Vi er ferdige å lage barn, og jeg synes det er så trist!

Hjertetmitt’14’17

Flørter med forumet
Vi har to nydelig barn på 4 år og 8 mnd. Vår siste ble laget etter mye om og men, da mannen egentlig ikke ville ha flere barn. Jeg er med andre ord veldig takknemlig for at jeg fikk 2 flotte jenter! I tillegg var det et utfordrende svangerskap og jeg var veldig syk mot slutten. Det vil jeg etter alt å dømme bli igjen hvis jeg skulle vært gravid igjen. Jeg kan aldri lage flere barn, og jeg synes det er så trist! Har egentlig lyst på to til, men det går ikke pga helsa og pga mannens ønsker.

Er det flere som føler som meg? Jeg synes dette er vondt.

Koser meg med jentene mine, og det overskygger ikke gleden ved de to jeg har :) Føler jeg har overskudd til de og føler livet nå er veldig balansert og godt.
 
Ja! Syns det er vondt.. Vi prøvde i 2 år for å få jenta vår, og det kostet oss nesten forholdet.. Nå er hun er, og ting har ordnet seg, og vi har det bra sammen. Han har nå 3 barn og etter de to lange vanskelige årene er han ferdig og fornøyd. Jeg skulle gjerne hatt både 1 og 2 til.. Syns det er sårt, og trist, samtidig som jeg er overlykkelig over at vi fikk henne! Kunne jo blitt ingen barn sammen heller..
 
Ja! Syns det er vondt.. Vi prøvde i 2 år for å få jenta vår, og det kostet oss nesten forholdet.. Nå er hun er, og ting har ordnet seg, og vi har det bra sammen. Han har nå 3 barn og etter de to lange vanskelige årene er han ferdig og fornøyd. Jeg skulle gjerne hatt både 1 og 2 til.. Syns det er sårt, og trist, samtidig som jeg er overlykkelig over at vi fikk henne! Kunne jo blitt ingen barn sammen heller..

Da vi fikk første ble vi nesten skilt, men nå har det faktisk gått overraskende bra. Han vet at jeg lengter etter flere og han synes det er vanskelig å forholde seg til. Så vi snakker ikke så ofte om det, men han ser det er vanskelig for meg nå når vi tømmer huset for babytøy og gravidtøy i takt med at minste vokser.

Så vanskelig det må ha vært å vente så lenge med å få noe man ønsker seg så inderlig! Jeg ventet lenge følte jeg selv med å få nr 2, men det var fordi han sa nei ikke fordi vi prøvde. Og jeg synes det var vanskelig nok! Det er 3,5 år mellom jentene.

Jeg tror det er vanlig å oppleve det som vondt når man av ulike grunner får færre barn enn man ønsker. Men det er godt å ha noen å dele det med synes jeg. Derav posten her inne. Dette er ikke akkurat samtaleemne blant familie og venner..

Klem
 
  • Liker
Reactions: CS
Det er jo en annen situasjon her, siden vi begge er enige om at vi mest sannsynlig er ferdige nå, men jeg synes det er ganske vemodig likevel. Selv om det siste svangerskapet var tungt for meg både fysisk og psykisk, så er det utrolig hvor raskt man glemmer alt det som var kjipt, og bare husker det som var fint. Jeg synes det er trist å vite at jeg aldri kommer til å få kjenne spark i magen igjen, at jeg aldri skal føde igjen, at ikke lillesøster også får oppleve å glede seg til å få en bror eller søster (haha, kan jo ikke fortsette å få barn bare på grunn av det, en eller annen må jo være sist[emoji23]), og ikke minst, at jeg aldri skal ha permisjon igjen, hilsen ikke-klar-for-å-jobbe-igjen. [emoji85]
 
Har lovet bort babytingene her til venner som prøver. Syns det blir trist den dagen de henter, og håper han ombestemmer seg. Sier av og til ting som 'kan de få den vippestolen som du kjøpte' i håp om at han sier 'nei, sikkert lurt å spare på den..' Så forstår godt at du syns det er vanskelig når tingene forsvinner..
Jeg snakker heller ikke om det med noen, og alle rundt har godtatt at hun blir vår eneste, siden han har sagt det. Så blir ikke snakket om.. Jeg lever i håpet om værtfall en/ei til selv om han ikke vil (nå). Tenker hun er jo bare 8 mnd så kanskje han ombestemmer seg..!
 
Vi har to nydelig barn på 4 år og 8 mnd. Vår siste ble laget etter mye om og men, da mannen egentlig ikke ville ha flere barn. Jeg er med andre ord veldig takknemlig for at jeg fikk 2 flotte jenter! I tillegg var det et utfordrende svangerskap og jeg var veldig syk mot slutten. Det vil jeg etter alt å dømme bli igjen hvis jeg skulle vært gravid igjen. Jeg kan aldri lage flere barn, og jeg synes det er så trist! Har egentlig lyst på to til, men det går ikke pga helsa og pga mannens ønsker.

Er det flere som føler som meg? Jeg synes dette er vondt.

Koser meg med jentene mine, og det overskygger ikke gleden ved de to jeg har :) Føler jeg har overskudd til de og føler livet nå er veldig balansert og godt.

Jeg skjønner deg veldig godt [emoji173]️
Vi har bare ett barn, men samboer mener vi skal kvitte oss med alt babyutstyr nå når vi flytter. Jeg vil absolutt ikke det, da jeg mener vi skal ha to barn, for jeg vil ikke at hu vokser opp som enebarn, men han er ikke med på det (ennå). Han mener en holder, men det er bok fordi han er så lite involvert og ser hvor stressa/sur jeg kan bli...
det er vondt å snakke om, hvertfall når jeg er klar for å bli gravid igjen nå egentlig [emoji51]
 
Har lovet bort babytingene her til venner som prøver. Syns det blir trist den dagen de henter, og håper han ombestemmer seg. Sier av og til ting som 'kan de få den vippestolen som du kjøpte' i håp om at han sier 'nei, sikkert lurt å spare på den..' Så forstår godt at du syns det er vanskelig når tingene forsvinner..
Jeg snakker heller ikke om det med noen, og alle rundt har godtatt at hun blir vår eneste, siden han har sagt det. Så blir ikke snakket om.. Jeg lever i håpet om værtfall en/ei til selv om han ikke vil (nå). Tenker hun er jo bare 8 mnd så kanskje han ombestemmer seg..!

Mannen min sa stopp etter nr 1. Det var fryktelig vondt. Jeg ville ha 4 unger og det har han visst hele veien før vi engang ble kjærester. Han tok maaange runder med seg selv, jeg måtte også det. Til slutt overrasket han meg en kveld med nyheten om at vi skulle begynne å prøve på nr 2. Måneden etter ble jeg gravid. Da var nr 1 2,5 år. Det var helt surrealistisk og jeg brukte laaaang tid på å fordøye det hele og innse at jeg - JEG - skulle få bli 2 barnsmor! Ja det kan snu gode deg! Lev i håpet, så håper jeg du ikke blir skuffet [emoji173]️

Han har forresten fortalt at han snudde fordi han så hvor viktig det var for meg. Ikke fordi han plutselig hadde veldig lyst. Det gjør at jeg har større respekt for han nå enn noensinne før. Det har gjort at kjærligheten min til han er sterkere enn noensinne før. Jeg er så takknemlig for at han gav meg lillesøster, og det har jeg fortalt han mange ganger.

På grunn av historien vår føler jeg det er «ulovlig» av meg å fremdeles ville ha flere barn. Jeg drømmer om at han en dag snur igjen, men jeg føler det er dårlig gjort å tenke det. Han har allerede strukket seg langt for meg og det er for mye å forvente at han skal gjøre det igjen. Men jeg klarer ikke la være å tenke på det. Og når jeg ser han med lillesøster og med eldste så ser jeg en fantastisk pappa som har masse kjærlighet til begge barna sine! Som får masse kjærlighet av begge barna sine!

Idag har jeg gitt bort første lass med ting. Igår gråt jeg masse fordi jeg visste det skulle bort idag. Han klemte meg og var der for meg, men jeg tror han synes jeg er litt rar som har så mye følelser knyttet til dette.
 
Jeg skjønner deg veldig godt [emoji173]️
Vi har bare ett barn, men samboer mener vi skal kvitte oss med alt babyutstyr nå når vi flytter. Jeg vil absolutt ikke det, da jeg mener vi skal ha to barn, for jeg vil ikke at hu vokser opp som enebarn, men han er ikke med på det (ennå). Han mener en holder, men det er bok fordi han er så lite involvert og ser hvor stressa/sur jeg kan bli...
det er vondt å snakke om, hvertfall når jeg er klar for å bli gravid igjen nå egentlig [emoji51]

Se svaret mitt over; det kan snu! [emoji173]️
 
Det er jo en annen situasjon her, siden vi begge er enige om at vi mest sannsynlig er ferdige nå, men jeg synes det er ganske vemodig likevel. Selv om det siste svangerskapet var tungt for meg både fysisk og psykisk, så er det utrolig hvor raskt man glemmer alt det som var kjipt, og bare husker det som var fint. Jeg synes det er trist å vite at jeg aldri kommer til å få kjenne spark i magen igjen, at jeg aldri skal føde igjen, at ikke lillesøster også får oppleve å glede seg til å få en bror eller søster (haha, kan jo ikke fortsette å få barn bare på grunn av det, en eller annen må jo være sist[emoji23]), og ikke minst, at jeg aldri skal ha permisjon igjen, hilsen ikke-klar-for-å-jobbe-igjen. [emoji85]

Signerer denne! Det var så tøft å gå gravid denne gangen, jeg sverget på ALDRI igjen! Men nå er alt glemt.. Helsa kom seg jo, og babyen min er så nydelig [emoji173]️ Men storesøster har enda ikke glemt at mamma var mye syk og hun ble veldig påvirket av det. Jeg ønsker ikke at barna mine skal oppleve det igjen, så for meg er det den største grunnen til at jeg bør la være (selv om mannen plutselig vil).
 
Mannen min sa stopp etter nr 1. Det var fryktelig vondt. Jeg ville ha 4 unger og det har han visst hele veien før vi engang ble kjærester. Han tok maaange runder med seg selv, jeg måtte også det. Til slutt overrasket han meg en kveld med nyheten om at vi skulle begynne å prøve på nr 2. Måneden etter ble jeg gravid. Da var nr 1 2,5 år. Det var helt surrealistisk og jeg brukte laaaang tid på å fordøye det hele og innse at jeg - JEG - skulle få bli 2 barnsmor! Ja det kan snu gode deg! Lev i håpet, så håper jeg du ikke blir skuffet [emoji173]️

Han har forresten fortalt at han snudde fordi han så hvor viktig det var for meg. Ikke fordi han plutselig hadde veldig lyst. Det gjør at jeg har større respekt for han nå enn noensinne før. Det har gjort at kjærligheten min til han er sterkere enn noensinne før. Jeg er så takknemlig for at han gav meg lillesøster, og det har jeg fortalt han mange ganger.

På grunn av historien vår føler jeg det er «ulovlig» av meg å fremdeles ville ha flere barn. Jeg drømmer om at han en dag snur igjen, men jeg føler det er dårlig gjort å tenke det. Han har allerede strukket seg langt for meg og det er for mye å forvente at han skal gjøre det igjen. Men jeg klarer ikke la være å tenke på det. Og når jeg ser han med lillesøster og med eldste så ser jeg en fantastisk pappa som har masse kjærlighet til begge barna sine! Som får masse kjærlighet av begge barna sine!

Idag har jeg gitt bort første lass med ting. Igår gråt jeg masse fordi jeg visste det skulle bort idag. Han klemte meg og var der for meg, men jeg tror han synes jeg er litt rar som har så mye følelser knyttet til dette.

Jeg håper det vil snu, men akuratt nå ser det ikke sånn ut, ikke snakker vi sammen om sånt, og snakker vi om utstyr/ting til lille, så kommer han med en gang med «det selger vi» «det kaster vi» osv.
Jeg har lagt ut litt klær for salg, det er greit, det er ikke så ille, men håper samtidig at jeg ikke får solgt det. Han mener vi skal selge bilstolen, babygymen, vippestolen og lekene hu ikke bruker. Alt skal liksom bort, og sier jeg at vi kan ta vare på det til neste, så later han som om han ikke hørte meg, eller så bytter han bare tema.. det er ikke noe vi snakker om, så han skjønner ikke hvor viktig det er for meg.. han er vokst opp med 2 søstre som er 7 og 10 år eldre enn han, jeg er vokst opp med mange søstre og vi har 1 år i mellom oss, og det vennskapet/samholdet vi har er veldig viktig for meg, håper han skjønner det en dag, før det er for sent :/ [emoji850][emoji51]
 
Ting kan fort snu, både jeg og mannen ville ikke ha fler opprinnelig å det tok nesten 5 år før lysten på en nummer 2 meldte seg her da vi fant ut at vi kunne ikke la henne være enebarn å innså at hun ville ha mye glede av et søsken.


Det var et tøft svangerskap fysisk å psykisk men denne gangen kjenner jeg at jeg kunne tenkt meg ihvertfall en til i fremtiden allerede. Om det blir får bare tiden vise, nyter babytiden med minste så mye jeg kan nå :) men ang babyklær gir jeg mye bort, å legger bort litt uten å si noe særlig om det :)
 
Back
Topp