Senabort i uke 23...

Sara_v

Sara_v

Elsker forumet
MayDay2021
Hei. Jeg håpte jeg aldri, aldri skulle skrive noe om egne erfaringer her... men så var det «min tur.»

04. juli hadde jeg mitt livs verste mareritt. Jeg måtte føde sønnen vår, nesten fire mnd. for tidlig... For tidlig til at det var noe som helst liv å redde. Bortsett fra mitt eget. Etter fødsel gikk alt i svart og jeg mistet alt av blod i kroppen... våknet opp et døgn senere. Sjokkert, mørbanket og knust... Men heldigvis våknet jeg. Legene fortalte i ettertid at det var svært kritisk og alvorlig. Samboeren min trodde han skulle bli alenepappa for datteren vi allerede har...

Jeg synes det er helt absurd å skrive dette... og er nok i sjokk. Ville bare starte en egen tråd og kommer til å skrive ned hele historien min her... når jeg er klar. Eller litt etter litt.
 
Veldig leit at dere mistet gutten deres. Sørg og bruk den tiden dere trenger.
Ta vare på hverandre.
Utrolig godt for mann og datter at de fikk beholde deg, men vanskelig å fatte at dere mistet lillebror.

Ta en dag av gangen.

Klem
 
Stor klem, ta vare på deg selv og hverandre
 
Så godt at du våknet! Sender en stor klem og varme tanker
 
Sender en stor klem ❤️ Helt forferdelig hele greia :(

Vi har skjult forum også, hvis du føler for å være med der.
 
[emoji173]️
 
Tenker masse på deg❤️
 
Så utrolig trist å høre, verdens største klem sendes din vei :(
 
Hvordan går det?
 
Eskimonika skrev:
Hvordan går det?
Klikk for å utvide …
Uff, jeg vet igrunn ikke. Det går jo greit sånn i hverdagen. Har begynt å jobbe igjen, og det går fint. (Selv om jeg føler at jobben er ganske meningsløs akkurat nå.) Men sliter med å prate om alt som skjedde uten å begynne å grine. Begynte å grine på jobb på onsdag, men det gikk i grunn greit. Var tilbake på sykehuset denne uken for en gjennomgang av alt som skjedde, prøvesvar osv. Og der fikk jeg beskjed om at legene mente at et nytt svangerskap ville være risikabelt, og at de anbefalte oss å la være (!) pga mengden blod jeg har mistet begge gangene. (Mistet 1,5 liter med datteren vår, og 6 liter denne gangen...)

Vi argumenterte med at omstendighetene ved evt ny fødsel ville blitt helt annerledes enn de to forrige. Begge gangene ble jeg satt i gang og hadde lange fødsler (rier i ca 20 timer). Ved evt. ny fødsel hadde det blitt planlagt KS.

Men skal tilbake dit i oktober, så vi får se hva de sier da. Nå ser jeg frem til å reise på ferie i september... var jo sykemeldt hele sommeren, så all ferie er spart.
 
Sara_v skrev:
Uff, jeg vet igrunn ikke. Det går jo greit sånn i hverdagen. Har begynt å jobbe igjen, og det går fint. (Selv om jeg føler at jobben er ganske meningsløs akkurat nå.) Men sliter med å prate om alt som skjedde uten å begynne å grine. Begynte å grine på jobb på onsdag, men det gikk i grunn greit. Var tilbake på sykehuset denne uken for en gjennomgang av alt som skjedde, prøvesvar osv. Og der fikk jeg beskjed om at legene mente at et nytt svangerskap ville være risikabelt, og at de anbefalte oss å la være (!) pga mengden blod jeg har mistet begge gangene. (Mistet 1,5 liter med datteren vår, og 6 liter denne gangen...)

Vi argumenterte med at omstendighetene ved evt ny fødsel ville blitt helt annerledes enn de to forrige. Begge gangene ble jeg satt i gang og hadde lange fødsler (rier i ca 20 timer). Ved evt. ny fødsel hadde det blitt planlagt KS.

Men skal tilbake dit i oktober, så vi får se hva de sier da. Nå ser jeg frem til å reise på ferie i september... var jo sykemeldt hele sommeren, så all ferie er spart.
Klikk for å utvide …

Stor klem
Håper du får svar dere kan leve med i oktober
 
Stor klem

Skjønner godt jobben føles meningsløs og at det er vanskelig å snakke om. Skulle bare mangle!

Forstår legene er skeptiske mtp sånne blodtap, men tror nok også de kan forstå behovet for en ny graviditet altså. Er jo ganske normalt så vidt jeg skjønner - å kjenne på det....

Ta vare på deg selv og gi dere den tiden dere trenger. Dette er absolutt ikke noe man skal komme lett over.
Håper ferietur gjør godt!
 
Sara_v skrev:
Uff, jeg vet igrunn ikke. Det går jo greit sånn i hverdagen. Har begynt å jobbe igjen, og det går fint. (Selv om jeg føler at jobben er ganske meningsløs akkurat nå.) Men sliter med å prate om alt som skjedde uten å begynne å grine. Begynte å grine på jobb på onsdag, men det gikk i grunn greit. Var tilbake på sykehuset denne uken for en gjennomgang av alt som skjedde, prøvesvar osv. Og der fikk jeg beskjed om at legene mente at et nytt svangerskap ville være risikabelt, og at de anbefalte oss å la være (!) pga mengden blod jeg har mistet begge gangene. (Mistet 1,5 liter med datteren vår, og 6 liter denne gangen...)

Vi argumenterte med at omstendighetene ved evt ny fødsel ville blitt helt annerledes enn de to forrige. Begge gangene ble jeg satt i gang og hadde lange fødsler (rier i ca 20 timer). Ved evt. ny fødsel hadde det blitt planlagt KS.

Men skal tilbake dit i oktober, så vi får se hva de sier da. Nå ser jeg frem til å reise på ferie i september... var jo sykemeldt hele sommeren, så all ferie er spart.
Klikk for å utvide …

Kjære deg, det høres ut som to dramatiske fødsler. Jeg forstår at legene kan være skeptiske, men som du sier, det bør jo være annerledes hvis det blir KS. Håper du får svarene du trenger i oktober, og håper du klarer å nyte ferien før det. Etter min erfaring var det veldig godt å bryte litt ut av rutiner og hverdag.
 
Åååh! Nå er jeg så sliten, lei og frustrert! Det er snart 10 uker siden senaborten, og jeg har blødd i ett strekk. Ringte Ahus da jeg begynte å bli litt bekymret fordi jeg har blødd så lenge. Fikk tatt innvendig UL og det viser seg til at det er mye blod (sikkert koagulert) inne i livmoren. Så nå ligger jeg her med Cytotecpiller i rumpa (!) og venter på magekramper så jeg skal bli kvitt restene. Tviler på at det skjer av seg selv, for Cytotec har ikke fungert noe særlig tidligere. Så da blir det nok utskraping på onsdag.

Sitter bare med følelsen av alt ALT er så urettferdig. Skulle hatt termin om 7 uker, men her ligger altså jeg med abortpiller i rumpa.
 
Sara_v skrev:
Åååh! Nå er jeg så sliten, lei og frustrert! Det er snart 10 uker siden senaborten, og jeg har blødd i ett strekk. Ringte Ahus da jeg begynte å bli litt bekymret fordi jeg har blødd så lenge. Fikk tatt innvendig UL og det viser seg til at det er mye blod (sikkert koagulert) inne i livmoren. Så nå ligger jeg her med Cytotecpiller i rumpa (!) og venter på magekramper så jeg skal bli kvitt restene. Tviler på at det skjer av seg selv, for Cytotec har ikke fungert noe særlig tidligere. Så da blir det nok utskraping på onsdag.

Sitter bare med følelsen av alt ALT er så urettferdig. Skulle hatt termin om 7 uker, men her ligger altså jeg med abortpiller i rumpa.
Klikk for å utvide …

Uff! Sender en klem! ❤️ Det må være utrolig tungt! Får håpe pillene gjøe jobben, og hvis ikke så er det heldigvis ikke så lenge til onsdag..
 
[emoji173]️[emoji173]️
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp