Jeg føler meg også mer ok nå, det er som om graviditeten har «satt seg» mer, og jeg er merkbart mindre uvel. Det kommer mest på ettermiddagen og kvelden, da maten har en tendens til å stevle seg i magen, jeg blir sinnsykt oppblåst og spiser litt mer enn jeg burde. Ellers kjenner jeg meg mer og mer tilfreds.
Jeg har vært sjukemeldt sia jeg ble gravid (etter sjukdom og operasjon), og gikk deretter rett i ferie, så sjøl om jeg gikk inn i graviditeten veldig sliten, er jeg veldig heldig med masse mulighet til å sove og slappe av. Og må bare si at å få sove ut om morgenen gjør underverker! De siste dagene har mann og sønn vært borte på hytta og jeg alene hjemme - og jeg har ligget til både 8 og 9 - fantastisk. Alle gravide burde få lov til det!
Slik var det også sist graviditet, som også ble februarbarn - og det føles liksom som det eneste riktige, å få ha ferie i denne første trøtte, slitne og kvalme tida. Jeg føler meg heller ikke intellektuelt helt «med», og lurer virkelig på hva jeg hadde hatt å bidra med på jobb om jeg hadde jobba nå.. tror det blir mye bedre om noen få uker.
Puppene er ikke ømme men jeg merker at de vokser.
Vi var på ultralyd i uke 8+6 og så både hjerte og liv, så de fleste verstefallstankene er borte hos meg nå og jeg kjenner meg ganske rolig. Men fordi jeg er 39 skal jeg på KUB-test snart, og det er på mange måter en betryggelse sjøl om jeg ikke går rundt og tenker så mye på mulige trisomier til daglig.
Jeg kjenner noen som måtte føde barnet sitt dødt halvveis i svangerskapet pga en alvorlig trisomi, og som ikke har fått noe barn etter det, så den harde virkeligheten og sorgen over det fins der et sted i bakhodet hos meg. Men jeg har liksom innstilt meg på at dette går bra inntil det motsatte er bevist. Etter to års prøving synes jeg vi har fortjent det.