Jeg synes du er tøff som deler det jeg

Og jeg kan kjenner meg mye igjen i det du skriver. Det er veldig vondt å ha det slik, og selv om man slapper av i perioder, så slapper aldri av allikevel. Og det kan være tøft for partner også, som så gjerne vil bli trodd, men så krøller våres tanker det til. Men du skal vite at du ikke er alene, og det finnes ganske mange som kjenner på det samme, og som har kjent på det samme som deg
Det er ikke lett å vite hvordan en skal ta tak i det, og mye er vanskelig å ordne helt på egenhånd også. Det kan være en lang prosess, med svette og tårer, men så føler man seg fri til slutt. Det gjorde iallefall jeg

Du er kjempetøff som tar tak i dette, og har bestilt deg time til psykolog. En psykolog vil også kunne kartlegge hva som eventuelt vil være best behandling for ditt tilfelle. Ofte handler det om å sette ting i perspektiv, og tørre å åpne opp og fortelle om det. For mange kan gruppeterapi være tingen, men det blir opp til den du snakket med å avgjøre
Det begynte i det små med meg, men jeg ble ofte sint. Jeg slet med tankene mine, og måtte sloss med de daglig. Jeg ble vel mer og mer ødelagt innvendig, og forholdet jeg var i den gangen var ikke helt optimalt heller. Jeg slet med flere ting samtidig, og hadde en partner jeg overhodet ikke stolte på, som "presset meg oppetter veggen" mer og mer psykisk. Spilte på det at jeg var sjalu, og provoserte frem reaksjoner. Så når jeg var sjalu, ble jeg ofte sint. Men inni meg ble jeg knust og ødelagt. Jeg sa mye stygge ting jeg ikke mente, beskylte samboeren min for ting som overhodet ikke stemte etc. Var tidvis så overbevist at jeg ikke aksepterte svarene, med mindre han innrømte hva jeg tenkte. I tillegg var han av typen som låste døra, og jeg fikk ikke tak i han på flere dager fordi han "tenkte", dro på tur med eksen sin osv. Det hjalp ikke akkurat. Og til slutt var jeg fanget i en boble hvor jeg var alvorlig psykisk syk, og det eneste mennesket jeg ville være med gjorde meg enda sykere. Jeg så ikke ting for hva det var, og jeg så heller ikke at forholdet mitt gjorde meg verre. Disse tingene sammen gjorde at jeg til slutt fikk hjelp, da jeg ble psykotisk og mistet kontrollen. Jeg ville ikke være her mer, men var samtidig redd for å dø. Impulsene mine gjorde at jeg ble innlagt, da jeg ikke hadde helt kontroll over min egen impulsivitet og gikk løs på meg selv rett og slett. Men sjalusien var ikke ny for dette forholdet, den ble bare helt ekstrem. Jeg hadde alltid vært sjalu, og hatt lav selvtillit. Så da jeg kom inn i systemet og fikk summet meg, og sett ting fra utsiden så tok jeg bare et valg. Jeg la alt av kort på bordet. At jeg slet med sinne, gikk løs på meg selv og var rett og slett skikkelig ukontrollert stygg i kjeften. Sa jeg trengte hjelp, for jeg ikke taklet det på egenhånd. Derfra rullet ballen egentlig. Først måtte jeg komme meg litt mer psykisk ovenpå, deretter kunne jeg starte behandling. Var på lukket avdeling i 3 uker, deretter overført til åpen døgnavdeling i 3 nye uker. Først gikk jeg 1 år i 1-til-1 terapi med sosionom. Deretter ble jeg tilbudt gruppeterapi som gikk over 2 dager i uka, i 1 år og tok imot tilbudet. Det deler man, reflekterer, får synspunkter og setter seg selv litt på prøve. For meg fungerte det. Jeg hadde sammen med gruppeterapi også billedterapi som besto av tegning, maling etc. Det var en del av gruppa. Føltes absurd i starten, men så fikk man dreisen på det etterhvert.
Min største utfordring var nok å innse at jeg trengte hjelp, og at det ikke var farlig å be om det. Det å slite med noe som er psykisk er ikke så ille og skammelig som det høres ut, det er bare at ikke alle snakker om det like åpent. Og det var ikke for alltid for min del. Jeg har enda utfordringer, men jeg takler de

Og vet at det går an å få hjelp om jeg trenger.