jeg har en opplevelse som var veldig skremmende for meg, som jeg gjerne vil dele med dere. Føler jeg bare må få det ut på en eller annen måte. Så dette kan bli et langt innlegg, men skal prøve å gjøre det så kort som mulig.
I går kveld etter at jeg hadde fått lagt sønnen min så skulle jeg slappe av på sofaen, var ganske sliten ettersom han hadde vært veldig survete og vrang i hele går og samboer måtte jobbe mye lengere enn vanlig. men plutselig så ble jeg bløt i underlivet, jeg kjente at her var det noe som ikke stemte. Jeg gikk på badet for å hente et bind, i tilfelle det ville blø mer. rakk så vidt å komme tilbake til sofaen før det bare rant mellom benene. Det eneste jeg tenkte var at nå mister jeg! Gikk så tilbake for å bytte klær og ta på nytt bind mens jeg hyl gråt. Jeg rakk så vidt å dra ned buksa før hele gulvet og klærne var fulle av blod. Var så i sjokk med at det kom så mye blod, ringte både samboer og moren min. Ble så lei meg for at jeg antageligvis mistet babyen, jeg gråt og gråt, men så begynte jeg å få ekstreme smerter både i magen og i underlivet! jeg trudde jeg skulle dø, ble så dårlig i hele kroppen! aldri følt noe sånt før..
Ei venninne av moren min kom for å være med meg til samboeren min kom hjem ( min mor bor veldig langt unna, må ta fly for å besøke foreldrene mine) han hivde seg avgårde for å komme hjem til meg, men han jobber et stykke unna.
Etter at hun kom så måtte jeg bare ringe føden, for jeg viste at legevakten ikke kunne gjøre noe da jeg har hatt en SA før ( men ikke i nærheten av samme smerter som det jeg fikk nå). Tok en stund før de svarte på telefonen og det var en sykepleier som svarte meg og måtte forhøre seg med en lege som jeg kunne komme inn. Etter 20-30 minutter så ringte hun opp igjen å sa jeg bare kunne komme og at jeg burde ha med meg noen ting i tilfelle jeg ble innlagt.
Venninnen til moren min ble da igjen her så hun kunne passe på sønnen våres som lå å sov, heldigvis!
Kommer til føden og blir tatt i mot av en veldig hyggelig dame. Vi ble da tatt med inn på et undersøkelsesrom der hun først spurte meg noen spørsmål og forklarte hva hun ville gjøre. Så da ble det først en vanlig "titt" for å se alt var som det skulle i underlivet før vi tok innvendig ultralyd.
Når hun startet med ultralyden så lurte hun på om vi ville se eller ei og ville se uansett. Etter en liten stund snudde hu maskinen mot oss og der fikk vi se en bitteliten baby med et kjempe fint dunkende hjerte!! jeg braste sammen i tårer for jeg trudde det hadde gått galt. men så feil tok jeg, babyen virket friskt og normal av det lille dem kan se i så tidlig. Så hva blødningen og smertene kommer av aner vi ikke, men hvis det ikke avtar innen i efta/kveld så måtte jeg komme tilbake for å ta flere undersøkelser.
Hun ville helst at jeg skulle være der i natt, men ettersom jeg bor såpass nært sykehuset så var det greit at jeg kunne reise hjem, heldigvis!
Så nå er samboer hjemme fra jobb og jeg ligger rett ut og prøver å slappe av så mye som mulig for å se om det vil hjelpe. Har en del smerter i magen og blør enda, men har et håp om at det gir seg og at alt går bra med babyen våres! Er så redd for at det skal være et forvarsel på at det er noe galt.. men må bare prøve å ikke tenke på det og ta en dag av gangen.
Dette var utrolig skremmende for meg, har aldri opplevd noe lignende. Tårer, blod, redsel og smerter endte med hyperventilering men etter en liten stund klarte jeg å få roet meg selv ned! var mye mer skummelt ettersom jeg var alene og var også redd for at sønnen brått skulle ha våknet og jeg ikke hadde klart å tatt meg av han :/
Men nå krysser vi fingre og tær for at lillesøster/lillebror er her for å bli <3
Er forresten 9+4 i dag!
I går kveld etter at jeg hadde fått lagt sønnen min så skulle jeg slappe av på sofaen, var ganske sliten ettersom han hadde vært veldig survete og vrang i hele går og samboer måtte jobbe mye lengere enn vanlig. men plutselig så ble jeg bløt i underlivet, jeg kjente at her var det noe som ikke stemte. Jeg gikk på badet for å hente et bind, i tilfelle det ville blø mer. rakk så vidt å komme tilbake til sofaen før det bare rant mellom benene. Det eneste jeg tenkte var at nå mister jeg! Gikk så tilbake for å bytte klær og ta på nytt bind mens jeg hyl gråt. Jeg rakk så vidt å dra ned buksa før hele gulvet og klærne var fulle av blod. Var så i sjokk med at det kom så mye blod, ringte både samboer og moren min. Ble så lei meg for at jeg antageligvis mistet babyen, jeg gråt og gråt, men så begynte jeg å få ekstreme smerter både i magen og i underlivet! jeg trudde jeg skulle dø, ble så dårlig i hele kroppen! aldri følt noe sånt før..
Ei venninne av moren min kom for å være med meg til samboeren min kom hjem ( min mor bor veldig langt unna, må ta fly for å besøke foreldrene mine) han hivde seg avgårde for å komme hjem til meg, men han jobber et stykke unna.
Etter at hun kom så måtte jeg bare ringe føden, for jeg viste at legevakten ikke kunne gjøre noe da jeg har hatt en SA før ( men ikke i nærheten av samme smerter som det jeg fikk nå). Tok en stund før de svarte på telefonen og det var en sykepleier som svarte meg og måtte forhøre seg med en lege som jeg kunne komme inn. Etter 20-30 minutter så ringte hun opp igjen å sa jeg bare kunne komme og at jeg burde ha med meg noen ting i tilfelle jeg ble innlagt.
Venninnen til moren min ble da igjen her så hun kunne passe på sønnen våres som lå å sov, heldigvis!
Kommer til føden og blir tatt i mot av en veldig hyggelig dame. Vi ble da tatt med inn på et undersøkelsesrom der hun først spurte meg noen spørsmål og forklarte hva hun ville gjøre. Så da ble det først en vanlig "titt" for å se alt var som det skulle i underlivet før vi tok innvendig ultralyd.
Når hun startet med ultralyden så lurte hun på om vi ville se eller ei og ville se uansett. Etter en liten stund snudde hu maskinen mot oss og der fikk vi se en bitteliten baby med et kjempe fint dunkende hjerte!! jeg braste sammen i tårer for jeg trudde det hadde gått galt. men så feil tok jeg, babyen virket friskt og normal av det lille dem kan se i så tidlig. Så hva blødningen og smertene kommer av aner vi ikke, men hvis det ikke avtar innen i efta/kveld så måtte jeg komme tilbake for å ta flere undersøkelser.
Hun ville helst at jeg skulle være der i natt, men ettersom jeg bor såpass nært sykehuset så var det greit at jeg kunne reise hjem, heldigvis!
Så nå er samboer hjemme fra jobb og jeg ligger rett ut og prøver å slappe av så mye som mulig for å se om det vil hjelpe. Har en del smerter i magen og blør enda, men har et håp om at det gir seg og at alt går bra med babyen våres! Er så redd for at det skal være et forvarsel på at det er noe galt.. men må bare prøve å ikke tenke på det og ta en dag av gangen.
Dette var utrolig skremmende for meg, har aldri opplevd noe lignende. Tårer, blod, redsel og smerter endte med hyperventilering men etter en liten stund klarte jeg å få roet meg selv ned! var mye mer skummelt ettersom jeg var alene og var også redd for at sønnen brått skulle ha våknet og jeg ikke hadde klart å tatt meg av han :/
Men nå krysser vi fingre og tær for at lillesøster/lillebror er her for å bli <3
Er forresten 9+4 i dag!
ligger rett ut på sofaen og moren min prøver å få tak i flybillett men det er utsolgt og de flyr bare visse dager :/ men samboer blir hjemme til vi får hjelp!
Men godt at hjertet banker og at den lille har klamret seg fast! 
