig. Men at man er sammen og har det bra sammen.
Om dere kan løse de andre problemene og jobbe sammen igjen, være et «team», tenker jeg kanskje at det er jo det beste for dere og spesielt barna deres om dere får til det.
Vi har vært sammen i 15 år og har hatt tyngre perioder. Vi gikk til parterapi sammen 2-3 ganger i januar i år faktisk. Jeg var veldig hormonell på den tiden og sov også ekstremt dårlig og vi var veldig slitne og det gikk utover forholdet. Ble mye kjekling... men det gikk seg til og ble mye bedre igjen.
Mannen min gjør en stor innsats da, og det er jo viktig. Han står veldig på for oss alle. Jobber og tjener mye men er også veldig tilstedeværende som pappa. Lager matpakker til barna, henter i barnehagen og er like involvert som jeg er. Vi prater med hverandre så og si hver kveld. Men vi har alltid vært bestevenner og hatt en veldig god kjemi, og vi har begge ønsket veldig at vi skal klare det (og ønsker å være sammen resten av livet), som jeg tror er grunnen til at det går så bra som det går.
Vi prøver begge veldig å sette oss inn i den andres sko, for vi er ganske forskjellige, men vi prøver å forstå hva den andre tenker. Vi har snakket mye om psykologi og også hvordan personlighetene våre er ulike. Det har hjulpet mye å forstå det. Vi prøver å ta hensyn til hverandre og gi hverandre plass, men også å se hverandre og å støtte hverandre.
Jeg synes det høres lurt ut med parterapi, kanskje dere kan få hjelp til å kommunisere bedre
