Er det sånn at det er aktuelt at kjæresten din blir pappa hvis dere skal ha en til? Nå er det naturligvis litt komplisert når det er ivf.. men jeg tenker hvis det skjer naturlig med nr2?
Kanskje. Det er ikke helt avgjort enda.
Har noen av dem en annen kjæreste pr i dag?
Ja, mannen min har ei han dater. Han har også hatt en kjæreste i flere år, men det driver gradvis å tar slutt, som er trist men dessverre bare slik det går noen ganger.
Mine kjæres kjære kalles på engelsk "metamours". Jeg krever ikke at jeg skal like mine metamours, men det er fint om jeg ikke aktivt misliker dem. Så langt har jeg likt alle som har datet noen av de jeg er glad i, så det har ikke vært noe problem.
Hvordan er forholdet dem imellom?
Rimelig bra. De er venner, og kan møtes for å f.eks. se film uten at jeg er der. Vi gjør også ganske mye sosialt sammen, for eksempel å spille brettspill eller rollespill.
Ser egentlig for meg at det kan være noen gnissinger av og til?
Dette er vanskeligst tidlig i et forhold, når folk føler seg truet av den "nye" som kommer inn. Når ting er så etablert som de er nå, så har jeg ikke inntrykk av at det er så mye gnisninger. Men så klart, et barn endrer jo mye. Kan komme problemer som jeg ikke har forutsett. Det takler vi når det dukker opp. Det viktigste er en åpen og ærlig kommunikasjon, og at vi tar hensyn til hverandre og vil hverandres beste.
Skal kjæresten din være "pappa"?
Han skal være en del av familien og jeg håper han kan være som en forelder eller i hvertfall en trygg voksenperson i barnets liv. Men siden vi ikke bor sammen alle tre, vil jeg og ektemannen naturlig nok bli de nærmeste. Hva kjæresten skal kalles har vi ikke bestemt enda. Det er noe vi skal snakke om i de kommende månedene.
Jeg hadde selv blitt helt sykt sjalu hvis gubben holdt på med noen andre på naborommet [emoji15] men hvordan funker det egentlig? Kan dere holde på alle tre eller er det to og to?
Nei, vi er to-og-to. (Begge er for hetro til at noe annet er aktuelt
)
Det er jo ikke sånn at man våkner en dag og plutselig bestemmer seg for å få seg en partner til. Hehe. Dette var noe som utviklet seg gradvis for oss, over flere år. De første årene handlet det bare om å kunne ha friheten til å flørte og rote med folk uten at det skulle bli drama av det, men etter hvert fikk vi mer seriøse/langvarige forhold til andre. Da handlet det ikke bare om sex lengre, men også om følelser.
Det har vært en lang vei hit, med mye forhandling og kommunikasjon og kompromisser og diskusjoner. Det er ikke alltid lett, det krever fremdeles mye kommunikasjon og samhandling. Men jeg tror forholdene mine er sterkere på denne måten. Vi snakker mer sammen om hvordan forholdet er og hvordan vi ønsker at det skal være. Vi bryr oss mindre om hvordan samfunnet syns vi skal leve, og mer om hva som oppleves som riktig for oss.
Alle forhold, enten man er monogam eller ikke, krever innsats for å fungere.
Jeg tror ikke vi er så ulike som det kanskje virker fra utsiden.