Deprimert samboer

[123456]

Hei hei, skriver her da jeg ikke har noen andre å få ut tankene til. Håper noen der ute kan gi meg et eller annet å holde fast i, da jeg ikke aner hvordan jeg skal forholde meg til dette Håper ikke dette blir altfor ustrukturert.

For noen uker siden fortalte samboeren min at han har i mange år hatt deppresive perioder som kommer og går, og at han nå tenker å oppsøke lege/psykolog. Jeg har ikke ant noe om dette, for meg så er han jo den sterke, pålitelige, stabile personen jeg alltid har støttet meg til. Nå er det omvendt, plutselig. Han holder ikke lengre alt dette inni seg (noe som selvsagt er bra), men det fører til at han også er mer sliten og er ikke like aktiv som tidligere. Han er vant til å holde på med alt mulig hele tiden, nå er det ikke slik lengre.

Han har bedt meg om å ikke fortelle dette til noen. Det satt langt inn for han å innrømme det overfor meg. Han gjorde det helt selv, uten at jeg konfronterte han om det eller noe (jeg visste som sagt ingenting, han har skjult det veldig godt).

Jeg er livredd hele situasjonen – jeg er redd for at han ikke blir "frisk", jeg er redd for forholdet og familielivet vårt (to barn på 1 og 4). Aaaner ikke hvordan jeg bør forholde meg til dette. Jeg vil selvsagt støtte han så godt jeg kan. Samtidig føler jeg at det er veldig vondt å tenke på at han har vært gjennom så mye alene. Og så synes jeg det er vondt å tenke på at han ikke har vært "lykkelig" på den måten jeg har trodd hele veien.

Noen som har vært gjennom lignende og har gode råd?

 

[87'modell]

https://www.psykologforeningen.no/p...-vaere-paaroerende-til-en-med-psykisk-lidelse

Mitt beste tips: Oppføre deg som før, det er fortsatt den samme personen, og han er ikke sykdommen sin.

Han blir frisk, men han trenger terapi, og kanskje medisiner. De fleste medisinene som brukes gir ganske kraftige bivirkninger i begynnelsen, så vær forberedt på det.
Det kan også terapien gi, altså, han kan reagere ganske kraftig på det, så pass på å ha en åpen kommunikasjon, og snakk ut om ting.
Ikke forvente at den andre er tankeleser, og ikke vær anklagende når dere snakker sammen.
Spør heller "hvordan føler du deg?" enn "er du nedfor nå?"
Gjør de tingene som er bra for dere, og be om hjelp hvis dere trenger det.

<3

 

[123456]

Takk for svaret og rådene, setter stor pris på det!

Legen har foreslått terapi nå først så la oss håpe at det hjelper nok. Hun antok det var snakk om en kjemisk ubalanse, siden det ikke er noe traumatisk eller noe som har forårsaket det (?).

Er forberedt på at det ikke blir enkelt.
Men får prøve så godt jeg kan å være normal gjennom dette og prøve å ta vare på "oss" også. Det er ikke lett med to små

Men synes du at jeg bør være mer raus ift å gi han det han trenger? Feks foreslå at han kan legge seg nedpå når jeg ser at han er sliten, ikke klage over at huset ikke ser ut men heller bare fikse det?

https://www.psykologforeningen.no/p...-vaere-paaroerende-til-en-med-psykisk-lidelse

Mitt beste tips: Oppføre deg som før, det er fortsatt den samme personen, og han er ikke sykdommen sin.

Han blir frisk, men han trenger terapi, og kanskje medisiner. De fleste medisinene som brukes gir ganske kraftige bivirkninger i begynnelsen, så vær forberedt på det.
Det kan også terapien gi, altså, han kan reagere ganske kraftig på det, så pass på å ha en åpen kommunikasjon, og snakk ut om ting.
Ikke forvente at den andre er tankeleser, og ikke vær anklagende når dere snakker sammen.
Spør heller "hvordan føler du deg?" enn "er du nedfor nå?"
Gjør de tingene som er bra for dere, og be om hjelp hvis dere trenger det.

<3

 

[87'modell]

Takk for svaret og rådene, setter stor pris på det!

Legen har foreslått terapi nå først så la oss håpe at det hjelper nok. Hun antok det var snakk om en kjemisk ubalanse, siden det ikke er noe traumatisk eller noe som har forårsaket det (?).

Er forberedt på at det ikke blir enkelt.
Men får prøve så godt jeg kan å være normal gjennom dette og prøve å ta vare på "oss" også. Det er ikke lett med to små

Men synes du at jeg bør være mer raus ift å gi han det han trenger? Feks foreslå at han kan legge seg nedpå når jeg ser at han er sliten, ikke klage over at huset ikke ser ut men heller bare fikse det?

Ja, hvis du orker å ta ting, er det nok best at du gjør det, men samtidig kan det hjelpe han at du spør om dere f.eks. kan dele på ting, at han tar av bordet, også setter du inn i oppvaskmaskinen.
For meg var det viktig å ikke bare bli liggende under dyna på sofaen, da jeg var som verst deprimert.
Å føle at jeg mestret noe, om bare "små" ting som å rydde av bordet, betydde mye.

Jeg skjønner at det ikke er lett, det er ikke lett for noen parter når det er sånn. :/
Det må bare få ta litt tid, og det blir ofte litt rotete utenfor hodet når det er rotete inni hodet.
Prøv å holde på rutiner så langt det lar seg gjøre, samtidig som du er åpen for at ting kanskje ikke blir som planlagt.
Senk lista for dere alle sammen nå en stund, både mht huset, forholdet osv. Ingen dør av en Grandis her og der, eller av at oppvasken står til i morgen.

God bedring til mannen din! <3

 

[Timian]

Man kan være "lykkelig" selv om man har depressive perioder
At dere har hatt et godt og stabilt familieliv er jo bevis på det.

Som du sier så er jo dette noe mannen din har slitt med lenge, eneste forskjellen er at nå vet du også om det. Det endrer altså ikke nødvendigvis noe i forholdet deres eller hvordan han er som far, med mindre du ser på ham annerledes nå fordi han har "vist svakhet". Det sitter langt inne å innrømme noe som dette, spesielt for en sterk og stødig mann, all ære til ham for det. Håper du ikke er en sånn som liker mannen din mindre fordi han viser sårbarhet, for da kan det bli et problem. Virker ikke sånn da, ettersom han åpenbart stoler nok på deg til å være åpen, det er en tillitserklæring.

Det er slitsomt å gå i terapi, og du vil sikkert merke det på ham, men på sikt kan det gjøre ting mye bedre. Depresjonen kan vende tilbake, den gjør det for ganske mange, men da gjelder det å lære seg å se faresignalene og gjøre endringer før man er dypt inne i den igjen. Og der kan du som partner bidra mye, hvis dere bare greier å være åpne om dette.

Dette er jo også en god mulighet for dere til å bli enda bedre kjent med hverandre og få et enda bedre forhold. Du har tydeligvis kunnet støtte deg på ham oppigjennom årene, og han har tillit til at han kan støtte seg på deg. Dere har åpen dialog, og det er helt tydelig at du bryr deg. Flott utgangspunkt!

Og ja, depressive folk kan være slitsomme, slappe og selvsentrerte. Men det er lov å forvente at man bidrar selv om man er deprimert (og det bidrar til mestringsfølelse, som er veldig viktig for å komme ut av depresjonen), samtidig som det der med å få en liten pause fra ansvar en liten stund kan bety så mye. Altså, jeg synes du kan forvente som før at han bidrar til å holde familielivet i gang, men at det er åpning for å ta seg en ekstra middagslur, få være litt for seg selv, eller kanskje ikke gjøre husarbeid en dag hvis det behøves. Handler litt om å prioritere hva som må fikses her og nå, og å fikse et sinn er en stor og viktig jobb. Det er likevel ikke lov til å melde seg helt ut, og det er heller ikke gunstig for den deprimerte. Jeg ser på terapi og arbeid for å bli frisk som studier, man holder livet i gang som før, men trenger litt ekstra rom for å studere.

Håper dere får den hjelpen dere trenger. Høres ut som dere to har de beste forutsetninger, så dette kommer til å gå veldig bra

 

[87'modell]

Du må forøvrig gjerne sende meg en PM om det er noe du lurer på, eller noe du ikke vil skrive her. <3

 

[123456]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Det setter jeg stor pris på

Jeg beundrer mannen min enda mer enn før nå som han har fortalt meg dette. Det krever mot, altså! Jeg er veldig stolt over at han har kommet dit, det er et stort steg å ta (som mange menn ikke tør, antar jeg). Jeg ser dette som et felles prosjekt, jeg håper at vi kan være åpen om ting - og at han får noen gode redskaper av psykologen for å håndtere disse mørke periodene. Håper Håper håper at det blir bedre for han. Som sagt gjør det så vondt å tenke på at han har hatt det slik alene, nå er vi hvertfall to. Jeg ønsker å gjøre det jeg kan for å støtte han gjennom dette og komme gjennom det i god behold - sammen. Derfor setter jeg stor pris på at noen kan gi meg råd ift hvordan Så tusen takk

Ja han kan selvsagt være lykkelig likevel (når han ikke har mørke perioder). Det tror jeg da også han er Men jeg er likevel så redd for at dette på sikt skal føre til han vil gå fra meg, at kanskje jeg er skyld i noe av dette (selv om han sier det ikke har noe med meg å gjøre). Det er så irrasjonelt, jeg vet det, men det skremmer meg velsig likevel.

Man kan være "lykkelig" selv om man har depressive perioder
At dere har hatt et godt og stabilt familieliv er jo bevis på det.

Som du sier så er jo dette noe mannen din har slitt med lenge, eneste forskjellen er at nå vet du også om det. Det endrer altså ikke nødvendigvis noe i forholdet deres eller hvordan han er som far, med mindre du ser på ham annerledes nå fordi han har "vist svakhet". Det sitter langt inne å innrømme noe som dette, spesielt for en sterk og stødig mann, all ære til ham for det. Håper du ikke er en sånn som liker mannen din mindre fordi han viser sårbarhet, for da kan det bli et problem. Virker ikke sånn da, ettersom han åpenbart stoler nok på deg til å være åpen, det er en tillitserklæring.

Det er slitsomt å gå i terapi, og du vil sikkert merke det på ham, men på sikt kan det gjøre ting mye bedre. Depresjonen kan vende tilbake, den gjør det for ganske mange, men da gjelder det å lære seg å se faresignalene og gjøre endringer før man er dypt inne i den igjen. Og der kan du som partner bidra mye, hvis dere bare greier å være åpne om dette.

Dette er jo også en god mulighet for dere til å bli enda bedre kjent med hverandre og få et enda bedre forhold. Du har tydeligvis kunnet støtte deg på ham oppigjennom årene, og han har tillit til at han kan støtte seg på deg. Dere har åpen dialog, og det er helt tydelig at du bryr deg. Flott utgangspunkt!

Og ja, depressive folk kan være slitsomme, slappe og selvsentrerte. Men det er lov å forvente at man bidrar selv om man er deprimert (og det bidrar til mestringsfølelse, som er veldig viktig for å komme ut av depresjonen), samtidig som det der med å få en liten pause fra ansvar en liten stund kan bety så mye. Altså, jeg synes du kan forvente som før at han bidrar til å holde familielivet i gang, men at det er åpning for å ta seg en ekstra middagslur, få være litt for seg selv, eller kanskje ikke gjøre husarbeid en dag hvis det behøves. Handler litt om å prioritere hva som må fikses her og nå, og å fikse et sinn er en stor og viktig jobb. Det er likevel ikke lov til å melde seg helt ut, og det er heller ikke gunstig for den deprimerte. Jeg ser på terapi og arbeid for å bli frisk som studier, man holder livet i gang som før, men trenger litt ekstra rom for å studere.

Håper dere får den hjelpen dere trenger. Høres ut som dere to har de beste forutsetninger, så dette kommer til å gå veldig bra

 

[Timian]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Det setter jeg stor pris på

Jeg beundrer mannen min enda mer enn før nå som han har fortalt meg dette. Det krever mot, altså! Jeg er veldig stolt over at han har kommet dit, det er et stort steg å ta (som mange menn ikke tør, antar jeg). Jeg ser dette som et felles prosjekt, jeg håper at vi kan være åpen om ting - og at han får noen gode redskaper av psykologen for å håndtere disse mørke periodene. Håper Håper håper at det blir bedre for han. Som sagt gjør det så vondt å tenke på at han har hatt det slik alene, nå er vi hvertfall to. Jeg ønsker å gjøre det jeg kan for å støtte han gjennom dette og komme gjennom det i god behold - sammen. Derfor setter jeg stor pris på at noen kan gi meg råd ift hvordan Så tusen takk

Ja han kan selvsagt være lykkelig likevel (når han ikke har mørke perioder). Det tror jeg da også han er Men jeg er likevel så redd for at dette på sikt skal føre til han vil gå fra meg, at kanskje jeg er skyld i noe av dette (selv om han sier det ikke har noe med meg å gjøre). Det er så irrasjonelt, jeg vet det, men det skremmer meg velsig likevel.

Han er heldig som har deg. Det er jeg ganske sikker på at han vet selv også. Spesielt hvis du sier det du sier her til ham også.

Forresten så er det faktisk mulig å være "lykkelig" selv når man er deprimert, spesielt når man har barn og en fin partner, det blir liksom små drypp av lykke selv om det er mørkt. Familieliv er godt når man er deprimert, selv om det betyr store forpliktelser.

Jeg skjønner at du er redd og engstelig, det er vondt å oppdage at det er så mye mørke hos en man er glad i. Men du har en så god holdning til dette, og det virker det som mannen din har også. Hent fram noen ekstra lass med raushet og tålmodighet for hverandre, så kommer dette til å gå strålende. Dere har jo to barn, så dere har sikkert hatt perioder hvor det har vært litt mye og det har buttet mot i forholdet. Dere klarte det, så dere klarer dette også.