Super overraskelsen!

BabyMamma89

Blir kjent med forumet
Mandag 10.juni 2019

Da var jeg her igjen!

Husker jeg var gira inne på august 2018 forumet i fjor, mannen og jeg ventet barn nummer 3. Med 5 års opphold, En nydelig gutt vi valgte å kalle Alan, vi hadde termin 04.august 2018, men ble satt igang med ballong før termin pga stort barn og fikk hilse på lille Alan 27.juli 2018, men det er en annen historie.

Pga at jeg hadde vært student igjennom svangerskapet, havnet jeg mellom to stoler når det kom til permisjon. Hadde ikke noe annet valg enn å ta engangsstønad og begynne å jobbe igjen allerede 1,5 mnd etter fødsel.. takk nav for all hjelp og forståelse (serkastisk ment for de som ikke forstod det.)

Det var blandede følelser om å begynne å jobbe igjen, heldigvis klarte far seg bra hjemme med babyen vår.
Etter den første mnd på jobb begynte jeg å føle meg ekstremt trøtt og slapp.. tenkte vel ikke så mye over det.. vi hadde jo tross alt tre barn og en hund hjemme hvor jeg også måtte opp og amme om natten og stå opp ekstra tidlig for å amme igjen før jeg kjørte de to andre barna på skole og barnehage for så å dra på jobb. Men flere plager skulle det bli, brystene ble brått kjempe ømme igjen, kunne det være sopp? Eller Gud forby, en begynnende brysthinne betennelse?
Som om ikke det var nok lot det ikke til at ammingen dro av meg de ekstra kiloene jeg dro på meg under svangerskapet. Oppblåst og kvalm ble jeg også men tenkte ikke videre over det, jeg hadde jo tross alt nesten akkurat født et barn, full ammet (pumpet meg på jobb og innimellom måltider) og var i full jobb igjen.. ikke rart kroppen slo seg litt vrang.

To mnd til gikk forbi og kvalmen forble og smittet seg til humøret, ihvertfall i følge mannen. Jeg kan vel være en smule enig.. Jeg var så mye sint.. det gikk så langt at jeg følte at jeg måtte snakke med noen om det og alle rundt meg backet meg opp med at det ikke var så rart, det er mye i seg selv å ha et spedbarn hjemme og de to eldste krevde sitt de også, men de velmenende ordene gjorde jo ikke humøret bedre og mannen fikk så ørene satt klistra på veggen. Altså han fortjente det sikkert i blant dere vet, ikke sant, MENN! Færle beist i blant det der..

Long story short, etter en heftig krangel kommer mannen hjem med en graviditets test og slang den på bordet til meg, "har ikke sett deg så grinete siden du var gravid sist". Det var vel ment som en morsomhet, den falt ikke i god jord, men når idioten først hadde kastet bort de jævla blodslit pengene så kunne jeg like godt tisse på den for å hive den i trynet hans å skrike litt til

Så der satt jeg på dass og tissa på pinnen, med djevel blikket godt festet på mannen som nå begynte å svette fra barten. Tror han skalv litt der han sto og holdt seg fast i vasken, eller så var det vibrasjonene jeg sendte ut om at helvette snart var løs.
Selvgod og jævlig som jeg var i det øyeblikket, løfter jeg opp pinnen og forbereder meg på et skikkelig OL kast og prøver å se om det mulig å treffe han et sted mellom øynene.
Jeg venter spent og ser at urinen gjør jobben sin med å flytte seg bortover på innsiden av testen og bruker det som nedtelling til når det fantastiske OL kastet skal komme. Mannen svetter enda mer og øynene har blitt en tanke større. Jeg ser på pinnen, Wtf? Et pluss tegn ler meg rett opp i trynet, dette kan ikke stemme, jeg glemmer alt om OL kastet og begynner å svette selv. Mannen er blitt likblek og skjønner ikke en dritt.

Han hutrer frem med et forsiktig "er det noe galt?"
Jeg klarer ikke få frem et eneste ord og bare sender stafettpinnen videre til mannen.
Han titter på den i noe som føltes ut som en evighet der jeg satt med ansiktet i hendene. Det tok faktisk så lang tid at jeg måtte ta en titt for å se om han fremdeles var der.

Det var han.. han gliste fra øre til øre, jeg var ikke helt sikker på om gliset var fordi han faktisk hadde hatt rett eller om det var fordi han unngikk OL kastet ELLER det faktum at jeg faktisk for en gang skyld var målløs.

Dette her bre kunne ikke stemme? Jeg hadde jo ikke fått tilbake mensen en gang?
Vi bestilte time hos legen dagen etter. Jorda, positiv urinprøve der også, men hvor langt var vi på vei?
Vi bestemmer oss for å kjøpe en sånn digital test på apoteket. Lykkelig som han er spretter han som, ja jeg vet ikke hva han spratt som, men noe lekent no, med meg diltende etter, ikke akkurat fullt så spretten og fornøyd.

Testen ga oss ikke noe bedre svar, 3 uker +.. jamvel.. vi bestiller time til ultralyd på ahus..
Heldigvis får vi time allerede dagen etter. Gratulerer, dere er ca 13 uker på vei!

Etter det husker jeg ikke noe særlig mer før vi er hjemme igjen med en termin dato, og ikke hvilken som helst termindato.. 04.august 2019.




Mandag 11.juni 2019

Hva skjer nå egentlig?
Vel, i natt gikk slimproppen. Trodde først jeg tissa på meg, men i trusa lå en slimete lang klump ting. Jeg vet godt hvordan denne ser ut da jeg og mannen var så heldige å få holdt frem "herligheten" da den gikk sammen med ballongen på sykehuset med nummer tre mye kvalmt som plutselig blir helt vanlig når man er gravid, akkurat som bæsj blir et helt OK snakke tema på kafé med barselgruppa etter podene er kommet til verden.

Jeg var blod trøtt som ungene pleier å si når de skal uttrykke at de feks er kjempe trøtte, så jeg la meg like så greit igjen og tenkte at dette får jeg Google meg ihjel om i morgen i stedet da jeg aldri har opplevd at den velkjente proppen går så tidlig som uke 33, men nattesøvnen skulle la vente på seg da murringer og skikkelig blodkjipe kynnere begynte å melde sin ankomst. Kjente at pulsen økte litt og begynte å svette.

Jeg vekker mannen som likner ekstremt på guttungen på 10 mnd når han sover, bare litt mer skjeggete.
- eehm duuuu kjææære? Kjære??! VÅKNE!!!!

Han lukker sånn halvveis opp et øye, jeg vet ikke helt om han ser på meg og ut i fra alt sove gørra i øynene ser det ut som om Ole lukkøye har vært generøs denne natta.

- ekle no krise altså, men skulle bare si i fra at slimproppen har gått, tenkte du ville vite det.. (eller, var vel at jeg trengte noen å snakke litt med ‍♀️ Men det trenger ikke han å vite.)
- så har jeg litt vonde kynnere da.

Plutselig smeller begge øya opp og på noe som må ha vært under et sekund står han på gulvet ved siden av senga med crogsa på og stirrer hardt på meg og nærmest roper: HAR VANNET GÅTT?! Herregud?! Har du ringt pappaen din?! Vi har jo ikke laget klar wraps en gang?!

(Jeg er selverklært wraps ekspert nemlig og det eneste ønsket han har til fødebagen er at jeg skal ha et Arsenal av ferdige wraps i en liten kjølebag så han ikke døøøøøøør av avmagring som sist gang.)

Øynene hans vimser rundt i det relativt mørke rommet og jeg ser at panikken har tatt han et sted mellom drømmeland og vår verden.
- kom her kjære, kom til mor å legg deg i armkroken. Jeg tar armen hans og drar han ned i sengen igjen, pakker dyna rundt han og stryker han på hodet. Øynene er fremdeles like panikk slagne og han bare stirrer intenst på meg uten å si et eneste ord.
- proppen kjære, slimproppen.. ikke vannet.


 
Last edited:
Velkommen hit! Det var litt av en historie :p
Å tenk at du skulle ha samme termindato som i fjor o_O:laughing002
Det er en fin dato da ❤ Jeg har også 4. August ;)
 
Sniker - OMG det må ha vært et sjokk! :) gratulerer med ny baby på vei :)

Tusen takk :) ja det var et kjempe sjokk. Jeg klarte vel ikke helt å tro på det før jeg var godt ute i uke 20 ett eller annet og magen begynte å vises. Tok lang tid før jeg klarte å glede meg over graviditet, slemt som det høres ut. Mannen var kjempe fornøyd, han ønsket seg 4 barn og syntes det var like greit å bli ferdig med en gang. Jeg derimot føler jeg har gått konstant gravid i to år og er ganske lei, men nå som det begynner å nærme seg slutten gleder jeg meg til å hilse på prinsessa vår
 
Mandag 11.juni 2019

Hva skjer nå egentlig?
Vel, i natt gikk slimproppen. Trodde først jeg tissa på meg, men i trusa lå en slimete lang klump ting. Jeg vet godt hvordan denne ser ut da jeg og mannen var så heldige å få holdt frem "herligheten" da den gikk sammen med ballongen på sykehuset med nummer tre mye kvalmt som plutselig blir helt vanlig når man er gravid, akkurat som bæsj blir et helt OK snakke tema på kafé med barselgruppa etter podene er kommet til verden.

Jeg var blod trøtt som ungene pleier å si når de skal uttrykke at de feks er kjempe trøtte, så jeg la meg like så greit igjen og tenkte at dette får jeg Google meg ihjel om i morgen i stedet da jeg aldri har opplevd at den velkjente proppen går så tidlig som uke 33, men nattesøvnen skulle la vente på seg da murringer og skikkelig blodkjipe kynnere begynte å melde sin ankomst. Kjente at pulsen økte litt og begynte å svette.

Jeg vekker mannen som likner ekstremt på guttungen på 10 mnd når han sover, bare litt mer skjeggete.
- eehm duuuu kjææære? Kjære??! VÅKNE!!!!

Han lukker sånn halvveis opp et øye, jeg vet ikke helt om han ser på meg og ut i fra alt sove gørra i øynene ser det ut som om Ole lukkøye har vært generøs denne natta.

- ekle no krise altså, men skulle bare si i fra at slimproppen har gått, tenkte du ville vite det.. (eller, var vel at jeg trengte noen å snakke litt med ‍♀️ Men det trenger ikke han å vite.)
- så har jeg litt vonde kynnere da.

Plutselig smeller begge øya opp og på noe som må ha vært under et sekund står han på gulvet ved siden av senga med crogsa på og stirrer hardt på meg og nærmest roper: HAR VANNET GÅTT?! Herregud?! Har du ringt pappaen din?! Vi har jo ikke laget klar wraps en gang?!

(Jeg er selverklært wraps ekspert nemlig og det eneste ønsket han har til fødebagen er at jeg skal ha et Arsenal av ferdige wraps i en liten kjølebag så han ikke døøøøøøør av avmagring som sist gang.)

Øynene hans vimser rundt i det relativt mørke rommet og jeg ser at panikken har tatt han et sted mellom drømmeland og vår verden.
- kom her kjære, kom til mor å legg deg i armkroken. Jeg tar armen hans og drar han ned i sengen igjen, pakker dyna rundt han og stryker han på hodet. Øynene er fremdeles like panikk slagne og han bare stirrer intenst på meg uten å si et eneste ord.
- proppen kjære, slimproppen.. ikke vannet.
 
Tusen takk :) ja det var et kjempe sjokk. Jeg klarte vel ikke helt å tro på det før jeg var godt ute i uke 20 ett eller annet og magen begynte å vises. Tok lang tid før jeg klarte å glede meg over graviditet, slemt som det høres ut. Mannen var kjempe fornøyd, han ønsket seg 4 barn og syntes det var like greit å bli ferdig med en gang. Jeg derimot føler jeg har gått konstant gravid i to år og er ganske lei, men nå som det begynner å nærme seg slutten gleder jeg meg til å hilse på prinsessa vår
Så fint du har bra støtte fra mannen da :)
lykke til :)
 
Back
Topp