Gleder alle seg hele tiden?

FrkPippi

Glad i forumet
Tilgangsansvarlig
VIP
Novemberbarna 19
Jeg veksler veldig mellom å grue meg til å bli mamma og synes det er spennende å få barn. Jeg får jo inntrykk av at alle her inne synes det er det beste i hele verden og ikke har noen tanker om at de synes det er skummelt, redd for å angre på valget de har tatt eller usikre på hvordan livet blir fremover... jeg veksler veldig og er så redd for å ende opp i en situasjon hvor vi angrer på å ha fått barn... (ja, det høres absurd ut, men)
Akkurat nå har vi jo all frihet i hele verden, tid til hverandre og OK økonomi, og er jo engstelig for at en liten en skal «ødelegge» alt det fine vi har :nailbiting:
:anyone
 
Åhh neida! Er ikke bare positive tanker her heller... Tenker mye på hvordan det skal bli å gå fra å ha en liten til å ha to, samtidig tenker vi også at det er greit å ha småbarnsperioden i ett strekk, og at barna kan få veldig nye glede av hverandre mens de enda er små ved å ha ikke for mange år mellom.

Men tenker også både plass, økonomi og alt som følger med spedbarnsperioden på nytt, med både lite søvn, magevondt hos den lille, amming 24/7, osv...

Så det er absolutt ikke slik at jeg gleder meg hele tiden, men samtidig så gleder jeg meg jo mye også!
 
Nå har jeg flere fra før, det skipet har gått og en fra eller til gjør ikke så mye :joyful:

Men med førstemann var jeg mer stressa, tenkte mye på om jeg passet til å få barn, om jeg egentlig ville det.
På all friheten som forsvant, mye nerver.
 
Vi har to tette, husker enda hvor stor påkjenning det var. Fikk nr 2 før nr 1 hadde lært seg å gå. Var hjemme med begge, til minste var klar for bhg. Ble så deprimert, var utslitt. Nå ser vi hvor mye de har glede av hverandre:Heartred Men både far og jeg minnes hvor tung den tiden var, å nå ligger det nok litt redsel for å måtte gjennleve det samme igjen . Må minne oss selv på at dette er en baby, å ikke to :notworthy
 
Vel, for oss har det vært en enorm påkjenning å få dette til, vi har hatt en laang vei hit, og brukt ekstreme summer på å bli gravid, så det er liksom ikke innafor å tvile for oss :p
 
Absolutt skummelt til tider. Har en fra før, begge og er prøverør. Ja, det har vært en lang reise og jeg gleder meg masse. MEN lite søvn, tidsklemma og smerter mm. er ikke noe jeg gleder meg masse til. Såklart veies det opp av alt det fantastiske, men tror bekymringene og krisetankene er endel av reisen:)
 
nr 3 var veldig planlagt, og der gledet jeg meg hele tiden. Var så utrolig glad når jeg fikk positiv test, og virkelig lengtet og gledet meg.
Denne gangen ble jeg skikkelig overrasket, for vi hadde ikke snakket skikkelig om å begynne å prøve igjen, eller om det holdt med de 3 vi hadde nå.
Jeg følte meg ikke ferdig med unger, men kunne ikke se for meg vi skulle begynne å vurdere å prøve enda heller.
Føler jo han minstemann er så liten enda.
Så føles helt rart at det blir en baby på oss allerede i november. Greier ikke forstå det.
 
Jeg har ei stor jente på 15år, og vi hadde tenkt lenge på om vi skulle dette eller ikke, men pga helseplager så ble det aldri til før nå.
Så vi har brukt lang lang tid på å prate om dette, om det er dette vi vil.. Det er jammen ikke lett, og vi har blitt enige om at tiden vi bruker nå til litt andre ting kan fint heller brukes på å få en til.. Ønsker jo heller ikke at datteren min skal være enebarn..
 
Åhh neida! Er ikke bare positive tanker her heller... Tenker mye på hvordan det skal bli å gå fra å ha en liten til å ha to, samtidig tenker vi også at det er greit å ha småbarnsperioden i ett strekk, og at barna kan få veldig nye glede av hverandre mens de enda er små ved å ha ikke for mange år mellom.

Men tenker også både plass, økonomi og alt som følger med spedbarnsperioden på nytt, med både lite søvn, magevondt hos den lille, amming 24/7, osv...

Så det er absolutt ikke slik at jeg gleder meg hele tiden, men samtidig så gleder jeg meg jo mye også!

Føler det ganske likt som deg, både ift det positive og det negative du nevner. I tillegg har jeg dårlig samvittighet ovenfor 1-åringen, for jeg føler det er for tidlig for henne å bli storesøster allerede da. Det gjør det litt vanskeligere å glede seg for meg akkurat nå :(
 
Det er helt naturlig å ikke glede seg hele tiden ;)
Det er også helt naturlig å ikke ha positive følelser hele tiden etter at barnet er født også :)
 
Det er ingen tvil om at det er dette jeg/vi vil, og jeg gleder meg jo veldig - men i hverdagen nå tenker jeg mest på å komme over den mest usikre perioden. Tør ikke helt slippe fri. Tror ikke jeg helt har tatt innover meg omveltningen det blir, samtidig som det er en helt naturlig utvikling og har veldig roen på det. Så: opp og ned og opp og ned?
 
Tror det er ganske greit å være forberedt på at ting blir forandret etter man får barn.. det er jo ikke til å unngå. Jeg tror jeg var nesten litt vel naiv før vi fikk første; tanken om lite søvn og mindre frihet streifet meg så og si ikke.. jeg tenkte liksom ikke på det: Var så innstilt på å få barn bare. Nå var jeg student samtidig som jeg fikk barn, og vi fikk en som sov veeeldig lite om natta, så håper jo og tror at det kanskje kan bli lettere denne gangen (når jeg faktisk har foreldrepermisjon). Men selv da jeg var student og alt var ferskt og det var mye til tider, så ville jeg definitivt gjort det om igjen, for man kan ikke forestille seg den kjærligheten man får for den lille.
 
Så fint å høre alles tankervom dette, og forstår at det sikkert er litt annerledes med når 2, 3 eller 4 vs nummer 1. Hos meg ligger alle tankene fremme hele tiden, så blir spennende å se hvordan det blir når den lille (kanskje, mest sannsynlig) kommer!
 
Sniker litt fra juni :p Jeg er førstegangsfødende. Litt mer på den positive, glade siden heletiden ja :rolleyes: Ikke en eneste gang har jeg gruet meg, eller blitt redd. Føler at jeg er så superklar for mamma rollen. Har vært det i kanskje 2-3 år nå. Sikkert derfor jeg ikke stresser. MEN.. fødselen.. den gruer jeg med til.. Ofte :nailbiting:
 
Jeg gleder meg mest. Tror mannen min tenker veldig mye på hvor han skal gjøre av legobyen han og Lillemor på 5 har stående i hele stua. Ellers tenker vi litt på det med plass. Vi har ei lita leilighet med 2 soverom.
 
Så fint å høre alles tankervom dette, og forstår at det sikkert er litt annerledes med når 2, 3 eller 4 vs nummer 1. Hos meg ligger alle tankene fremme hele tiden, så blir spennende å se hvordan det blir når den lille (kanskje, mest sannsynlig) kommer!
Når du kjenner de første «fiskehale»slagene og sparkene så blir alt så virkelig. Man knytter ofte et bånd da. Du har en hemmelighet og en følelse inni deg som kun er deg og babyens. Dere to mot verden :)
Uansett om det er den første eller siste av flere.... så tror jeg alle kan kjenne inni seg på usikkerhet av og til. Vil jeg klare dette? Vil det være verdt det? Vil jeg angre? Spm er mange. Har ennå ikke møtt noen som angrer på barnet dem fikk ;) masse lykke til! En ting er helt sikkert: det er en fantastisk spennende reise! Vi er heldige som kan bli gravide!
 
Vi har to tette, husker enda hvor stor påkjenning det var. Fikk nr 2 før nr 1 hadde lært seg å gå. Var hjemme med begge, til minste var klar for bhg. Ble så deprimert, var utslitt. Nå ser vi hvor mye de har glede av hverandre:Heartred Men både far og jeg minnes hvor tung den tiden var, å nå ligger det nok litt redsel for å måtte gjennleve det samme igjen . Må minne oss selv på at dette er en baby, å ikke to :notworthy
Dette høres ut som oss! Akkurat slik vi hadde det i starten med 2. Bar rundt på begge 5-6 mnd før største lærte å gå. Og var aleine hjemme noen måneder før barnehageplass på eldstemann. Det er jo som tvillinger, men med totalt forskjellige behov. Hele tiden var en boble:dead: Vi husker godt hvor slitne vi var og er redde for å oppleve det igjen. Vi prøver å trøste oss med at det skal MYE til for at det nå vil bli mer slitsomt enn den perioden vi har vært igjennom. Og vi angrer jo absolutt ikke :)
 
Nei, faktisk ikke.
Har ett barn fra før, som ikke var planlagt og som kom "ubeleilig" inn i livet, egentlig. Men da gledde jeg meg helt enormt, til tross.

Denne gangen er alt annerledes, alt ligger til rette og graviditeten er planlagt. Men det er absolutt ikke som sist. Det er ikke at jeg *ikke* gleder meg, jeg merker bare at jeg er mye mer reservert. Tenker på hvor mye slit og strev det er - med graviditet, fødsel, amming, baby og å slepe med seg babyutstyr hit og dit. Savner virkelig ikke tida med stelleveske, men nå kommer den på nytt!

Men, det er verdt det da. Egentlig. Men jeg er overrasket over egen reaksjon. Regner med det går seg til, dog. Er jo nesten 9 måneder igjen å få godfølelser på..
 
Nei, faktisk ikke.
Har ett barn fra før, som ikke var planlagt og som kom "ubeleilig" inn i livet, egentlig. Men da gledde jeg meg helt enormt, til tross.

Denne gangen er alt annerledes, alt ligger til rette og graviditeten er planlagt. Men det er absolutt ikke som sist. Det er ikke at jeg *ikke* gleder meg, jeg merker bare at jeg er mye mer reservert. Tenker på hvor mye slit og strev det er - med graviditet, fødsel, amming, baby og å slepe med seg babyutstyr hit og dit. Savner virkelig ikke tida med stelleveske, men nå kommer den på nytt!

Men, det er verdt det da. Egentlig. Men jeg er overrasket over egen reaksjon. Regner med det går seg til, dog. Er jo nesten 9 måneder igjen å få godfølelser på..

Det kan jeg absolutt forstå! Men godt å høre at du sier det er verdt det til slutt! Det er kanskje mest den der spedbarnsperioden jeg er mest skeptisk til

Må si jeg gruer meg litt til å fortelle det til folk. Er ikke så klar for at alle skal bli så overlykkelige på våre vegne og gratulere helt enda :shy:
 
Nei, det er ikke jeg heller! Men det vet jeg kommer etterhvert. :)
Og når jeg husker tilbake på babytiden, så var det egentlig fryd og gammen. Rett nok seks uker med fysisk unntaktstilstand (for min del) etter fødselen. Men så gikk det seg til, og det var skikkelig skikkelig fint. Så det blir kjekt - det gleder jeg meg til. Og jeg gleder meg til å se samboeren min som pappa (hans første barn). Og jeg gleder meg til så mangt. Men akkurat nå, ennå, så bare venter jeg på at ukene skal gå, at trøttheten skal slippe taket og at uvissheten skal erstattes med forventning.
 
Back
Topp