Eg er 28 år og snart gift med min kjære som er 31 år. Saman har me ein son på 2 år som vart fødd ekstremprematur 25+3 i 2015. Eg har PCOS og før førstemann hadde eg aldri hatt menstruasjon naturleg og difor ikkje eggløysing heller. Me prøvde utan prevensjon eitt år før me fekk hjelp av ein privat gynekolog i Bergen. Då vart det rundar med diverse medikament, hormonar, diett, stimulering og til slutt eggløysingssprøyte, så måtte me gå heim og gjere siste innsatsen sjølv. Dette gjekk strålande og me vart gravid på fyrste eggløysing ever [emoji4]
Som fyrstegongsgravid var eg i full jobb i helsevesenet og følte meg i fin form. Hadde litt kynnarar, men ikkje noko som eg syntes var illevarslande. Ein dag kjente eg plutselig noko inni meg som følte som det var på veg ut, og eg kjente ein "pose" i skjeden som eg dytta tilbake. Då me kom på sjukehuset hadde eg 4cm opning og ingen rier. Dei gav meg lungemodningssprøyter og sat meg på riehemmande middel - noko som sat i gong riene. Då var det ingen veg tilbake og prematur fødsel var eit faktum.
Pga dette skal eg i dette svangerskapet ha ekstra oppfølging og eg er sjølv meir obs på kva kroppen gjer beskjed om.
Etter å ha gått gjennom alt dette for å bli gravid hadde me bestemt oss for å gå utan prevensjon i tilfelle, då me skal vera glad om me klarar å bli gravid sjølv, men såg for oss at me måtte ha hjelp neste gong. Difor kom det svært overraskande på oss då me testa positivt etter at eg var paranoid pga mange rundt meg spurte om eg var gravid. Med lang og ustabil syklus, der eg hadde mens i jula og neste gong 8. Mars, kom det som eit stort sjokk at eg testa positivt 20. Mai! Med sex 1 gong i april (fekk ånden over meg [emoji23]) var det nok eggløysing som var grunnen.
Så no er fokuset å ruge og håpe me klarar å bera det fram! Skal på ul 30. Juni for å få vite meir sikkert kor langt eg er på veg, men eg er nok om lag 10 veker no. Gler meg til å vite meir sikkert sånn at eg kan fylgje meir med på utviklinga og telje ned til milepælane [emoji4]
Som fyrstegongsgravid var eg i full jobb i helsevesenet og følte meg i fin form. Hadde litt kynnarar, men ikkje noko som eg syntes var illevarslande. Ein dag kjente eg plutselig noko inni meg som følte som det var på veg ut, og eg kjente ein "pose" i skjeden som eg dytta tilbake. Då me kom på sjukehuset hadde eg 4cm opning og ingen rier. Dei gav meg lungemodningssprøyter og sat meg på riehemmande middel - noko som sat i gong riene. Då var det ingen veg tilbake og prematur fødsel var eit faktum.
Pga dette skal eg i dette svangerskapet ha ekstra oppfølging og eg er sjølv meir obs på kva kroppen gjer beskjed om.
Etter å ha gått gjennom alt dette for å bli gravid hadde me bestemt oss for å gå utan prevensjon i tilfelle, då me skal vera glad om me klarar å bli gravid sjølv, men såg for oss at me måtte ha hjelp neste gong. Difor kom det svært overraskande på oss då me testa positivt etter at eg var paranoid pga mange rundt meg spurte om eg var gravid. Med lang og ustabil syklus, der eg hadde mens i jula og neste gong 8. Mars, kom det som eit stort sjokk at eg testa positivt 20. Mai! Med sex 1 gong i april (fekk ånden over meg [emoji23]) var det nok eggløysing som var grunnen.
Så no er fokuset å ruge og håpe me klarar å bera det fram! Skal på ul 30. Juni for å få vite meir sikkert kor langt eg er på veg, men eg er nok om lag 10 veker no. Gler meg til å vite meir sikkert sånn at eg kan fylgje meir med på utviklinga og telje ned til milepælane [emoji4]