Dere som har måttet avbryte svangerskapet

[Hoppestokk]

Ja, livet inneholder noen tøffe tak innimellom dessverre.
Har ingen barn fra før, men jobber med saken, så får håpe vi får det til snart.
Masse lykke til, virker som du klarer å holde hodet over vannet og tenke fornuftig også opp i det hele.
Du får smertestillende samtidig som de setter cytotec, og det skal holde i massevis, bare du sier ja til alt! Håper det går fort for deg, så du blir ferdig med det raskest mulig. Og ta all den tida du trenger på å komme deg, tenk på deg selv nå. Igjen masse lykke til!

Masse lykkestøv deres vei! Håper det blir positiv test snart

 

[Moderator Marte]

Eg vil berre sende ein uendeleg stor klem din veg

 

[Igloo]

Så trist å høre

Jeg var gjennom det samme i 2017. Vi fant ut på OUL i uke 19 at han hadde alvorlige misdannelser i nyrene, og at han nok ikke ville overleve uansett. Vi brukte litt tid på å bestemme oss, men han ble født 2 uker senere. Det var grusomt vondt, og det tok lang tid før jeg følte meg som meg selv igjen.
Jeg hadde det faktisk litt ok de første dagene etter han var født, noe som jeg tror skyldes hormoner og adrenalin. Jeg traff veggen først etter begravelsen... Det som til slutt hjalp meg var å gå i sorggruppe.

Vi hadde også brukt 1 år på å bli gravid med han, og var veldig redd for at det kunne ta like langt tid igjen. Det endte med å ta ca. 8 måneder, og nå er jeg i uke 34 med en liten jente. Det var en tøff ventetid og har vært et tøft svangerskap, men nå ser jeg lyset i enden av tunnelen.

Sender deg mange gode tanker de neste dagene nå. Håper fødselen gikk fint og at dere har god støtte rundt dere i tiden fremover. Vil også anbefale LUB. De har vært gull verdt i denne tiden

 

[Hoppestokk]

Så trist å høre

Jeg var gjennom det samme i 2017. Vi fant ut på OUL i uke 19 at han hadde alvorlige misdannelser i nyrene, og at han nok ikke ville overleve uansett. Vi brukte litt tid på å bestemme oss, men han ble født 2 uker senere. Det var grusomt vondt, og det tok lang tid før jeg følte meg som meg selv igjen.
Jeg hadde det faktisk litt ok de første dagene etter han var født, noe som jeg tror skyldes hormoner og adrenalin. Jeg traff veggen først etter begravelsen... Det som til slutt hjalp meg var å gå i sorggruppe.

Vi hadde også brukt 1 år på å bli gravid med han, og var veldig redd for at det kunne ta like langt tid igjen. Det endte med å ta ca. 8 måneder, og nå er jeg i uke 34 med en liten jente. Det var en tøff ventetid og har vært et tøft svangerskap, men nå ser jeg lyset i enden av tunnelen.

Sender deg mange gode tanker de neste dagene nå. Håper fødselen gikk fint og at dere har god støtte rundt dere i tiden fremover. Vil også anbefale LUB. De har vært gull verdt i denne tiden

Jeg er så glad for å høre at dere har blitt gravide igjen og er så nærme målet. For en lettelse! Det er det eneste som klarer å lette på humøret mitt nå, tanken på å prøve igjen, selv om det fortsatt er mange uker til vi er der enda. Fikk dere ekstra oppfølging denne gangen? Fikk dere svar på hva som gjorde at nyrene var skadet? Jeg gruer meg sånn til å få beskjed om hva det er - frykter at det er av en infeksjon, og da kommer jeg nok til å gå helt i kjelleren fordi jeg føler det er min skyld, selv om jeg ikke har vært syk selv. Er jo skjedd i min kropp

Hva gikk sorggruppen ut på? Har lest litt om det og har litt lyst.

 

[Igloo]

Jeg er så glad for å høre at dere har blitt gravide igjen og er så nærme målet. For en lettelse! Det er det eneste som klarer å lette på humøret mitt nå, tanken på å prøve igjen, selv om det fortsatt er mange uker til vi er der enda. Fikk dere ekstra oppfølging denne gangen? Fikk dere svar på hva som gjorde at nyrene var skadet? Jeg gruer meg sånn til å få beskjed om hva det er - frykter at det er av en infeksjon, og da kommer jeg nok til å gå helt i kjelleren fordi jeg føler det er min skyld, selv om jeg ikke har vært syk selv. Er jo skjedd i min kropp

Hva gikk sorggruppen ut på? Har lest litt om det og har litt lyst.

Vi tok fostervannsprøve før han ble født, men alt var normalt. Det var visst bare en ren tilfeldighet. En hudflik på feil plass...

Vi har fått veldig god oppfølging denne gangen. Jeg var på ultralyd i uke 8, 10, 12, 16, 24 og 32. Skal igjen i uke 36. Alle Vi har snakket med har vært veldig forståelsesfull for at det er tøft å gå gravid igjen etter noe sånn. Selve ultralydsituasjonen har jo også blitt litt skummel, noe de har tatt hensyn til.
Det ser ut som om jeg kan bli igangsatt på termin slik at jeg slipper å gå over. Jeg tror jeg sitter igjen med en følelse av at magen min ikke nødvendigvis er det tryggeste stedet for babyen, så jeg kommer til å være et nervevrak om jeg må gå over.

Jeg vet at LUB har sorggrupper flere steder i landet, men her tror jeg kanskje det bare er sykehuspresten som driver med det. Vi var noen par som alle hadde mistet i løpet av det siste året, sånn ca. På samme tid i svangerskapet. Hvert møte hadde et tema, men store deler av tiden gikk samtalen ganske fritt. Det var så utrolig godt å kunne snakke med noen som forsto akkurat hva du gikk gjennom, og jeg tror faktisk jeg smilte og lo mer enn jeg gråt... Allerede etter første møtet følte jeg meg 100 kilo lettere.

 

[Veivalsa]

Jeg er så glad for å høre at dere har blitt gravide igjen og er så nærme målet. For en lettelse! Det er det eneste som klarer å lette på humøret mitt nå, tanken på å prøve igjen, selv om det fortsatt er mange uker til vi er der enda. Fikk dere ekstra oppfølging denne gangen? Fikk dere svar på hva som gjorde at nyrene var skadet? Jeg gruer meg sånn til å få beskjed om hva det er - frykter at det er av en infeksjon, og da kommer jeg nok til å gå helt i kjelleren fordi jeg føler det er min skyld, selv om jeg ikke har vært syk selv. Er jo skjedd i min kropp

Hva gikk sorggruppen ut på? Har lest litt om det og har litt lyst.

Jeg svarer på det med sorggruppe gjennom LUB jeg.
Det er 2 personer som selv har mistet barn som leder gruppa. De andre i gruppa er personer som har mistet på ca samme tidspunkt som dere og nogenlunde lignende historier. Treffene er som regel 1 gang per måned. På det første møtet forteller man som regel om historien rundt barnet man har mistet. Så ved hvert møte hvilke erfaringer og utfordringer man har hatt siden sist, også er deg gjerne et tema for kvelden. Feks relasjoner til andre, tilbake til jobb, begravelse, nytt svangerskap kan også være tema. Jeg synes det var godt å møte andre som var der vi var akkurat nå og kjente på mye av de samme følelsene.

Du kan også ringe til noen i LUB hvis du vil høre mer om tilbudet, de er veldig greie å kontakte per telefon.

Klem

 

[Hoppestokk]

Vi tok fostervannsprøve før han ble født, men alt var normalt. Det var visst bare en ren tilfeldighet. En hudflik på feil plass...

Vi har fått veldig god oppfølging denne gangen. Jeg var på ultralyd i uke 8, 10, 12, 16, 24 og 32. Skal igjen i uke 36. Alle Vi har snakket med har vært veldig forståelsesfull for at det er tøft å gå gravid igjen etter noe sånn. Selve ultralydsituasjonen har jo også blitt litt skummel, noe de har tatt hensyn til.
Det ser ut som om jeg kan bli igangsatt på termin slik at jeg slipper å gå over. Jeg tror jeg sitter igjen med en følelse av at magen min ikke nødvendigvis er det tryggeste stedet for babyen, så jeg kommer til å være et nervevrak om jeg må gå over.

Jeg vet at LUB har sorggrupper flere steder i landet, men her tror jeg kanskje det bare er sykehuspresten som driver med det. Vi var noen par som alle hadde mistet i løpet av det siste året, sånn ca. På samme tid i svangerskapet. Hvert møte hadde et tema, men store deler av tiden gikk samtalen ganske fritt. Det var så utrolig godt å kunne snakke med noen som forsto akkurat hva du gikk gjennom, og jeg tror faktisk jeg smilte og lo mer enn jeg gråt... Allerede etter første møtet følte jeg meg 100 kilo lettere.

Ja, ultralyd kommer dessverre aldri til å bli det samme igjen for oss som har opplevd dette sjokket. Kommer heller aldri til å stole på at ting faktisk er bra, selv om jeg kjenner liv og får beskjed om at det er det. Åhhh vil bare spole frem så vi kan begynne med prøvinga igjen. Er så mørkt når det også er så langt frem i tid.

Så bra at dette hjalp deg i prosessen. Er selv litt usikker på om jeg hadde tort å stille på noe slikt men hadde sikkert hatt veldig godt av det. Hadde du med mannen din?

 

[Igloo]

Ja, ultralyd kommer dessverre aldri til å bli det samme igjen for oss som har opplevd dette sjokket. Kommer heller aldri til å stole på at ting faktisk er bra, selv om jeg kjenner liv og får beskjed om at det er det. Åhhh vil bare spole frem så vi kan begynne med prøvinga igjen. Er så mørkt når det også er så langt frem i tid.

Så bra at dette hjalp deg i prosessen. Er selv litt usikker på om jeg hadde tort å stille på noe slikt men hadde sikkert hatt veldig godt av det. Hadde du med mannen din?

Ja jeg var litt usikker selv. Var redd for at jeg bare kom til å sitte der og gråte, redd for at de andre kanskje hadde mistet mye senere i svangerskapet enn meg, og så tenkte jeg en del på dette at det hadde vært vårt valg, og om folk kom til å dømme oss for det. Men vi ble bare møtt med forståelse og et annet par hadde vært gjennom det samme. Så jeg vil virkelig anbefale det. For meg betydde det utrolig mye.

Mannen min var kjempeskeptisk til å være med, og mente virkelig ikke at han trengte det. Men han ble med for min skyld, og endte opp med å bli veldig positivt overrasket. Det var godt for han å snakke med andre menn i samme situasjon tror jeg. Vi taklet jo situasjonen litt forskjellig, noe som er ganske vanlig, og jeg følte vi fikk en bedre forståelse for hverandre oppi dette.